Versaillestraktaten

Første verdenskrig (1914-1918) ble utkjempet i Europa, Midtøsten, Afrika og Asia. Land utover krigssonene ble påvirket av forstyrrelser i internasjonal handel, finans og diplomatisk press fra de krigførende parter. I 1917 inntraff to revolusjoner i Det russiske keiserdømmet, noe som førte til sammenbruddet av den keiserlige regjeringen og fremveksten av bolsjevikpartiet ledet av Vladimir Lenin.

Den 8. januar 1918 kom USAs president Woodrow Wilson med en uttalelse som skulle bli kjent som Wilsons 14 punkter, hvor han tok til orde for en diplomatisk avslutning på krigen, internasjonal nedrustning, tilbaketrekning av sentralmaktenes styrker fra de okkuperte områdene, etablering av en polsk stat, en revidering av Europas grenser langs etniske linjer og dannelsen av et forbund av nasjoner for å gi «gjensidige garantier for politisk uavhengighet og territoriell integritet til store og små stater».

Etter operasjon Faustschlag på østfronten undertegnet den nye sovjetiske regjeringen i Russland 3. mars 1918 en fredsavtale i Brest-Litovsk med Det tyske keiserrike. Russland avsto med dette deler av Polen og Baltikum til Tyskland, anerkjente Ukrainas uavhengighet og ble enige om å betale seks milliarder mark i krigserstatning.

Høsten 1918 kollapset sentralmaktene og signerte våpenhvileavtaler mens nasjonalistiske grupper etablerte etterfølgende stater. I Tyskland begynte hæren å gå i oppløsning, deserteringen økte og sivile streiker reduserte drastisk produksjonen av krigsmateriell. På vestfronten satte de allierte styrkene i gang hundredagersoffensiven hvor de tyske styrkene led et stort nederlag. Den tyske krigsflåten i Kiel ble utsatt for mytteri, noe som førte til opprør i Tyskland og etterhvert til Novemberrevolusjonen. Den tyske regjeringen forsøkte å få til en fredsløsning basert på Wilsons fjorten punkter, mens det fortsatt var tyske styrker i Frankrike og Belgia; den våpenhvile som trådte i kraft 11. november var imidlertid betydelig ugunstigere.

I slutten av 1918 ble det dannet en polsk regjering og et uavhengig Polen ble proklamert. I desember startet polakkene et opprør i provinsen Posen som hadde vært under tysk styre siden delingen av Polen (1772-1795). Kampene varte til februar 1919 da en våpenhvile ble inngått der området havnet under polsk kontroll, selv om det formelt fortsatt var tysk. Mot slutten av 1918 marsjerte allierte tropper inn Tyskland og begynte en okkupasjonen av Rhinland. Det ble så innledet en fredskonferanse i Paris for å formelt avslutte krigen. Navnet Versaillestraktaten ble gitt til oppgjøret mellom det tyske riket og de ​​allierte, avtaler med de andre tidligere sentralmaktene ble også gjort og disse ble oppkalt etter forstedene i Paris der de ble signert.

Det ble satt opp et Ambassadørråd som skulle se til at traktatens bestemmelser ble gjennomført. I tillegg til krav om krigserstatninger hadde traktaten en rekke bestemmelser.

• Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) ble tilbakeført til Frankrike.
• Nord-Slesvig omtrent fra Tønder ble etter en folkeavstemning tilbakeført til Danmark.
• Det meste av Poznań-provinsen og Vestpreussen, samt deler av Schlesien gikk til Polen.
• Eupen-Malmédy til Belgia.
• Byen Danzig (nå Gdańsk) med elvedeltaet til Weichsel-elven ved Østersjøen ble erklært som Fristaden Danzig, som stod under Folkeforbundet og Polen.
• Et mindre område av Sachsen ble gitt til Tsjekkoslovakia.
• Selv om USA ikke hadde signert versaillestraktaten tok de den lille øya Swains i Samoa på 764 kvadratmeter fra tyske Samoa.
• Ruanda-Urundi til Belgisk Kongo.
• Togo og Kamerun ble delt mellom Storbritannia og Frankrike.
• Tanganyika, Keiser Wilhelm-land, tyske Samoa ble og Sørvest-Afrika ble britisk mandatområde.
• Kiongatriangelet på 1000 kvadratkilometer ble portugisisk.
• Japan fikk alle de andre tyske områder i stillehavet.
• Artikkel 156 i traktaten overførte det tyske herredømmet over Shandong i Kina til Japan, fremfor å overføre herredømmet til Kina. Den tvisten som dette utløste med Kina, går under navnet Shandongproblemet. Det kinesiske raseriet over denne artikkelen førte til demonstrasjoner og den kulturelle bevegelsen kjent som 4. mai-bevegelsen. Kina med sin forhandlingsleder Wellington Koo nektet å undertegne Versaillestraktaten.

