Aurelianus

Aurelianus LVCIVS DOMITIVS AVRELIANVS AVGVSTVS
Født		Lucius Domitius Aurelianus 9. september 214 eller 215 Sirmium (Serbia)
Død		september / oktober 275 Cænophrurium (Trakia) Myrdet
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Romersk keiser (270–275) romersk senator romersk konsul
Ektefelle		Ulpia Severina
Far		Ulpius Crinitus (muligens, familierelasjon: adoptivfar)
Barn		Domitica
Nasjonalitet		Romerriket
Navn før tiltredelse		Marcus Aurelius Probus Augustus
Regjerte		270–275
Forgjenger		Quintillus
Etterfølger		Tacitus
Aurelianus på Commons Se også liste over romerske keisere

Aurelianus (latin: Lucius Domitius Aurelianus Augustus;^[1][2] engelsk og tysk: Aurelian, fransk: Aurélien; født 9. september 214 eller 215, død september eller oktober 275) var romersk keiser fra 270 til 275. Han ble født i beskjedne omstendigheter, men kom til å stige gjennom de militære rangordninger til han endte opp som keiser. I løpet av hans styre ble alamannerne beseiret etter en ødeleggende krig. Han beseiret også andre barbariske stammer som goterne, vandalene, juthungerne, sarmaterne og karpierne. Aurelianus gjenopprettet Romerrikets østlige provinser etter sin erobring av det palmyrenske riket i 273. Den påfølgende året erobret han det galliske riket i vest, og gjenforente riket i sin helhet. Han var også ansvarlig for byggingen av den 19 km lange aurelianske mur, Mura aureliane, i Roma. Han var også ansvarlig for at provinsen Dakia ble oppgitt.

Hans suksess var medvirkende til at krisen i det tredje århundret ble avsluttet, noe som ga ham tittelen Restitutor Orbis («verdens gjenoppretter»). Selv om Domitianus var den første keiser som hadde offisielt krevd å bli hyllet som dominus et deus («herre og gud», opptrådte disse titlene aldri i skriftlig form på offisielle dokumenter før Aurelianus' keisertid.^[3]

Aurelianus ble født den 9. september, sannsynligvis i år 214, men 215 er også mulig.^[4] De antikke kildene er ikke samstemte om hvor han ble født, skjønt det er generelt akseptert at han var innfødt av den romerske provinsen Illyricum. Sirmium i Pannonia Inferior (i dag Sremska Mitrovica i Serbia) er det foretrukne stedet^[5] da det ble opprettet av Aurelianus som keiser da han oppga det gamle donauske territoriet Dakia. Den akademiske konsensus er at han kom var en beskjeden bakgrunn og at hans far var en bonde eller leilending som tok sitt romerske navn fra sin overherre, en senator fra slekten Aurelius.^[6] Historikeren Saunders foreslår at hans familie kan faktisk ha vært en bosetter av romersk opprinnelse og av høyere sosial status. Hans grunner er diskutert i den følgende seksjonen. Imidlertid har ikke dette forslaget fått gjennomslag av andre historikere, eksempelvis Southern og Watson.

Ved å vurdere bevisene i de antikke kildene ble det en tid antatt at Aurelianus' mor var en frikvinne (løslatt slave) fra familien Aurelius og at hun selv var prestinne av solguden (Sol Invictus) i hennes stedegne landsby. Disse to forslagene sammen med tradisjonen at familien Aurelius hadde fått ansvaret for vedlikeholdet av guddommens kult i Roma, har inspirert oppfatningen at de ville forklare hengivenheten som Aurelianus lot manifestere som keiseren selv, se nedenfor. Imidlertid synes det som om denne litt for passende forklaringen av tvilsomme fakta er ikke mer enn akkurat det.^[7]

