Slaget ved Svolder

Slaget ved Svolder
Slaget ved Svolder i 999 eller 1000, maleri av Otto Sinding
Dato September 999 eller 1000 Sted I Østersjøen 55°45'N 12°45'Ø Resultat Alliert seier
Stridende parter
Norge	Danmark Sverige
Kommandanter og ledere
Olav Tryggvason	Olaf Eiriksson Eirik Håkonsson Svein Tjugeskjegg
Styrker
11 skip	70+ skip
Tap
11 skip	Ukjent

Slaget ved Svolder (norrønt Svǫlðr) var et sjøslag som ble utkjempet vest i Østersjøen i september 999 eller 1000. Kong Olav Tryggvason av Norge seilte hjem etter en ekspedisjon til Vendland (Pommern). Han ble overfalt av en allianse mellom Svein Tjugeskjegg, konge av Danmark, Olof Skötkonung, konge av Sverige, og Eirik Håkonsson, ladejarl fra Trøndelag. Kong Olav hadde kun 11 skip i slaget mot en overvekt av bortimot 70. Hans skip ble ryddet ett etter ett, og det siste var det berømte «Ormen Lange» som Eirik jarl erobret da Olav i desperasjon kastet seg selv på sjøen. Etter slaget ble Norge delt mellom seierherrene, og samlet igjen ved at det ble styrt av ladejarlene som len gitt tilbake av hhv. danekongen Svein Tjugeskjegg og Olof Skötkonung av Svearike; Danekongen beholdt den direkte kontrollen i Viken, det vil si områdene rundt Oslofjorden, Sverige ved Svein Ladejarl fikk Møre, Ranrike og norske besittelser øst for Trøndelag, mens Eirik jarl styrte Vestlandet, Trøndelag og Hålogaland mer eller mindre selvstendig.

Slaget ved Svolder er nevnt i en rekke historiske kilder til tross for at man den dag i dag ikke er sikker på hvor stedet lå. Det første arbeidet er ved Adam av Bremen (ca. 1080), fulgt av skriveriene til islandske Sæmund Frode og Are Torgilsson Frode (ca. 1125), nå tapt. Senere kongesagaer som nevner hendelsen er Olav Tryggvasons saga av Odd Snorresson, de norske historiene Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium (Theodoricus monachus), Historia Norvegiæ og Ágrip af Nóregs konunga sögum (ca. 1190), Fagrskinna og Heimskringla (ca. 1220) foruten Den større saga om Olav Tryggvason (Óláfs saga Tryggvasonar en mesta, ca. 1300). Det er også en opptegnelse i den danske Gesta Danorum (Danskenes bedrifter) av Saxo Grammaticus (ca. 1200). Samtidige skaldekvad som refererer til slaget inkluderer Hallfred Vandrædaskald, Skule Torsteinsson, Tord Kolbeinsson og Halldor Ukristne. Tre verker fra rundt 1200 har også en del historisk interesse, Nóregs konungatal (Liste over Norges konger), kvadet Rekstefja, og Dråpa om Olav Tryggvason (Óláfsdrápa Tryggvasonar).

Som samtidsdokument har skaldekvad høy historisk verdi ved å være den mest autentiske kilden tilgjengelig, men man må samtidig ha i minnet at skaldekvad ikke er blitt etterlatt uavhengig av opphavet som sitater i kongesagaene. Kvadene ble bevart i muntlig tradisjon i flere århundrer, men i noen tilfeller er det vanskelig å avgjøre om versene er fra den riktige skalden. I tillegg var ikke kvadenes hensikt å gjengi informasjon, men på kunstnerisk vis dekorere for tilhørerne allerede kjente fakta. Historikerne er derfor nødt til å konsentrere seg om mindre troverdige, men mer detaljerte kilder, dog er skaldekvadene en bekreftelse på at slaget ved Svolder virkelig fant sted til tross for stedet ikke er nøyaktig identifisert.^[1]