• Hær – maksimalt 100 000 soldater hvorav kun 4 000 offiserer, vervede, ikke vernepliktige.
• Flåte – 6 større krigsskip, ikke over 10 000 tonn. Ingen ubåter.
• Flyvåpen – intet. Ingen bygging av fly. (Ble omgått ved bygging i Sveits og Italia)^{[trenger referanse]}
• Begrensninger på rustningsindustrien.
• Rhinland (området vest for Rhinen) skulle være demilitarisert og i 15 år holdes okkupert av de allierte.
• Krigsakademiet ble lagt ned.
• Det tyske politiet ble begrenset til førkrigsnivå.

• Kullgruvene i Saar ble gitt til Frankrike, og området stilt under Folkeforbundets forvaltning.
• Forbud mot at Østerrike ble tilsluttet Tyskland.
• Internasjonal kontroll over tyske sjøveier.
• Krigsforbrytere skulle dømmes og straffes, men dette ble ikke alltid fulgt.

Størrelsen av erstatningen ble med grunnlag i traktaten avgjort av Den allierte erstatningskommisjonen. Den bestemte foreløpig at Tyskland fram til mai 1921 skulle betale 1 milliard pund sterling. Betalingen skjedde delvis i form av vareleveranser, mest kull. Leveransene var imidlertid ikke store nok, og det ble klart at Tyskland var ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser. I 1921 okkuperte de allierte de tyske byene Düsseldorf, Duisburg og Ruhrort.

Økonomen John Maynard Keynes, som hadde vært med i den britiske delegasjonen i Versailles, trakk seg i protest over de harde betingelsene, og utgav etterpå en bok der han påpekte at så omfattende skadeserstatninger ville bli ødeleggende for hele Europas økonomi.

Senere ble erstatningene fastsatt til 6,6 milliarder pund sterling eller 132 milliarder Goldmark. Av dette skulle 4 milliarder betales engang i fremtiden, mens resten skulle betales med 100 millioner om året pluss 25 % av verdien av Tysklands eksport. Disse ble overrakt den tyske regjering i form av et ultimatum. Hvis den ikke betalte innen 12. mai 1921, ville allierte tropper okkupere Ruhr, hvor mer enn 80% av landets kull, jern og stål ble produsert. Etter en regjeringskrise aksepterte Tyskland. Skadeserstatningen var satt til 138 milliarder Goldmark i avdrag og renter frem til 1963, men beløpet var rent fiktivt – kravets reelle innhold var bestemte årlige ytelser som tilsvarte 5-6 % av Tysklands nasjonalprodukt. Også Storbritannia og Frankrike slet med gjeld i form av enorme krigslån de hadde tatt opp fra USA, og håpet å få ettergitt. De tyske avdragene var ment å skulle dekke vestmaktenes gjeld til USA.^[2]