Det er vanligvis akseptert at Aurelianus antagelig gikk inn i hæren i 235 da han var omtrent tjue år gammel.^[6] Det er også antatt at da han kom fra de nedre sosial lag i samfunnet, om enn en romersk borger,^[8] ville han ha blitt listet i rangen av en legionær. Idiosynkratisk har Saunders antydet at hans karriere kan lettere bli forstått om det er antatt at hans familie hadde opphav hos romerske bosettere med en tradisjon av militærtjeneste og at han bli listet som equites, kavalerist og av høyere rang i det romerske samfunn (lavadel).^[9] Det ville ha åpnet opp for ham tres militia, de tre gradene for en militær karriere som equites, en av veiene til en høyere posisjon i den keiserlige tjeneste.^[10] Det kunne være en raskere rute for militær stigning i gradene til senioroffiser, om enn ikke nødvendigvis mindre strevsom. Imidlertid er Saunders' antagelse at Aurelianus' tidlige karriere er ikke støttet av andre bevis enn hans nomen (slektsnavn) som kan indikere bosetter av italiensk avstamming. Aurelianus' forfremmelser til stadig høyere rang kan lettest bli forstått om han ikke begynte helt fra bunnen.

Hva enn hans bakgrunn var må Aurelianus bestemt ha skaffet seg et solid omdømme for militær dyktighet i løpet av de urolige tiårene på midten av århundret. De prestasjoner som er fortalt om i historieverket Historia Augusta i partiet Uita Divi Aureliani er ikke støttet av andre uavhengige kilder, selv om de ikke er umulige i seg selv, og minst en av disse er beviselig ren diktning av forfatteren.^[11] Han var imidlertid assosiert med Gallienus' kavaleri, i henhold til en mer historisk pålitelig sammenheng, og framhevet seg selv som en utmerket offiser i elitekorpset som han synes å ha vært dens kommandant.^[12]

Hans suksess som kavalerikommandant gjorde ham til sist til et medlem av keiser Gallienus' følge. I 268 deltok Aurelianus og hans kavaleri i general Marcus Aurelius Claudius' seier over goterne i slaget ved Naissus.^[13] Senere det samme året reiste Gallienus til Italia og bekjempet Aureolus, hans tidligere general og nå usurpator for keisertronen. Han fordrev Aureolus tilbake til Mediolanum hvor han beseiret opprøreren i byen. Imidlertid midt under beleiringen ble Gallienus myrdet. En kilde hevder at Aurelianus, som var til stede ved beleiringen, deltok og plausibelt støttet Claudius i å bli den neste keiseren.^[14]

Aurelianus var gift med en kvinne ved navn Ulpia Severina og som ellers er lite kjent. Som Aurelianus selv var hun fra Dakia.^[15] Det er kjent at de hadde en datter sammen.^[16]

Claudius ble utropt som keiser av sine soldater utenfor Mediolanum. Den nye keiseren beordret umiddelbart det romerske senatet om å guddommeliggjøre Gallienus.^[17] Deretter forsøkte han å distansere seg fra de som var direkte ansvarlig for mordet på den forrige keiseren og beordret dem henrettet.^[17] Aureolus var fortsatt beseiret innenfor Mediolanum og forsøkte å få til en forsoning med den nye keiseren, men Claudius hadde ingen sympati med en rival og fikk ham drept. En kilde har blandet inn Aurelianus i denne handlingen, kanskje til og med selv ha vært den som signerte ordren for drapet på Aureolus.^[17]

I løpet av Claudius' keisertid ble Aurelianus raskt forfremmet: han ble gitt kommandoen av en elitestyrke av kavalerister fra Dalmatia, og ble snart forfremmet til Magister equitum, effektivt øverstkommanderende av hæren etter keiseren, noe som var Claudius' egen posisjon før han ble keiser.^[17] Krigen mot Aureolus og konsentrasjonen av styrker i Italia gjorde det mulig for alamannerne å bryte gjennom grensen Limes Germanicus ved øvre Donau. De marsjerte gjennom Raetia og Alpene uten hindringer og gikk inn i Italia mens de plyndret og herjet områdene. Tidlig i 269 marsjerte keiser Claudius og Aurelianus nordover for å møte trusselen. Alamannerne ble grundig beseiret i slaget ved innsjøen Benacus (breddene av Gardasjøen).^[18]