Den eldste skriftlige kilden, opptegnelsen til Adam av Bremen, slår fast at Olav Tryggvasons danske kone Tyre eller Tyra Haraldsdatter egget ham til å gå i krig mot Danmark. Da Olav hørte at Svein Tjugeskjegg, Tyras bror, og Olof Skötkonung i Sverige hadde dannet en felles front mot ham ble han rasende og besluttet at tiden var kommet til å gå til angrep. Ågrip og Historia Norwegie har en tilsvarende opptegnelse. Da Olav Tryggvason giftet seg med Tyra nektet Svein å betale den medgiften hun hadde krav på og som var lovet henne. Rasende for dette dro Olav på et hærtokt sørover for å angripe Danmark. Altfor utålmodig til å vente på at flåten kunne bli samlet fra hele Norges langstrakte land, satte Olav seil sørover med kun 11 skip ved at han antok at de øvrige ville følge etter senere. Da det ikke skjedde, seilte han videre til Vendland for å søke støtte hos venderne, Danmarks gamle arvefiende. På vegen ble han angrepet av Svein og hans allierte. Dette blir motsagt av skaldekvadet til Halldor Ukristne som slår fast at Olav Tryggvason seilte fra sør på veg hjem da han kom i kamp.

Odd Snorresson har en utpenslet opptegnelse av de problemene som oppsto som en følge av Tyras ekteskap. Først ble hun trolovet til den vendiske kongen Boleslaus den tapre (som Snorre kaller for Burislav) som mottok en stor medgift for henne. Tyra derimot ønsket ikke å bli hans hustru og sultet seg etter bryllupet slik at Boleslaus sendte henne tilbake til Danmark. Tyra sørget deretter selv for å bli gift med Olav Tryggvason, noe som broren Svein Tjugeskjegg mislikte sterkt. Kong Sveins dronning, Sigrid Storråde, var en iherdig motstander av den norske kongen og egget Svein til å gå i krig mot Norge. Svein konspirerte deretter med Sigvalde jarl, høvding av jomsvikingene, og kong Olof Skötkonung for å lure Olav Tryggvason i en felle. Norskekongen seilte sørover til Vendland for å hente Tyras medgift fra kong Boleslaus.^[2] Kong Olav hadde hørt rykter om et planlagt bakholdsangrep, men Sigvalde jarl møtte ham og fortalte at disse ryktene var grunnløse. I den tro at Sigvalde var sannferdig sendte Olav det meste av flåten hjem ettersom mennene hans var utålmodige. Da han selv satte seil hadde han kun en liten flåte og ble angrepet ved Svolder.

Fagrskinna og Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga i Heimskringla følger i store trekk Odd Snorressons opptegnelser, men avviker fra den i en del punkter. I henhold til Snorre Sturlasson seilte Sigvalde jarl fra Vendland sammen med Olav Tryggvason med en flåte av vendiske skip og ledet norskekongen i bakhold.

Om de ovenstående detaljene er riktige eller ikke, er det klart at danskekongen, svenskekongen og ladejarlen hver for seg hadde rikelig med grunner for å være motstander av norskekongen. Olav Tryggvason hadde tatt kontroll over områdene rundt Oslofjorden sør i Norge som til og fra hadde vært under dansk kontroll. Olav Tryggvason og Svein Tjugeskjegg hadde begge vært i England på samme tid hvor Olav inngikk fred med engelskmennene mens Svein fortsatte krigføringen. Svein var på god fot med Olof Skötkonung av Sverige, og ble knyttet til hans ætt via inngifte, slik at svenskekongen var en naturlig alliert. Svenskekongene hadde i tillegg lenge følt seg truet fra vest og mistrodde norskekongen. Sistnevnte, Eirik jarl, hadde et personlig nag mot Olav Tryggvason ved at denne hadde fått faren Håkon jarl drept og drevet ham selv utenlands.

