Roy E. Disney

Roy E. Disney
Født		10. jan. 1930[1][2][3][4] Los Angeles
Død		16. des. 2009[1][5][2][3] (79 år) Newport Beach
Beskjeftigelse		Animatør, bedriftsleder, ansvarlig produsent, filmfotograf, manusforfatter
Embete		Daglig leder (The Walt Disney Company)
Utdannet ved		Pomona College
Ektefelle		Patricia Disney (1955–2007)
Far		Roy O. Disney
Mor		Edna Disney
Barn		Abigail Disney
Parti		Det republikanske parti
Nasjonalitet		USA
Medlem av		Writers Guild of America West
Utmerkelser		Kommandør av Sankt Gregor den stores orden Disney Legends (1998)[6] Winsor McCayprisen (1993)
Roy E. Disney på Commons

Roy Edward Disney (født 10. januar 1930, død 16. desember 2009^[7]) var i en mannsalder toppleder for selskapet The Walt Disney Company som hans far Roy Oliver Disney og onkel Walt Disney grunnla. På den tid da han døde var han aksjonær (med over 16 millioner ihendehaveraksjer eller omtrent 1 prosent^[8]) og tjenestegjorde som konsulent for selskapet og emeritusdirektør (Director Emeritus) for styret. Han er kanskje best kjent for organiseringen av å få fjernet to av Disney-selskapets ledere: først Ron Miller i 1984, og deretter Michael Eisner i 2005.

Roy Disney ble født i Los Angeles i California som sønn av Edna (født Francis) og Roy Oliver Disney og nevø av Walt Disney. Han tok utdannelse ved Pomona College i California i 1951 og begynte først å arbeide for Walt Disney Company som assisterende direktør for selskapet, produserte «True-Life Adventure», dokumentarfilmer, i 1954. Han giftet seg med Patricia Ann Dailey i 1955 og er far til fire barn. Han fortsatte å arbeide som skribent, direktør og produsent fram til 1967 da han ble innvalgt i selskapets styre.

Roy Disney gikk av som leder fra selskapet i 1977 etter uenighet om selskapets beslutninger på den tiden. Som han hevdet senere, «Jeg bare følte at selskapet kreativt ikke gikk i noen interessant retning. Det var meget trykkende.» Men han beholdt sin plass i styret. Hans avgang fra styret i 1984 som skjedde midt i en strid om å overta selskapet, var begynnelsen på en rekke hendelser som førte til utskiftning av selskapets president og administrerende direktør Ronald William Miller (gift med Walt Disneys datter Diane Marie Disney) med Michael Eisner og Frank Wells. Roy Disney kom snart tilbake til selskapet som viseformann i styret og som leder av animasjonsavdelingen.

Hans mål var å revitalisere selskapets tradisjon med animerte langfilmer. Selv om Roy Disney hovedsakelig fungerte som gallionsfigur, hadde han betydelig makt, selv over Eisner, hans tilsynelatende sjef, og ansatte i avdelingen har roset Roy Disney for å sikre dem kunstnerisk frihet i sine prosjekter. I løpet av 1990-tallet produserte hans avdeling en rekke kommersielle suksessfulle og kritikerroste filmer, og denne perioden har blitt karakterisert som en renessanse for selskapet og tegne-/animasjonsfilm i alminnelighet, skjønt det var en viss nedgang i inntektene på slutten av tiåret. Den 16. oktober 1998 overrakte Disneys formann Michael Eisner ham den prestisjetunge prisen, Disney Legends Award i det nylig åpnede Disney Legends Plaza i selskapets hovedkvarter .

Roy Disneys viktigste prosjekt i egne øyne, og som han levde for, var filmen Fantasia 2000, en oppfølger til tegnefilmen fra 1940, Fantasia, som hadde blitt produsert av hans onkel, Walt Disney. Sistnevnte hadde planlagt en oppfølger til den opprinnelige filmen, men den ble aldri lagd. Roy besluttet å produsere den lenge utsatte oppfølgeren, og han ble leder for filmen som det tok ni år å lage og som endelig fikk sin premiere den 17. desember 1999. Som dens forgjenger kombinerte filmen høykvalitets animasjon med klassisk musikk. Som dens forgjenger var den heller ikke en umiddelbar økonomisk suksess.

Roy Disney fikk kjendisstatus etter denne filmen og som det siste medlemmet av Disney-familien som var aktivt involvert i selskapet ble han sammenlignet med både sin onkel og sin far i framferd og personlighet.

Etter en kamp med administrerende direktør Michael Eisner begynte Roy Disneys innflytelse å svinne hen da flere direktører som var venner med Eisner ble forfremmet. Da styret avslo Disneys anmodning om en forlengelse av hans tid som styremedlem annonserte han at han gikk av den 30. november 2003 og begrunnet det med «alvorlig meningsforskjell om ledelsens retning og stil» for selskapet. Han sendte ut et brev hvor han kritiserte Eisner for dårlig ledelse av selskapet, forsømte animasjonsavdelingen, forsømmelse overfor ABC, dårlige forretninger angående temaparken, fylte en mentalitet i ledelsestrukturen som omdannet Walt Disney Company til et «rovgrisk, sjelløst» selskap, og for å nekte å etablere en klar plan for etterfølgelse i ledergruppen.

Etter at han gikk av bidro han til å etablere nettstedet SaveDisney.com, som hadde til hensikt å få avsatt Michael Eisner og hans støttespillere fra deres posisjoner og reorganisere Walt Disney Company.