Mens de fortsatt var opptatt med den beseirede fienden kom det nyheter fra Balkan som fortalte om angrep i stor skala fra herulere, gotere, gepidene og bastarnere.^[18] Claudius sendte umiddelbart Aurelianus til Balkan for å ta seg av invasjonen så best han kunne inntil Claudius kunne komme etter med hovedhæren.^[19] Goterne beleiret Thessaloniki da de hørte at keiser Claudius nærmet seg. Det fikk dem til å oppgi beleiringen og isteden drive herjinger i nordøstlige Makedonia. Aurelianus avbrøt goterne med kavaleriet og beseiret dem i en rekke mindre sammenstøt, og drept etter sigende så mange som tre tusen av fienden.^[19] Han fortsatte med å plage motstanderne og fordrev dem nordover mot Øvre Moesia hvor keiser Claudius hadde samlet hovedhæren. Det påfølgende slaget ble ikke avgjørende; framdriften til goterne ble stoppet opp, men romernes tap var store.^[19]

Claudius kunne ikke risikere ytterligere et slag og førte deretter en rekke bakhold og drepte etter sigende tusenvis, men flertallet goterne slapp unna og begynte å trekke seg sørover den samme veien de hadde ankommet. For resten av året drev Aurelianus med å plage fienden med kavaleriet.^[20] Strandet på romersk territorium begynte mangelen på forsyninger å prege goterne. Aurelianus merket fiendens desperasjon og angrep dem med full styrke, drepte mange og drev resten vestover mot Trakia.^[20] Da vinteren satte inn trakk goterne seg tilbake til Haemus Mons (Balkanfjellene), men kun for å omringet og fanget inne. De harde forholdene forverret deres knappe matsituasjon, men romerne undervurderte goterne. Vaktholdet var ikke godt nok og goterne brøt gjennom deres linjer og unnslapp. Tilsynelatende hadde keiser Claudius ikke tatt hensyn til råd, kanskje fra Aurelianus, og holdt tilbake kavaleriet og satt kun inn infanteriet for å forhindret utbruddet.

Goterne drepte mange i det møtende infanteriet og ble kun forhindret fra å drepe dem alle da Aurelianus til sist angrep med kavaleriet. Goterne greide likevel å slippe unna og fortsatte deres marsj gjennom Trakia.^[20] Den romerske hæren fortsatte med å følge etter goterne i løpet av våren og sommeren 270. I mellomtiden brøt en pest ut i Balkanområdet og drepte mange på begge sider. Keiser Claudius ble syk på marsjen til kamphandlingene og trakk seg tilbake til sitt regionale hovedkvarter i Sirmium. Aurelianus ble overlatt ansvaret for videre angrep mot goterne.^[20] Han benyttet kavaleriet med stor dyktighet, brøt goterne ned i mindre grupper som var lettere å forholde seg til og ved slutten av sommeren var goterne beseiret. De overlevende fikk fratatt sine våpen, enten oppbevart som fanger eller bosatt som bønder i grenseregionene.^[20] Aurelianus fikk ingen tid til feire seieren. I slutten av august kom det nyheter fra Sirmium at keiser Claudius hadde dødd.^[21]

Da Claudius var død grep hans bror Quintillus makten med støtte fra det romerske senatet. Med en handling typisk for krisen i det tredje århundret, nektet hæren å anerkjenne den nye keiseren og fortrakk å støtte en av sine egne kommandanter. Aurelianus ble utropt til keiser i september 270 i Sirmium. Aurelianus beseiret Quintillus' hær og ble anerkjent som keiser av senatet etter Quintillus' død. Påstanden at Aurelianus ble valgt som keiser av Claudius på sin dødsleie^[22] kan bli avvist som propaganda, men uansett plasserte Aurelianus senere, antagelig i 272, sin egen dies imperii^[23] på dagen av Claudius' død, således klart hevde at Quintillus var en usurpator.^[16]

Da hans maktbase var sikret, vendte Aurelianus seg mot Romas fremste problemer — å gjenerobre de store områder som var gått tapt i løpet av de to siste tiårene og reformere res publica.

I 248 hadde keiser Filip araberen feiret byen Romas millenniumjubileium med store og kostbare seremonier og leker, og riket hadde gitt enorme bevis på selvtillit. I de følgende årene hadde imidlertid riket møtt stort press fra ytre fiende mens det på samme tid var truet av farlige innbyrdeskriger hvor usurpatorer hadde svekket statens makt. Samtidig hadde statens økonomiske bæreevne, jordbruk og handel, lidd under uroen og forstyrrelsene. På toppen av dette hadde pestutbrudd gått gjennom riket i tiden rundt 250 og i stor grad minsket arbeidskraft for både hæren og jordbruket.