Ut fra de til dels motstridende kildene har historikerne forsøkt å rekonstruere det som var de sannsynlige konfliktene som ledet til slaget. Det er sannsynlig at Olav faktisk seilte fra Vendland til Norge da han ble angrepet, selv om kongesagaene overdramatiserer Tyras betydning. Mens det er mulig at Olav hentet medgiften, er det mer sannsynlig at han ventet krig og forsøkte å skaffe allierte i Vendland. Selv om figuren Sigvalde jarl forblir gåtefull, er det ingen bevis fra skaldekvadene om at han faktisk begikk forræderi og ledet Olav i bakhold. Sagaskribentenes motiver synes å være preget av sagaromantikk, og det som står igjen, er at Olav Tryggvason både unødig og uklokt framprovoserte slaget ved å blande seg inn i en regional konflikt.^[3]

Alle kilder som daterer slaget er enige om at det skjedde i år 1000. Den eldste kilden for datoen er den ellers nøyaktige Íslendingabók, skrevet rundt 1128, og den utdyper at det skjedde om sommeren. Odd Snorresson forteller videre at slaget er «husket for de falne menn på den tredje eller fjerde Ides av september», altså 10. eller 11. september i henhold til den romerske kalender. Den større saga om Olav Tryggvason slår fast at slaget skjedde den 9. september, og andre kilder er enige med enten den ene datoen eller den andre. Ettersom noen middelalderske skribenter regner med slutten av året som slutten av september er det mulig at året som det refereres til kan være 999. Tradisjonelt sett har man likevel regnet år 1000 som det året Olav Tryggvason døde.

Stedet hvor slaget ble utkjempet, Svolder,^[4] kan derimot ikke bli identifisert med sikkerhet. I henhold til Adam av Bremen forgikk det i Øresund. Ågrip og Historia Norvegiæ plasserer stedet utenfor Sjælland. Theodoricus monachus sier at det skjedde «ved øya som er kalt for Svöldr, og det ligger nær Slavia». Fagrskinna taler om «en øy utenfor kysten av Vendland… denne øya er kalt for Svölðr». Odd Snorresson og Snorre Sturlasson er enige om øyas navn, men spesifiserer ikke stedet. En versestrofe hos Skule Torsteinsson taler om «munningen av Svolder», antyder at Svolder opprinnelig var navnet på en elv, og at norrøne folk som var ukjente med vendisk geografi gjorde den om til en øy. Moderne historikere er delt, noen plasserer stedet i nærheten av den tyske øya Rügen, altså Greifswalder Oie, en liten øy mellom Rügen og Peenemünde/Oder, slik det nevnes i en Norges historie fra 1885, mens andre historikere holder fast på Øresund.^[5]

Alle norrøne kilder er enige at Olav Tryggvason kjempet mot en overveldende overmakt i slaget. Fagrskinna forteller at han hadde «kun en liten styrke» mens sjøen rundt ham var «dekket med krigsskip». Kildene som spesifiserer antallet krigsskip er alle enige om at Olav Tryggvason hadde 11 skip, men oppgir varierende antall om motstandernes flåte.

Selv om sagaene enes om at Olav Tryggvason kun hadde 11 skip i slaget, siterer noen av dem et vers av Halldor Ukristne som sier at Olav hadde 71 skip da han seilte fra sør. Sagaene forklarer den urimelige forskjellen mellom de to tallene ved å påstå at noen av de 71 skipene tilhørte Sigvalde jarl, som forrådte Olav Tryggvason, mens andre skip seilte forbi bakholdet før slaget begynte.

Hos Snorre Sturlasson blir det kunstnerisk løftet i en gjentagende sekvens hvor motstanderne står og ser det ene skipet etter det andre seile forbi, og kongene spør: «Det var et svært skip, og så vakkert, det må være 'Ormen Lange'!» Kun nordmannen Eirik jarl vet med sikkerhet: «Det er ikke 'Ormen Lange'!» Tre av skipene blir beskrevet, først kom «Tranen», så «Ormen Stutte», og til sist det aller største av alle skipene, «Ormen Lange». Snorres eminente fortellerteknikk dramatiserer historien ved hjelp av spenstige dialoger som sannsynligvis ikke er historiske i seg selv.^[11]