Tidlig i 1920-årene ble Tyskland rammet av en sterk inflasjon som førte økonomien inn i en krise, og gjorde det umulig for tyskerne å betale erstatningene. Britene foreslo betalingsutsettelse, mens Frankrike stod hardt på ultimatumet fra 1921, og 11. januar 1923 marsjerte belgiske og franske tropper inn i Ruhr, (se Ruhrokkupasjonen). Den tyske regjeringen proklamerte passiv motstand, og franskmennene svarte med å isolere det okkuperte området fra resten av Tyskland, etter at de forgjeves hadde forsøkt å få britene til å møte tyskernes betalingsnekt med begrensete økonomiske sanksjoner. Franskmennene gjorde aldri noe forsøk på å stanse generalstreiken, noe de lett kunne gjort ved å stanse tilførselen av matvarer.^[2] I september måtte den tyske regjeringen gi opp den passive motstanden. Ruhr-okkupasjonen gav marken dødsstøtet, ettersom den tyske regjering hadde garantert for de streikendes lønninger og latt seddelpressene gå. I 1918 var kursen fire mark til en dollar, i juli 1923 var den steget til 160 000 mark og i november var kursen 130 000 millioner. Pengeverdiens sammenbrudd fjernet arbeider- og middelklassens oppsparte midler og underminerte troen på systemet. Adolf Hitler prøvde å utnytte situasjonen i det såkalte ølkjellerkuppet 8. november 1923. Senere i november ble marken erstattet med Rentenmarken, og sammen med innstramninger i den økonomiske politikken fikk Tyskland inflasjonen under kontroll.

I 1924 etablerte de allierte Daweskomitéen for å få økonomien på bena igjen. Tyskerne skulle nå betale et årlig beløp fra 50-125 millioner pund. Nytt var at Tyskland skulle få låne penger i utlandet til å betale erstatningen. Utover 20-tallet lånte Tyskland veldige summer, særlig fra USA, og fikk en økonomisk blomstringsperiode. I denne perioden styrket republikken seg, og nazistene hadde liten oppslutning.

Dawesplanen var bare en midlertidig løsning, og etterhvert som forholdet mellom Tyskland og Frankrike bedret seg, ble det bestemt at saken skulle tas opp på nytt. I 1929 startet en komité ledet av amerikaneren Owen D. Young arbeidet med å fastsette bestemte regler for erstatningen. Ifølge den nye planen skulle Tyskland betale 100 millioner pund årlig i 37 år, og senere 80-85 millioner pund i 22 år. Youngplanen trådte i kraft 17. mai 1930, og seks uker senere forlot de siste allierte tropper tysk jord.

Samtidig med at Youngplanen ble utarbeidet, skjedde det store krakket i USA som påvirket hele verden. Tilgangen på amerikansk lånekapital stoppet opp, og Tyskland kunne ikke betale erstatningene. Den økonomiske krisen ga Hitler en ny sjanse til å gripe makten. Rikskansler Brüning erklærte i 1931 at Tyskland under ingen omstendigheter hadde tenkt å betale. De allierte fant seg i dette, om enn ikke formelt. På en konferanse i Lausanne sommeren 1932 bestemte de allierte at alle krav mot Tyskland skulle avskrives så snart landet hadde betalt 150 millioner pund. Men dermed stanset også vestmaktene sin tilbakebetaling til USA.^[3] Disse ble senere gjenopptatt. Så sent som i 1965 gikk 1% av britenes skatteinntekter til nedbetaling av krigslån opptatt i USA femti år tidligere.^[4]

Erstatningsspørsmålet var nå ute av verden, men det hadde vært med på å føre Tyskland inn i en krise som førte til slutten på Weimar-republikken og fremveksten av Hitlers diktatur, som til slutt endte med andre verdenskrig.^{[trenger referanse]}

Endringene i Tysklands grenser var det minst iøynefallende resultatet. Riktignok mistet Tyskland sine få kolonier, men de europeiske land-avståelsene omfattet 10% av befolkningen, 13% av landområdene og 15% av produksjonen.^[5] Det var ingen høy pris for en tapt storkrig – riket var fremdeles intakt. I tillegg var en del av disse områdene verken historisk eller befolkningsmessig tyske. Men Versaillestraktaten begrenset størrelsen på Tysklands militære styrke. Det var innebygd i traktaten at det skulle arrangeres en stor nedrustningskonferanse for å begrense rustningen hos alle nasjoner. Denne konferansen startet i 1932, etter at det internasjonale samfunnet hadde vært ute av stand til å svare på brudd på Folkeforbundets regler og diverse andre avtaler. Nasjonalsosialistene var også i ferd med å feste grepet i Tyskland.