Sluttresultatet var at riket ikke kunne holde ut nederlaget ved at keiser Valerian ble tatt til fange i 260. De østlige provinsene fant sine beskyttere i byen Palmyra i Syria, og deres selvstendighet vokste til opprettelsen av det palmyrenske riket som var mer suksessfull i å stå opp imot de persiske truslene. De vestlige provinsene, som hadde grenser mot Rhinen, brøt ut og dannet en tredje selvstendige stat innenfor territoriene av Romerriket, i hva som i dag er kjent som det galliske riket.

I Roma var keiseren opptatt med de indre truslene til hans makt og med forsvaret av Italia og Balkan. Det var denne situasjonen som Gallienus og Claudius måtte forholde seg til, og det var de samme problemene som Aurelianus måtte håndtere i begynnelsen av sitt styre.^[24]

De første handlingene til den nye keiseren var rettet mot å styrke sin egen posisjon i sine territorier. I slutten av 270 drev Aurelianus militær kampanje i nordlige Italia mot vandalene, juthungene, og sarmaterne, og forviste dem fra romersk område. For å feire disse seirene ble Aurelianus gitt tittelen Germanicus Maximus.^[25] Keiserens autoritet ble utfordret av en rekke usurpatorer — Septimius, Urbanus, Domitianus, og opprøret til Felicissimus — som forsøkte å dra fordel av følelsen av usikkerhet i riket og den enorme innflytelsen som de ulike romerske hæravdelingene hadde på romersk politikk. Som en erfaren militær kommandant var Aurelianus meget oppmerksom på hærens betydning, og hans propaganda, kjent gjennom hans mynter, viste at han ville ha støtte fra legionene.^[16]

Byrdene av de nordlige barbarene var ennå ikke over. I 271 bevegde alamannerne seg mot Italia, gikk på Posletten og herjet landsbyene; de passerte elven Po, okkuperte Placentia og forflyttet seg mot Fano. Aurelianus, som var i Pannonia for kontrollere vandalenes tilbaketrekning, gikk raskt inn i Italia, men hans hær ble i januar 271 beseiret i et overfall i nærheten av Placentia. Da nyheten om nederlaget nådde fram til Roma, utløste det stor frykt for at barbarene ville komme dit. Men Aurelianus angrep alamannernes leir i nærheten av elven Metauro, og beseiret dem i slaget ved Fano, og tvang dem til flykte tilbake over Po. Aurelianus klarte deretter å omringe dem ved Pavia. Denne seieren ga ham tittelen Germanicus Maximus. Likevel fortsatte trusselen fra germanerne å bli oppfattet som stor av romerne. Aurelianus besluttet å bygge store murer rundt Roma som et forsvar, Aurelianusmuren eller den aurelianske mur.^[26]

Keiseren ledet sine legioner til Balkan hvor han beseiret og jaget goterne over Donau, drepte den gotiske høvdingen Cannabaudes, og fikk av den grunn tittelen Gothicus Maximus. Imidlertid besluttet han å oppgi provinsen Dakia som lå utsatt på nordbredden av Donau og var for vanskelig og for kostbar å forsvare. Han omorganiserte befolkningen i en ny provins sør for Donau og innenfor tidligere Moesia. Det ble kalt for Dacia Aureliana og med Serdica som hovedstad.^[27]

I 272 vendte Aurelianus oppmerksomheten mot de tapte østlige provinsene, det såkalte palmyrenske riket, styrt av dronning Zenobia fra den syriske byen Palmyra.^[28] Zenobia hadde hogd ut sitt eget rike som besto av Syria, Palestina, Egypt og store deler av Anatolia. Den syriske dronningen stoppet skiping av korn fra Egypt til Roma, og i løpet av uker begynte romerne å merke mangelen på brød. I begynnelsen hadde Aurelianus blitt anerkjent som keiser, og Vaballathus, Zenobias sønn, holdt tittelen rex og imperator («konge» og «øverstkommanderende»), men Aurelianus besluttet å invadere de østlige provinsene så snart han mente at hans hær var sterk nok.