Tranen var et langt, hurtigseilende skip med tretti roere på hver side, høyt i stavnen og hekken. Det var bygget av kongen og var hans flaggskip for en tid. Ormen Stutte var et mektig skip fra Hålogaland som tradisjonelt var kjent for sin imponerende skipsbyggerkunst. Kongen hadde konfiskert skipet fra en hedning ved navn Raud den ramme som han fikk torturert i hjel. «Framme hadde den et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale, begge nakkene og hele stevnen var lagt med gull. Dette skipet kalte kongen for Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene til dragen, og det var det fineste skipet i hele Norge», skriver Snorre.^[12]

Olav Tryggvasons tredje skip, «Ormen Lange», var dog det aller beste, og et legendarisk krigsskip som opptrer i flere anekdoter i sagaene.

«Det var en drake, bygd slik som Ormen, som kongen hadde hatt med fra Hålogaland; men dette skipet var mye større og mer forseggjort på alle måter. Han kalte det «Ormen Lange», og det andre for Ormen Stutte. Det var 34 rom på «Ormen Lange». Hodet og kroken var helt forgylte; og det var like høyt til relinga som et havskip. Det er det beste skip som har vært bygd i Norge og det som har kostet mest.»^[13]

Kun de beste menn fikk utstyre «Ormen Lange», ingen over seksti og ingen under tyve, skriver Snorre og nevner førti mann ved navn, noe som tilsvarer halvparten av mannskapet. Unntaket var Einar Tambarskjelve, en yngling som var Norges beste bueskytter. En granskning av navnene viser hvor kong Olavs fremste krigere kom fra: Jemtland, Telemark, Trøndelag, Kvine, Møre, Hordaland, Sogn og spesielt Hålogaland. Også mindre steder som Saltvik, Støle (Sunnhordland), Orkdal, Njardarlag (nå Tysnesøya) og Obrestad kunne skryte av å ha med de fremste krigerne.^[14]

Det eneste andre skipet i den allierte flåten som var verdt omtale, var også norsk, nemlig Eirik jarls skip som Fagrskinna sier var «det største av alle skip». Antagelig kunne «Ormen Lange» i sagaskribentenes øyne kun bli erobret av et tilsvarende skip. Snorre gir noen flere detaljer:

«Eirik jarl hadde en uhorvelig stor barde (skip med bard – skjegg – midtstykke over stavnene), som han brukte å ha i viking; det var jernkam på den øverste på hver av stavnene, og nedover fra den et jernspant så tjukt og så bredt som sjølve kjølen, og det gikk helt ned i sjøen.»^[15]

Olav Tryggvasons skip passerte ankerplassen til Eirik jarl og de øvrige motstanderne i en lang kolonne uten noen form for orden ettersom de ikke ventet angrep. Kong Olav selv var helt sist i rekken av sine beste skip. Motstanderne lot hovedmengden av skipene passere før de dro ut og angrep Olav Tryggvason. Han kunne ha klart å dra fra dem ved å bruke seil eller årer, men han avslo å flykte, og snudde for å gå til kamp med kun 11 skip. Kong Olav stilte opp skipene sine på en måte som var vanlig for sjøslag i middelalderen når man var tvunget til å kjempe defensivt. Kongen bandt skipene side ved side av sitt eget, slik at «Ormen Lange» lå i midten med sin baug stikkende lengre ut enn noen av de andres.

Fordelen med denne oppstillingen var at det frigjorde alle hender til å slåss. En sperre kunne bli dannet med årer og master, og fiendens sjanse til å utnytte sitt overlegne antall til å angripe fra begge kanter ble sterkt redusert. «Ormen Lange», som var det aller lengste skipet, var også det høyeste, hvilket også var en defensiv fordel. De kunne skyte med piler, spyd og andre kastevåpen ned på fienden som selv måtte skyte oppover for å kunne svare. I realiteten forvandlet Olav Tryggvason sine 11 skip til en flytende festning.

