Jorge Rafael Videla

Jorge Rafael Videla
Født		Jorge Rafael Videla 2. aug. 1925[1][2][3][4] Mercedes (Buenos Aires)[5]
Død		17. mai 2013[1][2][3][6] (87 år) Marcos Paz (Buenos Aires)[7]
Beskjeftigelse		Politiker, offiser
Utdannet ved		Nation Military College (1942–1944) Western Hemisphere Institute for Security Cooperation Army War Academy (1952–1954)
Ektefelle		Alicia Hartridge[8]
Parti		military party
Nasjonalitet		Argentina
Gravlagt		Pilar Memorial Cemetery[9]
Medlem av		Military Junta
Utmerkelser		6 oppføringer Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1979)[10] Frigjøreren San Martins orden Solordenen Maiordenen Storkors av Den militære fortjenstorden med hvit distinksjon (1979)[11] Condecoración Protector de los Pueblos Libres General José Artigas (1976)[12]
Argentinas president
1976-1981
Forgjenger		Isabel Martínez de Perón
Etterfølger		Roberto Eduardo Viola
Signatur
Jorge Rafael Videla på Commons

Jorge Rafael Videla (født 2. august 1925 i Mercedes i provinsen Buenos Aires i Argentina, død 17. mai 2013^[13] i Marcos Paz i provinsen Buenos Aires) var en argentinsk general og president.

Jorge Rafael Videla var den tredje av fem sønner av oberst Rafael Eugenio Videla Bengolea (1888–1951) og hans hustru María Olga Redondo Ojea (1896–1986) og fikk sitt navn etter to eldre brødre som døde av meslinger i 1923. Videlas familie tilhørte prominensen i provinsen San Luis, og mange av hans forfedre hadde innehatt høye embeter i det offentlige. Bestefaren Jacinto hadde vært guvernør av San Luis fra 1891 og 1893, og hans tippoldefar Blas Videla hadde kjempet i uavhengighetskrigene og så blitt ledere av unitarianerpartiet i San Luis.^[14]

Den 7. april 1948 giftet Jorge Videla seg med Alicia Raquel Hartridge (født 28. september 1927), datter av Samuel Alejandro Hartridge Parkes (1891-1969), en engelsk-argentinsk professor i fysikk og argentinsk ambassadør til Tyrkia og María Isabel Lacoste Álvarez (1893-1939).^[15] De fikk syv barn.^[14]

Jorge Videla gjorde en militær karriere med hyppige forfremmelser til han i august 1975 ble utnevnt til øverstkommanderende for den argentinske hær av president Isabel Martínez de Perón.

På denne tid var landet inne i en periode med terroristangrep fra marxistiske militante grupper - ERP, Montoneros, FAL, FAR og FAP, som hadde gått under jorden etter Juan Peróns død i juli 1974, og voldelige høyreorienterte kidnappinger, torturhendelser og snikmord utført av Argentinas antikommunistiske allianse, anført av José López Rega, Peróns sosialminister, og andre dødsskvadroner.

Videla ledet et militærkupp som avsatte president Isabel Peron den 24. mars 1976, i en periode med økende vold, sosial uro og økonomiske problemer. En militærjunta ble dannet, bestående av Vidal som representant for hæren, admiral Emilio Massera for marinen og brigadegeneral Orlando Ramón Agosti fra flyvåpenet. To dager etter kuppet overtok General Videla tittelen som president, og styrte diktatorisk.

Juntaen støttet seg på en doktrine om nasjonal sikkerhet som framfor alt ble utviklet ved de brasilianske og argentinske militærakademiene. Til tross for massive terrorpregede kampanjer og økonomiske vitaliseringsprogrammer klarte han ikke å bedre situasjonen i landet og få den heftige opposisjonen til å stilne.

Under hans regjeringstid var det anslagsvis 20 000 til 30 000 argentinere, først og fremst unge mennesker, peronister og venstresympatisører som «forsvant» under den såkalte skitne krigen. En rekke barn som ble født av bortførte mødre ble fratatt mødrene og bortadoptert til familier tilknyttet de væpnede styrker.

President Videla overlot for det meste den økonomiske politikk til ministeren José Alfredo Martínez de Hoz, som gikk inn for frihandel deregulering av økonomien. Under Videla ble utenlandsgjelden firedoblet, og inntektsgapet mellom de rike og de fattige samfunnslag ble vesentlig mer utpreget.^[16] Ved slutten av hans periode ble valutaen devaluert tifoldig, noe som gav støtet til en av de verste finansielle kriser i landets historie.^[17]

Under Videlas regime forkastet Argentina den bindende rapport og kjennelse fra den internasjonale tvistedomstol vedrørende Beaglekonflikten ved Sør-Amerikas sørspiss og igangsatte Operasjon Soberanía med tanke på å invadere de små øyene (stridspunktet var i virkeligheten havområdene sør for Ildlandet, der det ble antatt det kunne være interessante ressurser). Men i 1978 innledet pave Johannes Paul II en meglingsprosess. Hans representant, kardinal Antonio Samorè, klarte å avverge krig mellom Chile og Argentina.

Konflikten ble ikke fullstendig løst før etter Videlas avgang. Etter at demokratisk styre ble gjeninnført i 1983 ble fredstraktaten mellom Chile og Argentina (Tratado de Paz y Amistad), som anerkjente chilensk suverenitet over øyene, undertegnet og ratifisert ved folkeavstemning.

Videla ble avløst av Roberto Eduardo Viola i 1981.

Videla fortsatte militærsdiktaturet inntil det brøt sammen under Falklandskrigen i 1982.

I 1985, to år etter slutten på militærdiktaturet, ble Videla dømt til livsvarig fengsel for brudd på menneskerettighetene. Han satt i fengsel i fem år inntil han i 1990 ble benådet av president Carlos Menem.

I 1998 ble Videla på nytt trukket for retten. Han ble stilt til ansvar for bortadoptering av fengslede opposisjonelles barn og satt i husarrest. Husarresten ble opphevet 10. oktober 2008 og Videla satt i Unidad Penitenciaria 34, et militærfengsel ved Campo de Mayo utenfor Buenos Aires. Den 22. desember 2010 ble Videla dømt til livsvarig fengsel for dødsfallene til 31 fanger under hans statskupp.^[18]

Den 28. februar 2011 stod Videla atter for retten, nå sammen med Reynaldo Bignone. Det gjaldt nå barneerov ved å frata nyfødte fra deres borførte eller arresterte kjødelige mødre og påfølgende bortadopsjon til familier knyttet til det militære.^[19] Den 5. juli 2012 ble han dømt til femti års fengsel for sitt ansvar for denne virksomheten.^{[20] [21]}

Den 17. mai 2013 døde han av naturlige årsaker under soningen av sin fengselsstraff i et fengsel noe utenfor Buenos Aires.

Ifølge offisielle opptegnelser forsvant omtrent 13 000 opposisjonelle i løpet av det syv år lange diktatoriske regimet.^[20]