Anatolia ble gjenvunnet med enkelhet; hver eneste by, unntatt Bysants og Tyana, overga seg til ham uten motstand. Tyanas fall førte til en legende: Aurelianus ødela hver eneste by som stilte seg i veien for hans autoritet, men han sparte Tyana etter å ha hatt møtt eller hatt en visjon om den store filosofen Apollonius av Tyana i en drøm. Apollonius skal ha vist seg for ham og sagt: «Aurelianus, om du vil herske, avstå fra blodet til de uskyldige! Aurelianus, om du vil erobre, vær nådig!» Uansett hva årsaken var, Aurelianus sparte Tyana fra plyndring og ødeleggelse fra sine soldater, og det betalte seg: flere byer underkastet seg da ryktet gikk at keiseren ikke ville hevne seg. I løpet av seks måneder sto hans hær foran portene av Palmyra. Byen overga seg da Zenobia forsøkte å flykte til det persiske Sasanideriket. Det palmyrenske riket opphørte å eksistere.

Til sist ble Zenobia og hennes sønn tatt til fange og tvunget til å gå gjennom Romas gater i hans triumftog. Da kornlagrene igjen ble fraktet til Roma kunne Aurelianus' soldater dele ut gratis brød til byens borgere, og keiseren ble hyllet som en helt av sine undersåtter. Etter et kortvarig sammenstøt med perserne og enda en trefning i Egypt mot usurpatoren Firmus, måtte Aurelianus vende tilbake til Palmyra i 273 da byen gjorde opprør på nytt. Denne gangen viste han ingen nåde og lot sine soldater herje byen. Palmyra klarte aldri komme seg igjen etter disse ødeleggelsen. Flere æresbevisninger ble gitt til ham. Nå ble han kjent som Parthicus Maximus og Restitutor Orientis.^[16]

Den rike provinsen Egypt ble også gjenvunnet. Brucheion (det kongelige kvarter) i Alexandria ble brent ned til grunnen. Denne delen av byen inneholdt biblioteket i Alexandria, men hva som enn var igjen ble antagelig ødelagt eller kraftig skadet.

I 274 kunne Aurelianus til sist rette oppmerksomheten mot utbryterne i vest og det galliske riket som allerede hadde blitt redusert i utstrekning av Claudius II. Aurelianus vant denne krigen hovedsakelig gjennom forhandlinger og diplomati. Den «galliske keiseren» Tetricus var villig til å oppgi sin trone og la Gallia og Britannia bli innlemmet i Romerriket igjen, men kunne ikke åpent underkaste seg Aurelianus. Isteden synes det som om de to hadde gjort en skjult avtale hvor deres hærer møttes ved Châlons-en-Champagne den samme høsten. Tetricus ganske enkelt deserterte til den romerske leiren og Aurelianus beseiret med letthet den galliske hæren. Tetricus ble belønnet for å ha holdt sin del av avtalen med en høytstående posisjon i Italia.

Aurelianus vendte tilbake til Roma og fikk sin siste ærestittel fra senatet– Restitutor Orbis («verdens gjenoppretter»). Denne tittelen ble først gitt til Aurelianus på slutten av sommeren 272, og hadde tidligere blitt gitt til både Valerian og Gallienus.^[15] På fire år hadde Aurelianus sikret grensene til riket og forent det, effektivt gitt Romerriket en fornyelse som varte de neste to hundre år.

Aurelianus var en reformator og avgjorde mange betydningsfulle funksjoner innenfor det keiserlige system, inkludert økonomi og religion. Han restaurerte mange offentlige bygninger og reorganiserte håndteringen av matreservene, satte faste priser for de fleste viktige varer, og straffeforfulgte vanskjøtsel av offentlige tjenestemenn.

Han styrket posisjonen til solguden Sol Invictus som den fremste guddommen i den romerske gudeverden. Hans hensikt var å gi én enkelt gud til alle i Romerriket, både sivile og soldater, både de i øst som de i vest, en gud de kunne dyrke uten å forråde egne, lokale guder. Senteret for kulten var et nytt tempel som ble reist i 274 i Campus Agrippæ i Roma. Det ble storslått dekorert som ble finansiert med plyndringene fra det palmyriske riket.