De islandske og norske forfatterne, som er hovedkildene, har gitt all aktelse til de norske krigerne, og den eneste virkelige trusselen mot Olav Tryggvasons menn var tapperheten til de nordmennene som slåss for Eirik jarl. Danskene og svenskene kastet seg mot Olav Tryggvasons skip i et frontalangrep og ble slått tilbake. Eirik jarl, derimot, angrep metodisk fra flankene. Hans skip, som nevnt over, var forsterket i baugen og forstavnen med jernband, og han la sitt skip langs det ytterste i rekken, ryddet det først og kuttet det fritt. Deretter gikk han på det neste, og fjernet således det ene skipet etter det andre inntil kun «Ormen Lange» lå igjen. Da la Eirik jarl skipet sitt langs «Ormen Lange», og det ble nærkamp mann mot mann med hoggvåpen inntil kongens skip sakte ble erobret.

Olav Tryggvason kastet seg over bord med skjoldet over seg til vern mot piler, men tyngden av skjoldet og ringbrynjen trakk ham under vannflaten. Snorre nevner ryktene om at kong Olav skal ha overlevd ved å vrenge av seg ringbrynjen og svømme vekk.

Et rykte mente at kongen skal ha blitt en from mann og levd som munk i Midtøsten. Derfra skal han ha sendt en hilsning til svogeren Erling Skjalgsson. Hallfred Vandrædaskald sier i et kvad at «folk sier begge deler / og sverger det er sannhet.» Snorre konkluderer at «Hvordan det nå kan ha seg med dette, så kom Olav Tryggvason iallfall aldri mer til riket sitt i Norge.»^[16]

Olav Tryggvason befant seg i dette henseende i samme selskap som Karl den store, kong Arthur, Fredrik Barbarossa, og Sebastian I av Portugal, - legendariske heroiske figurer hvis død folk ikke kunne tro, og som man stadig ventet skulle komme tilbake. Det er karakteristisk at tegneren Erik Werenskiolds bilde av Olav Tryggvason i Snorres kongesagaer er gjort med portrettlikhet til tegnerens nabo, nasjonalhelten Fridtjof Nansen.

Etter slaget ved Svolder delte seierherrene Norge mellom seg. Snorre Sturlasson er den som gir flest detaljer, og beskriver en deling i tre deler. Tilsynelatende tok Olof Skötkonung fire distrikter i Trøndelag foruten Møre, Romsdal og Ranrike som han overførte til Svein jarl, svigersønnen og bror av Eirik jarl, som skattekonge. Svein Tjugeskjegg tok kontroll over Viken som danskene lenge hadde påstått at de hadde hevd over. Resten av Norge ble styrt av Eirik jarl, formelt som kong Sveins skattekonge. Fagrskinna, derimot, sier at det svenske kravet var Oppland og en del av Trøndelag. Andre kilder er mindre detaljerte. Antagelig var også Østlandet under Olav Tryggvason styrt av lokale småkonger som skattet til danskekongen i bytte for en viss uavhengighet. Til sammenligning nevnes også at svenskekongen skattet til Danmark av samme årsak.

Jarlene Eirik og Svein sto for et sterkt og kompetent styre av Norge, og deres regime var en tid med fred og framgang for landet. De fleste kilder sier at de adopterte kristendommen, men at deres styre i motsetning til Olav Tryggvasons intolerante og brutale styre var svært tolerant og tillot folk å tenke hva de måtte i religiøse spørsmål. Jarlbrødrenes rykte har derfor kommet i klemme mellom de to store misjonærkongene Olav Tryggvason og Olav den hellige av ettertidens skribenter, hvorav en stor del var geistlige.

