Seaborgium

Seaborgium
Basisdata
Navn		Seaborgium
Symbol		Sg
Atomnummer		106
Utseende		ukjent
Plass i periodesystemet
Gruppe		VI(6)
Periode		7
Blokk		d
Kjemisk serie		transisjonsmetall
Atomegenskaper
Atomvekt		263,1182 u
Kalkulert atomradius		132  pm
Kovalent atomradius		63 (beregnet)
Elektronkonfigurasjon		[Rn] 5f14 6d4 7s2
Elektroner per energinivå		2, 8, 18, 32, 32, 12, 2
Oksidasjonstilstander		6, 5, 4, 3, 2, 1, −1
Krystallstruktur		kubisk
Fysiske egenskaper
Stofftilstand		fast stoff (antatt)
Diverse
SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi.

Seaborgium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Sg og atomnummer 106.

Seaborgium ble offisielt oppdaget i juni 1974 av en amerikansk forskergruppe ledet av Albert Ghiorso i Lawrence Radiation Laboratory ved Berkeley-universitetet i California, USA. De rapporterte fremstillingen av isotopen ²⁶³Sg (med en halveringstid på ett sekund) ved å bombardere ²⁴⁹Cf (californium) med ¹⁸O (oksygen):

${\displaystyle \,_{98}^{249}\mathrm {Cf} +\,_{8}^{18}\mathrm {O} \,\to \ \,_{106}^{263}\mathrm {Sg} +4\,_{0}^{1}\mathrm {n} }$

En annen forskergruppe ledet av Ken Gregorich bekreftet fremstillingsmetoden i 1994.

Forskerne bak oppdagelsen foreslo å oppkalle det nye grunnstoffet etter Glenn T. Seaborg, en av oppdagerne til flere av grunnstoffene i aktinoide-serien. Forslaget møtte motstand, og i den påfølgende debatten ga IUPAC stoffet det midlertidige navnet unnilhexium (kvasi-latinisering av tallene en-null-seks) med kjemisk symbol Unh. Uenigheten om navnevalg fortsatte for flere av de nyoppdagede grunnstoffene og ble ikke løst før i 1997 da et kompromiss ble inngått, og navnet seaborgium offisielt ble godkjent.

Seaborgium har også vært kalt eka-wolfram.

Seaborgium er et kunstig fremstilt transisjonsmetall. Svært lite er fremstilt, noe som gjør at de kjemiske og fysiske egenskapene for en stor del er ukjente. Basert på dets plass i periodesystemet antas det at det er et fast stoff med egenskaper som minner om wolframs.

Seaborgium har ingen stabile isotoper. Pr. 2018 er 11 isotoper kjent, og de mest stabile er ²⁷¹Sg med halveringstid 2,4 minutter, ²⁶⁶Sg med halveringstid 21 sekunder, og ²⁶⁵Sg med halveringstid 16,2 sekunder. De fleste av isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon).^[1]

CAS-nummer 54038-81-2.

Seaborgium forekommer ikke naturlig, men blir fremstilt i laboratorier.

Det finnes pr. dags dato ingen bruksområder for seaborgium, bortsett fra forskningsformål.

• Universitetet i Oslo - kjemisk institutt: Seaborgium Besøkt 24. oktober 2018