Hopp til innhold

Ornette Coleman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ornette Coleman
Født9. mars 1930[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Fort Worth[5][6]
Død11. juni 2015[1][7][3][8]Rediger på Wikidata (85 år)
Manhattan (USA)
BeskjeftigelseKomponist, trompetist, saksofonist, jazzmusiker, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedI.M. Terrell High School
NasjonalitetUSA
GravlagtWoodlawn gravlund[9]
Medlem avAmerican Academy of Arts and Letters
The Ornette Coleman Quartet
Utmerkelser
9 oppføringer
Guggenheim-stipendiet (1967) (arbeidsområde: music composition)[10]
The MacArthur Fellows Program (1994)[11]
Grammy Lifetime Achievement Award (2007)
Praemium Imperiale (2001)[12]
Paul Acket Award
Pulitzerprisen i musikk (2007) (for verk: Sound Grammar)[10]
Æresdoktor ved Columbia University
Guggenheim-stipendiet (1974)[10]
NEA Jazz Masters
Musikalsk karriere
SjangerJazz[13][14]
InstrumentSaksofon,[15] jazzfiolin, altsaksofon,[15] trompet,[15] fiolin[15]
Aktive år1958–
PlateselskapBlue Note, ABC Records, Antilles, Atlantic Records, ESP-Disk
Nettstedhttp://www.ornettecoleman.com/
IMDbIMDb
Ornette Coleman på Commons

Randolph Denard Ornette Coleman (født 9. mars 1930 i Fort Worth i Texas, død 11. juni 2015 i New York[16]) var en av hovedaktørene i utviklingen av frijazz-bevegelsen i 1960-årene, og en av de viktigste musikerne i jazzhistorien.

Coleman ble født og oppdratt i Fort Worth i Texas, hvor han startet som tenorsaksofonist innen R&B og bebop. Senere byttet han til altsaksofon som han har beholdt som sitt hovedinstrument. Colemans saksofontone er kanskje en av de lettest gjenkjennelige innen jazz. Hans klagende og gråtende tone er tydelig påvirket av blues.

Tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]

Coleman flyttet til Los Angeles i begynnelsen av 1950-årene, og hadde forskjellige jobber, som f.eks heisoperatør, mens han samtidig satset på sin musikalske utvikling. Alt fra starten var musikken han spilte relativt uortodoks. Han var for eksempel mer opptatt av relativt enn absolutt gehør. Hans sans for harmonier og akkordprogresjoner er heller ikke så rigid som hos de fleste swing- og bebop- musikere. Mange jazzmusikere i Los Angeles mente at Colemans spilte falskt og han hadde derfor til tider problemer med å finne likesinnede å spille med. Pianisten Paul Bley var en tidlig tilhenger.

I 1958 gjorde Coleman sin første innspilling, «Something Else! The Music of Ornette Coleman». Han hadde også med seg trompeteren Don Cherry, trommeslageren Billy Higgins, bassist Don Payne og Walter Norris på piano. Norris var positiv til Colemans ideer, men har blitt kritisert for å ikke ta tak i dem, og i tillegg så bandt et piano Coleman til å holde normal stemming. Derfor har dette albumet ofte blitt regnet for å være en noe skeiv start.

Utforming av framtidas jazz

[rediger | rediger kilde]

I 1959 ga han ut «Tomorrow Is The Question!», en pianoløs kvartett med den tidlige tilhengeren Shelly Manne. Coleman oppdaget bassisten Charlie Haden, kanskje hans viktigste samarbeidspartner og dannet et fast band med ham, Cherry og Higgins. Kvartetten spilte inn The Shape of Jazz to Come i 1959 med Atlantic Records, som hadde signert en multi-album-kontrakt med Coleman.