Det er flere kombinerte grunner til at slaget ved Svolder har blitt stående som et av de mest berømte slag i vikingtiden. I den norske og islandske historieskrivningen ble Olav Tryggvason holdt opp som den første som brakte kristendommen til landet. Han ble samtidig utstyrt med praktfulle personlige egenskaper som i ettertid overskygget hans brutale misjon. Hans fargerike død i kamp mot en overveldende overmakt var naturlig nok tiltrekkende på fantasien hos tilhørerne og sagafortellerne. Hirdskaldene til den seirende Eirik jarl sikret også deres herre en rimelig del av æren. I Den større saga om Olav Tryggvason heter det at:

«Slaget ble kjent av mange grunner for å ha vært det mest berømte som noen gang ble utkjempet i de nordlige landene. For, først var det ærefulle forsvaret til kong Olav og hans menn om bord på «Ormen Lange». Ingen andre tilfeller kjennes hvor menn har forsvart seg selv så lenge og så modig mot et slikt overveldende antall fiender som de hadde i dette sammenstøtet. Deretter, det var det innbitte angrepet til Eirik jarl og hans menn, som har blitt holdt høyt i vide kretser... Slaget var også svært berømt, på antallet av det store mannefallet, og Eirik jarls dyktighet i å rydde et skip som opp til den tid var det største skipet som var bygd og det vakreste i Norge og som sjøfolk har sagt at det ville aldri, mens det ennå fløt på vannet, bli erobret med våpen i møte med slike helter som bemannet det.»^[17]

På Island hvor kongens saga fortsatte å bli kopiert og studert, ble slaget ved Svolder en øvelse for de senere skaldenes forestillingsevne. En rímur-syklus fra 1400-tallet, Svöldrar rímur, nedtegnet slaget på vers som i store trekk følger Odd munks saga om Olav Tryggvason.^[18] To andre rímur-sykluser over samme emne ble diktet på 1700-tallet, en av dem er også blitt bevart.^[19] På 1800-tallet komponerte den populære islandske poeten Sigurd Breidfjord (Sigurður Breiðfjörð) enda en rímur-syklus over slaget, og som følger opptegnelsene til Mesta-utgaven.^[20]

I kjølvannet av tidens nasjonalisme og romantikk på 1800-tallet og ikke minst et økende antall av sagaoversettelser var interessen for slaget ved Svolder økende, også utenfor Island. Rundt 1830 komponerte den færøyske poeten Jens Christian Djurhuus en ballade med tittelen Ormurin langi som fulgte Snorre Sturlassons opptegnelse. Balladen ble godt mottatt og er fortsatt til denne dag en av de mest populære og velkjente ballader fra Færøyene. I 2002 ble det gjort en rockeversjon av balladen ved det færøyske viking metal-bandet Týr som ga dem en del oppmerksomhet i utlandet.^[21]

Slaget har også inspirert kunst utenfor Norden, inkludert en manga (japansk tegneserie) ved Ryō Azumi fra Japan.^[22] Det mest kjente engelskspråklige arbeidet er sannsynligvis ved Henry Wadsworth Longfellow. I hans poesisamling fra 1863, Tales of a Wayside Inn, er det en syklus ved navn The Saga of King Olaf, hvor en større del er dedikert slaget ved Svolder. Et vers er som følgende:^[23]

Louder the war-horns growl and snarl,

Sharper the dragons bite and sting!

Eric the son of Hakon Jarl

A death-drink salt as the sea

Pledges to thee,

Olaf the King!

Bjørnstjerne Bjørnson skrev et velkjent og kort rytmisk dikt kalt Olav Trygvason om sorgen ved at kongen er falt. De fleste kjenner kanskje diktets første strofe: «Brede seil over Nordsjø går». Bjørnson samarbeidet også med Edvard Grieg om en opera om Olav Tryggvason. De to ble derimot uenige før arbeidet ble fullført, men mange år senere ble arbeidet gjenopptatt av Ragnar Søderlind som fullførte operaen. Den fikk sin forsinkede premiere i september 2000, som da var tusen år siden slaget ved Svolder skjedde. I en scene fra slaget la Søderlind inn motiver fra Wagner, Beethoven, Liszt og andre i sin egen musikk. (Se lenke nedenunder til Mona Levins omtale.)