Den 3. mars 2004 på Walt Disney Companys årlige møte med aksjonærene stemte overraskende 43 prosent av Disneys aksjonærer, hovedsakelig på råd av tidligere styremedlemmer som Roy Disney og Stanley Gold, mot gjenvalg av Eisner til selskapets styre. Denne kraftige motstanden, uvanlig i store offentlige selskaper, overbeviste Walt Disney Companys styre om å fjerne Eisner fra hans formannskap og gi denne posisjonen til tidligere senator George J. Mitchell. Imidlertid ga styret ikke Eisners motstandere hva de virkelig ønsket: hans umiddelbare avgang som øverste leder. Roy Disneys kampanje anså også Mitchell som uønsket; 25 prosent av aksjonærene satte seg imot at Mitchell ble gjenvalgt til styret i det samme valget.

Etterhvert som kritikken av Eisner økte i kjølvannet av aksjonærmøtet ble hans posisjon mer og mer vanskelig, og den 13. mars 2005 annonserte Eisner at han ville gå av som administrerende direktør den 30. september, et år før hans kontraktstid var over.

Den 8. juli var Walt Disney Company fortsatt formelt ledet av Eisner, men ble i virkeligheten ledet av Eisners nestkommanderende gjennom mange år, Bob Iger, og selskapet og Roy Disney ble da enige om å «legge til side sine uenigheter». Roy Disney gikk tilbake til selskapet som seniordirektør (Director Emeritus) uten stemmerett og konsulent. Roy Disney og Stanley Gold gikk med på å legge ned deres nettsted SaveDisney.com og det ble stengt den 7. august.

Den 30. september gikk Eisner av både som administrerende direktør og som medlem av styret, og for å løsrive seg fra alle formelle bånd til selskapet frasa han seg sine kontraktmessige rettigheter til frynsegoder som bruken av selskapets eget fly, et Disney-gullpass, og et kontor i selskapets hovedkvarter i Burbank. Eisners erstatning var Bob Iger.

En av Roy Disneys uttalte grunner for å sette i gang hans andre «Redd Disney»-krig hadde vært Eisners godt publiserte misnøye med Walt Disney Companys samarbeidspartner gjennom mange år, Pixar Animation Studios og dets leder Steve Jobs, som hadde skapt såpass vellykte animasjonsfilmer som Toy Story, Monsterbedriften, Oppdrag Nemo og andre kritikerroste komputeranimerte langfilmer. Denne kjøligheten ble raskt reparert av etterfølgeren, Iger, da Eisner forsvant, og den 24. januar 2006 annonserte selskapet at det ville gå til oppkjøp av Pixar i en aksjehandel verd 7,4 milliarder dollar, noe som gjorde Jobs, også med-grunnlegger og administrerende direktør av datamaskinselskapet Apple, til Disneys største aksjonær med 8 prosent av selskapets utestående aksjer. Job fikk også sete i styret av Walt Disney Company. Tidligere leder, Eisner, som fortsatt har 1,7 prosent av aksjene, ble Disneys nest største aksjonær, mens Roy Disney som med sine 1 prosent av aksjene ble selskapets tredje største eier.

Roy Disneys anstrengelser for å avsette Eisner ble dokumentert av James B. Stewart i hans bestselgerbok DisneyWar.

• Shamrock Holdings, hvor Roy Disney var styreformann, og hvor Stanley Gold var direktør, er et investeringsselskap som forvalter Roy Disneys personlige investeringer.
• Disney var godt kjent i seilerkretser. Han holdt flere fartsrekorder som seiler, inkludert rekorden for Los Angeles-Honolulu med sin båt Pyewacket i juli 1999 og brukte 7 dager, 11 timer, 41 minutter, og 27 sekunder.^[9]
• Den 19. januar 2007 søkte Roy Disney, 77 år, skilsmisse fra sin hustru Patricia, 72 år, hvor han oppga «uforsonlige forskjeller», i henhold til rettsdokumentene. Ekteparet, gift gjennom 52 år, hadde da levd fra hverandre i en uspesifisert tid, i henhold til rettshøringene i Los Angeles. Ekteparet hadde fire voksne barn.^[10]
• I 2008 giftet Roy Disney seg med Leslie DeMeuse, en tidligere ESPN og nåværende CSTV-produsent, og Emmy-vinner for ulike dokumenterer om seiling. De to skapte dokumentaren «TransPac — A Century Across the Pacific» i 2000, og var utøvende produsenter for dokumentaren «Morning Light» som fulgte utvelgelsen og treningen av 18- til 23-årige seilere på 2007 Transpacific Yacht Race.^[11]
• Den 26. april 2008 mottok Roy Disney æresdoktorgraden honoris causa fra California Maritime Academy for hans mange bidrag til California og nasjonen, inkludert internasjonal seilsport.

Den 16. desember 2009 døde Disney, som hadde slitt med magekreft, på sykehuset Hoag Memorial Hospital Presbyterian i Newport Beach i California. Hans død skjedde 43 år og én dag etter at Walt Disney døde, i henhold til Clifford A. Miller, en talsmann for Disneys selskap Shamrock Holdings. Hans død er også akkurat fire dager før hans egen far Roy O. Disneys dødsdato den 20. desember (1971). Han ble 79 år gammel,^[7][12] og ville ha blitt 80 år neste måned.

• (en) Roy E. Disney på Internet Movie Database
• (en) Roy E. Disney hos The Movie Database
• (en) Roy E. Disney hos Behind The Voice Actors
• Netributions intervju
• Association for Computing Machinery: Videointervju med Roy E. Disney
• Archive of American Television Interview with Roy E. Disney
• Roy E Disney – Daily Telegraphs nekrolog