I løpet av sitt korte styre synes Aurelianus å følge prinsippet «en gud, et rike», noe som senere ble overtatt i sin fulle utstrekning av Konstantin den store. Han opptrådte med tittelen deus et dominus natus («Gud og den fødte hersker») på en del av sine mynter, en stil som senere også ble overtatt av Diokletian. Den kristne skribenten Lactantius (død ca. 325) argumenterte for at Aurelianus ville ha forbudt alle andre guder om han hadde hatt nok tid. Han ble omtalt av kristne historikere som en som organiserte religiøse forfølelser.^[29]

Aurelianus’ opptegnelser fra hans styre har kun nedtegnet opprør blant myntprodusentene. Rationalis Felicissimus, en finansiell øvrighetsperson som hadde ansvaret for overvåkingen pregingen av mynter i Roma, gjorde opprør mot keiseren. Opprøret synes å ha hatt sin årsak i det faktum at myntprodusentene, og særlig Felicissimus selv, ble anklaget for å ha stjålet sølvet som var utsett for pregingen, og deretter produsert mynter med manglende kvalitet og metallverdi. Aurelianus aktet å fjerne dette problemet og straffeforfulgte Felicissimus. Rationalis opphisset myntarbeiderne til opprør; opprøret spredte seg gatene, skjønt det synes som at Felicissimus ble drept umiddelbart, kanskje henrettet som strakstiltak.^[30]

Det palmyriske opprøret i Egypt hadde antagelig redusert tilgangen på korn til Roma, således skapt misnøye hos Romas befolkning mot keiseren. Dette opprøret hadde også støtte hos en del av senatorene, antagelige de som hadde gitt sin støtte til valget av Quintillus, og således hadde noe frykte fra keiseren.

Aurelianus beordret urbane kohorter, styrket av en del regulære tropper fra den keiserlige hæren, til å angripe den opprørske mobben; det påfølgende slaget som ble utkjempet på Celiohøyden, markerte slutten på opprøret, selv om prisen var meget høy (en del kilder har gitt et antall, antagelig overdrevet, på 7 000 døde). Mange av opprørerne ble henrettet, også en del av de senatorer som direkte og indirekte hadde støttet opprøret. Myntpregingen i Roma ble stengt for en tid, og hendelsen førte til at Romerrikets hovedmynt mistet sitt hegemoni.^[31]

Hans monetære reformer omfattet også opprettelsen av antoniniani som inneholdt 5 % sølv. De bar merket XXI (eller dets greske tallformen KA), hvilket betydde at tjue slike mynter ville inneholde samme sølvkvalitet som en gammel sølvdenarius.^[32] Ettersom dette var en forbedring over den tidligere situasjon gir det et bilde over hvor alvorlig den økonomiske situasjonen som Aurelianus måtte håndtere. Keiseren kjempet for å innføre den nye «gode» mynten ved å tilbakekalle de gamle «dårlige» myntene.^[16]

I 275 marsjerte Aurelianus og hæren mot Anatolia for å forberede enda en krig mot Sassanideriket. Etter de persiske kongene hadde død i rask rekkefølge: Sjahpur I i 272 og Hormizd I i 273, var det en svekket hersker i form av Bahram I som kom på tronen og det åpnet opp for at tiden var inne til å erklære krig mot perserne.

Før han kunne komme seg avsted måtte keiseren slå ned enda et opprør i Gallia — antagelig mot Faustinus, en offiser eller en tronraner av Tetricus — og måtte deretter slå tilbake plyndring av barbarer i Germania.

Imidlertid kom aldri Aurelianus fram til Sassanideriket eller dets grenser. Han ble myrdet mens han var i Trakia, klar til krysse over til Anatolia. Som en administrator hadde Aurelianus vært meget streng og gitt harde straffer til korrupte myndighetspersoner og soldater. En sekretær av Aurelianus, kalt for Eros av Zosimus, hadde fortalt en løgn om en mindre sak. I frykt for hva keiseren måtte kunne gjøre, forfalsket han et dokument som listet opp navnene til betydningsfulle myndighetspersoner som var merket av keiseren for henrettelse, og viste det fram til andre. Notarius Mucapor og andre høyere tjenestemenn og offiserer ved pretorianergarden fryktet straff fra keiseren, og for å komme ham i forkjøpet ble han myrdet i september 275 i Cænophrurium i Trakia (mellom Bysants og Heraclea Perinthus).