Framstillinger av slaget ved Svolder og omstendighetene rundt det ble populære da patriotismen vokste fram i Norge. Dette gjaldt både Johan Nordahl Bruns skuespill Einar Thambeskjælver fra 1772 og Bjørnsons dikt i underkant av hundre år senere. Per Sivle skildret også slaget i sitt eget dikt om Olav Tryggvason.

Av alle de som har skrevet om Olav Tryggvason og slaget ved Svolder ruver Snorre Sturlasson øverst, kanskje først og fremst gjennom fyndordene og de glitrende dialogene. Et litterært høydepunkt fra slaget er når Einar Tambarskjelve uttaler de profetiske ordene om at Norge glipper fra kongens hånd:

Einar spente buen for tredje gang. Da brast buen i to stykker. Da sa kong Olav: «Hva brast så høyt der?» Einar svarte: «Norge av di hand, konge.» «Det var vel ikke så stor brist,» sa kongen, «ta min bue og skyt med den,» og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen og drog den straks ut forbi odden på pila, og sa: «For veik, for veik er kongens bue!».

• Adam av Bremen (oversatt av Francis Joseph Tschan og Timothy Reuter) (2002). History of the Archbishops of Hamburg-Bremen. Columbia University Press. ISBN 0-231-12575-5
• Bjarni Aðalbjarnarson (redaktør) (1941). Íslenzk fornrit XXVI : Heimskringla I. Hið íslenzka fornritafélag.
• Campbell, Alistar (redaktør og oversetter) og Simon Keynes (tilleggsintroduksjon) (1998). Encomium Emmae Reginae. Cambridge University Press. ISBN 0-521-62655-2
• Driscoll, M. J. (redaktør) (1995). Ágrip af Nóregskonungasǫgum. Viking Society for Northern Research. ISBN 0-903521-27-X
• Ekrem, Inger (redaktør), Lars Boje Mortensen (red.) og Peter Fisher (oversetter) (2003). Historia Norwegie. Museum Tusculanum Press. ISBN 87-7289-813-5
• Einarsdóttir, Ólafía: (oversatt av Helga Kress) (1967). «Árið 1000» i Skírnir.
• Enoksen, Lars Magnar: (Lund 2004) Vikingarnas stridskonst, Historiska Media. ISBN 91-85057-32-0
• Finnur Sigmundsson (1966). Rímnatal I. Rímnafélagið. Reykjavík.
• Finlay, Alison (redaktør og oversetter) (2004). Fagrskinna, a Catalogue of the Kings of Norway. Brill Academic Publishers. ISBN 90-04-13172-8
• Krag, Claus: (Oslo 1995) Aschehougs Norges historie, bind 2. ISBN 82-03-22030-4
• Naess, Harald S. (1993). A History of Norwegian Literature. University of Nebraska Press. ISBN 0-8032-3317-5
• Snorresson, Odd (oversatt av Theodore M. Andersson) (2003). The Saga of Olaf Tryggvason. Cornell University Press. ISBN 0-8014-4149-8
• Sturluson, Snorre: (Oslo 1991). Snorres kongesagaer (Heimskringla): Historien om de norske kongene. Gyldendal ISBN 82-05-31464-0
• Norges historie. Historien om de gamle norske kongene / Theodricus munk. Historien om danenes ferd til Jerusalem / anonym; begge oversatt av Astrid Salvesen. Oslo : Aschehoug, 1990 – 135 s. – (Thorleif Dahls kulturbibliotek). Originaltitler: Historia Norvegiae. Historia de antiquitate regum Norvagiensium. Profectio Danorum in Hierosolymam. – 1. utg. 1969. – 2. oppl. 2000 ISBN 82-03-03388-1

• (en) Battle of Svolder – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Hvor var Svolder? Norsk debattside som diskuterer ulike teorier om Svolder
• Heimskringla (Starting from 108. Conspiracy Against King Olaf) – engelsk tekst
• Mesta account - islandsk nettsted, engelsk tekst
• Levin, Mona: (2002) - MIC - Musikkinformasjonssenterets nettavis:* Sagakonge blir opera - omsider!