Konferansen var resultatløs, inntil den tyske delegaten meddelte at Tyskland ikke ville være med før konferansen vedtok at alle nasjoner hadde samme rett til å ruste opp. Dette betydde at Tyskland ikke lenger interesserte seg så mye for de andre landenes nedrustning som sin egen opprustning. I oktober 1933 trakk Tyskland seg fra nedrustningskonferansen og meldte seg ut av Folkeforbundet. I november arrangerte tyskerne folkeavstemning med 96 % oppmøte hvor 95 % av stemmene støttet Hitlers politikk. De andre landenes ettergivenhet skulle vise seg å danne et mønster som Hitler flere ganger benyttet seg av.

Etter Hitlers maktovertagelse startet han en massiv opprustning, og det var klart at han ikke respekterte Versaillestraktaten, men han ventet til Saarområdet hadde gjennomført en traktatbestemt folkeavstemning i januar 1935 som brakte området tilbake til Tyskland. I mars samme år kunngjorde Hitler at han ikke lengre anså seg bundet av traktatens militære bestemmelser. Frankrike reagerte sterkt på bruddet, mens britene tok det mer med ro. I juni samme år inngikk Storbritannia og Tyskland en flåteoverenkomst som tillot tyskerne å bygge opp en flåtestyrke som tilsvarte 35 % av britenes og 100 % når det gjaldt ubåter. I praksis aksepterte britene Tysklands opprustning.

Den 7. mars 1936 marsjerte tyske tropper inn i Rhinland. Dette medførte ikke andre konkrete reaksjoner enn at Folkeforbundets råd kom sammen og konstaterte av tyskerne hadde brutt Versaillestraktaten. Hitler arrangerte folkeavstemning og fikk massiv støtte for sin politikk hos folket. Veien til en tysk maktekspansjon lå åpen.

De «Fire Store» bestod av statsminister David Lloyd George fra Storbritannia, statsminister Georges Clemenceau fra Frankrike, President Woodrow Wilson fra USA og statsminister Vittorio Orlando fra Italia. Under Versailles-traktaten var det vanskelig å komme til en felles løsning, ettersom de ulike statsoverhodene hadde forskjellige motiver. På grunn av dette ble det sagt at det ble et kompromiss, som ingen likte.

Frankrike hadde lidd størst tap i løpet av krigen, og en stor del av den hadde foregått på fransk jord. Landet var i ruiner, med mye skade påført historiske og viktige bygninger og ressurser. Georges Clemenceau ønsket skadeserstatning fra Tyskland til å bygge opp igjen og reparere skadene påført dem av tyskerne. I alt hadde 750 000 hus og 23 000 fabrikker blitt ødelagt, og franskmennene krevde penger til å gjenoppbygge et land i ruiner. I 1871 var Frankrike og Tyskland også i krig, og Tyskland hadde overtatt det overveiende tysktalende området i Frankrike, Alsace-Lorraine. Clemenceau ønsket også å forsikre seg mot at et angrep fra Tyskland noensinne skulle skje igjen, og forlangte en demilitarisering av tysk Rhinland, og at ententens styrker patruljerte området. Dette ble kalt en «territoriell sikkerhetssone». Han ønsket også en drastisk reduksjon i antall soldater i den tyske hæren til et nivå som kunne kontrolleres. Som en del av skadeserstatningene ønsket Frankrike å få kontroll over mange av Tysklands fabrikker.

Ikke bare ønsket Frankrike å straffe Tyskland hardt, de ønsket også å vedlikeholde sitt store imperium og sine kolonier. Mens USA frontet en tro på nasjonal og etnisk selvråderett, ønsket Frankrike og Storbritannia å beholde sine verdifulle imperier. Clemenceau representerte i hovedsak det franske folk med sitt ønske om hevn over den tyske nasjonen. Clemenceau ønsket også å beskytte hemmelige traktater og tillate sjøblokader rundt Tyskland, slik at Frankrike kunne kontrollere handel ut og inn fra den tapende part. Han var det radikale medlemmet av de Tre Store, og ble av den grunn kalt le Tigre – «tigeren».