The Shape of Jazz to Come

[rediger | rediger kilde]

The Shape of Jazz to Come var ifølge kritikeren Steve Huey «et fossefall av en hendelse i skapelsen av avant-garde jazz». Selv om musikken, om enn noe løst, var basert på blues og ofte var ganske melodisk, var låtene uvanlige og uforutsigbare. Det var sterkt delte meninger om hans evner, selv om noen[hvem?] anså ham for å være et geni.[trenger referanse] Colemans kvartett fikk et lengre, og til tider kontroversielt engasjement på New York -klubben Five Spot Café. Kjente artister som Modern Jazz Quartet, Leonard Bernstein og Lionel Hampton var positivt imponert og oppmuntret Coleman. Hampton var etter sigende så imponert at han skal ha spurt om å få spille med kvartetten. Bernstein hjalp senere Haden med å få et stipend fra John Simon Guggenheim Memorial Foundation.

Opinionen var imidlertid delt. Miles Davis erklærte at Coleman måtte være «ødelagt innvendig», og Roy Eldridge uttalte at han hadde hørt Coleman både full og edru, men kunne ikke forstå eller sette pris på musikken i hverken den ene eller andre tilstanden. Colemans mest kjente tidlige innspillinger fra Atlantic Records er samlet i en boks som heter «Beauty is a Rare Thing». Her spiller Don Cherry trumpet, vanligvis Charlie Haden, men noen ganger Scott LaFaro bass og enten Billy Higgins eller Ed Blackwell trommer.

Frijazz

[rediger | rediger kilde]

I 1961 spilte Coleman inn albumet Free Jazz: A Collective Improvisation, en dobbelkvartett med blant andre Eric Dolphy på bassklarinett og Freddie Hubbard på trompet. Innspillingen var i stereo med en kvartett med treblås/brass/bass/trommer isolert i hver sin kanal. Albumet var på nærmere 40 minutter, den lengste jazzinnspillingen til da.[trenger referanse] Musikken hadde generelt stødig svingende puls, men den uvanlige harmoniseringen og den improviserte gruppestrukturen var kontroversiell. Coleman hadde kun tenkt å bruke «frijazz» som tittel på albumet, men frijazz ble snart betraktet som en ny genre, selv om Coleman har uttrykt at han ikke er komfortabel med begrepet. En av grunnene til dette er at musikken også består av en betydelig del komposisjon. Selv om hans melodiske materiale kun er å betrakte som rammeverk, minner de likevel sterkt om melodiene Charlie Parker skrev over standard harmoniskjemaer. På samme måte som Thelonious Monk, spilte Coleman sjelden standardlåter, men konsentrerte seg om egne komposisjoner som til gjengjeld synes å komme i en endeløs strøm.

1960-årene

[rediger | rediger kilde]

Etter perioden med Atlantic og til begynnelsen av 1970-årene dreide det seg fullt ut om avant-garde jazz. Kvartetten gikk i oppløsning og Coleman dannet en trio med David Izenzon på bass og Charles Moffett på trommer. Han begynte nå å utvide lydbildet ved å introdusere strykere og ved å selv spille trompet og fiolin. Til å begynne med hadde han få tekniske ferdigheter på instrumentene og brukte dem til å lage store ubeherskede uttrykk. Hans vennskap med Albert Ayler påvirket utviklingen på trompet og fiolin. Mellom 1965 og 1967 signerte Coleman en kontrakt med Blue Note Records og gav ut et antall utgivelser som startet med de innflytelsesrike innspillingene av trioen i The Golden Circle i Stockholm.

I 1966 ble Coleman kritisert for innspillingen The Empty Foxhole, en trio med Haden og sin egen sønn, Denardo Coleman, som var ti år gammel. Mange mente at dette var et misstak. Andre mente imidlertid at Denardo, som til tross for sin unge alder hadde studert trommer i flere år, hadde en teknikk som selv om den var uferdig, var både respektabel og entusiastisk. Denardo har senere modnet til å bli en respektert musiker som har vært sin fars hovedtrommeslager siden slutten av 1970-årene. Coleman dannet også en annen kvartet med forskjellige bassister og trommeslagere, bl.a Jimmy Garrison og Elvin Jones. Dewey Redman ble også med, vanligvis på tenorsaksofon. Han fortsatte også å utforske sin interesse for strykere, fra Town Hall-konserten i 1962 til det kulminerte i "Skies of America" i 1972.