Aurelianus’ fiender i senatet sendte ut for kortere tid en damnatio memoriæ på keiseren, men denne ble tilbaketrukket før slutten av året, og Aurelianus, som hans forgjenger Claudius II, ble guddommeliggjort som Divus Aurelianus.

Det er betydelig bevis på at Aurelianus’ hustru Ulpia Severina, som hadde blitt erklært Augusta i 274, kan ha styrt Romerriket i kraft av seg selv for en tid etter hans død.^[15][16] Kildene antyder at det var et interregnum mellom Aurelianus’ død og valget av Marcus Claudius Tacitus som hans etterfølger. Dessuten synes det som om en del av Ulpias mynter ble preget etter hans død.^[16]

Aurelianus’ korte keisertid klarte å gjenforene et fragmentert rike og reddet Roma fra en barbarinvasjon som hadde nådd inn i selve Italia. Hans død forhindret en full gjenvinning av politisk stabilitet og et varig dynasti som kunne ha ført til en slutt på syklusen hvor keiserne ble myrdet og innbyrdeskrig avgjorde den neste keiseren. Likevel førte han Romerriket gjennom en meget kritisk periode i dets historie, og uten Aurelianus ville det neppe ha overlevd invasjonene og tiårets fragmentering. Mye hard krigføring gjensto for hans etterfølgere før Romerriket igjen fikk overtaket over perserne og de nordlige barbarer før Diokletian helt og holdent kunne sikre stabilitet og avslutte krisen på 300-tallet. Den vestlige delen av Romerriket ville overleve ytterligere to hundre år før det gikk i oppløsning, mens den østlige delen, Østromerriket, varte ytterligere et millennium, noe Aurelianus har blitt kreditert av historikerne for å ha bidratt til å sikre.

Den franske byen Orléans (og i forlengelsen også den amerikanske byen New Orleans) er oppkalt etter Aurelianus. Byen het opprinnelig Cenabum, men Aurelianus bygde den om og omdøpte den etter seg selv, Aurelianum eller Aureliana Civitas («Aurelianus’ by», fransk «cité d'Aurélien»), noe som utviklet seg til Orléans.^[33]

Primære kilder

• Aurelius Victor: Epitome de Caesaribus, xxxv "Epitome de Caesaribus" (300-tallet)
• Eutropius: Breviarium historiae Romanae, IX. 13–15 (300-tallet)
• Historia Augusta, Aurelianus Life of Aurelian Part 1 Part 2 Part 3
• Zosimus: Historia Nova Oversettelse til engelsk av Historia Nova (utgitt 1814), bok 1, (400-500-tallet)
• Johannes Zonaras: Compendium of History, utdrag Claudius to Diocletian 268–284(1100-tallet)

Sekundære kilder

• Körner, Christian (20. juli 2001): «Aurelian» i: De Imperatoribus Romanis. Arkivert fra originalen den 20. oktober 2006.
• Saunders, Randall Titus (1992): A biography of the Emperor Aurelian (AD 270-275). Ann Arbor, Michigan: UMI Dissertation Services.
• Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine. Routledge. s. 125. ISBN 0-415-23944-3.
• Watson, Alaric (1999): Aurelian and the Third Century. Routledge. ISBN 0-415-07248-4.
• White, John F (2005): Restorer of the World: The Roman Emperor Aurelian. Tempus Publishing. ISBN 1-86227-250-6.

• (en) Aurelianus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Aurelian coinage Aurelianus' mynter, hos Wildwinds.com
• www.Aurelianus.net, Aurelianus' mynter, og hans liv, på engelsk og tysk.
• On coins of Aurelian with the title dominus et deus (Section 1.9)

Romersk keiser
Illyriske keisere
Forgjenger: Quintillus	270–275	Etterfølger: Marcus Claudius Tacitus
Romerriket