«Prime Time» og senere karriere

[rediger | rediger kilde]

Senere tok Coleman ibruk elektriske instrumenter som Miles Davis hadde gjort før ham. Album som «Virgin Beauty» og «Of Human Feelings» brukte rock og funky rytmer, enkelte ganger kalt free funk. Det kan synes å være en tilpasning til jazz-fusion, som var moderne på den tiden, men Ornettes første innspilling med Prime Time (Dancing in Your Head i 1976) var forskjellig nok til å skape betydelige sjokkbølger.

Selv om «Electric guitars» var enestående, lignet musikken hans tidligere utgivelser. Framførelsene er basert på samme type melodier og gruppeimprovisasjoner som Joe Zawinul refererte til som «ingens solo, alles solo» og som Coleman selv kaller harmolodics. Colemans rytmiske tilnærming har heller ikke endret seg nevneverdig. Noen kritikere har antydet at Colemans hyppige bruk av begrepet harmolodics, er en slags avledningsmanøver for å unngå kritikeres overfokusering på Colemans uortodokse komposisjonsstil.

I 1990 spilte Coleman på lydsporet til David Cronenbergs film Naked Lunch. Orkesteret ble dirigert av Howard Shore.

På midten av 1990-tallet var aktivitetsnivået høyt. Han ga ut fire album fra 1995 til 1996, og for første gang på nesten 40 år, samarbeidet han jevnlig med pianister, enten med Geri Allen eller med Joachim Kühn. Mange kritikere fastslo at det tok pianister så lang tid å komme à jour med Colemans utvikling.

Coleman har sjelden spilt på andres plater. Innspillinger med Jackie McLean i 1967 (hvor han spiller trompet), James Blood Ulmer i 1978, Pat Metheny i 1985, Joe Henrys Scar i 2001 og Lou Reed i 2003 er blant få unntak.

Arv

[rediger | rediger kilde]

Selv om Coleman nå må regnes som en eldre etablert jazzmusiker, fortsetter han å presse seg selv inn i uvanlige spillesituasjoner, ofte med mye yngre musikere, eller med musikere fra radikalt forskjellige musikalske kulturer og han fortsetter å spille konserter. Et økende antall av hans komposisjoner har funnet veien til standardjazz-repertoiret, inkludert «Lonely Woman», «Peace», «When Will The Blues Leave?», «The Blessing» og «Law Years». Han har påvirket de fleste moderne saksofonister, og også andre jazzmusikere fra generasjonene etter ham.

I 1998 utgav John Zorn Spy Vs Spy, et album som består av nye radikale versjoner av Colemans låter.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ornette-Coleman, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, besøkt 1. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ filmportal.de, Filmportal-ID 51094c1d454c4efcbaa402f871f44190, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Biographical Dictionary of Afro-American and African Musicians[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118890964, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000028225, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 147718172, besøkt 16. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c Guggenheim Fellows database, Guggenheim fellows ID ornette-coleman, besøkt 31. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ The MacArthur Fellows Program, MacArthur Fellows Program ID 487, besøkt 31. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.praemiumimperiale.org, besøkt 19. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ (på mul) Virtual International Authority File, Dublin: Online Computer Library Center, OCLC 609410106, VIAF-ID 79166373, Wikidata Q54919, https://viaf.org/ 
  14. ^ http://www.starpulse.com/Music/Coleman,_Ornette/index.html; besøksdato: 4. juni 2015.
  15. ^ a b c d Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 3536, Wikidata Q99181182 
  16. ^ «Ornette Coleman var den første frijazzeren. Nå er han død». Dagbladet. 11. juni 2015. Besøkt 14. juni 2015. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ornette_Coleman&oldid=24346644»