Storbritannia hadde spilt en tilbakeholden rolle, ettersom landet selv aldri ble invadert. Mange britiske soldater døde ved fronten i Frankrike, så det britiske folk ønsket like mye hevn som franskmennene. Statsminister Lloyd George ønsket fremdeles store skadeserstatninger, men i mindre grad enn franskmennene. Lloyd George var klar over at om kravene fra Frankrike gikk gjennom, ville Frankrike bli meget mektig i Sentral-Europa, og maktbalansen forskyves. Selv om han ikke ønsket at dette skulle skje, ønsket han at Tyskland skulle betale. Lloyd George var også bekymret for Woodrow Wilsons forslag om nasjonal selvråderett, og i likhet med franskmennene ønsket han å bevare det britiske imperiet. Denne posisjonen utgjorde en del av konkurransen mellom to av verdens største imperier og deres kamp for å beholde dem. I likhet med franskmennene støttet også Lloyd George ønsket om sjøblokader og hemmelige traktater.

På den annen side hadde Woodrow Wilson et ganske annet syn på hvordan man skulle straffe Tyskland. Han foreslo sine 14 punkter før krigen sluttet, som var mindre harde enn hva franskmennene og britene ønsket. Siden det amerikanske folk bare hadde vært med i krigen siden april 1917, følte de at de burde komme seg ut av den europeiske smørjen så fort som mulig. Like fullt ønsket president Wilson å innføre en internasjonal ordning som sikret freden. For å bevare freden ble det første forsøket på å danne en verdensrett skapt – Folkeforbundet. Tanken bak var at dersom svakere og mer skrøpelige nasjoner ble angrepet, skulle andre garantere dem beskyttelse mot den aggressive part.

På toppen av dette promoterte Wilson en nasjonal selvråderett som oppfordret nasjonene (eller etniske grupper) til å tenke, regjere & styre seg selv. Begrepet selvråderett fremkalte en økt patriotisk følelse i mange land som var eller hadde vært under kontroll av de gamle imperiene, og det fikk også mye støtte i imperienes hjemland. Selvbestemmelse var og er en kilde til gnisninger mellom ulike etniske grupper rundt i verden, ettersom hver gruppe prøver å definere og forbedre sin stilling.

Tilslutningen av mange folk til idéen om en nasjonal selvråderett ble begynnelsen på slutten for imperiene, inkludert det britiske og franske. Ønsket om en nasjonal selvråderett er delvis grunnen til at så mange nye land er dannet i Øst-Europa; Wilson var ikke villig til å øke Frankrikea, Italias eller Storbritannias areal. Det var også kamper i de østlige provinsene av Tyskland, som ønsket å være lojale mot keiseren, men ikke ville bli del av republikken: det store polske opprøret i Posen-provinsen og tre schlesiske opprør i Øvre Schlesien.

Territorielle tilpasninger ble gjort med det mål å gruppere sammen etniske minoriteter i sine egne stater, frie fra dominans fra de engang mektige imperiene, særlig keiserdømmet Østerrike-Ungarn og Det osmanske rike. Hemmelige traktater skulle unngås, og Frankrike og Storbritannia godtok motvillig at alle nasjoner skulle nedruste, dette for å redusere muligheten for sjøblokader.

Da Versailles-traktaten var vedtatt, ble Tyskland tvunget til å betale ententen 6 600 000 000 britiske pund; overgi alle sine kolonier; godta all skyld for krigen; redusere størrelsen på sine væpnede styrker (seks krigsskip, 100 000 infanterister og intet flyvåpen); og avstå land til en rekke land, inkludert Danmark, Belgia, Frankrike og Polen.

De tre store var ikke kommet til enighet om hvordan de ville straffe Tyskland. Frankrike ønsket hevn, Storbritannia ønsket et relativt sterkt økonomisk produktivt Tyskland som en motvekt til den franske dominansen av det kontinentale Europa, og USA ønsket å skape varig fred så raskt så mulig, og ødelegge de gamle imperiene. Resultatet var et kompromiss der ingen var fornøyd. Tyskland var hverken knust eller fornøyd, noe som ikke førte noe bra med seg verken for Tysklands, Europas eller verdens fremtid.

Etter den andre verdenskrig fikk Tyskland dispensasjon fra skyldigheten å betale erstatning for den første verdenskrig, til Tysklands gjenforening ved desenniumsskiftet 1990. Betalingen av erstatningen ble avsluttet 3. oktober 2010.^[6]

De to nye ruvende statsaktørene på den diplomatiske arena, Sovjetrussland og USA, proklamerte begge en åpen diplomatisk praksis som var revolusjonerende. ”Alt som må gjøres, er å publisere de hemmelige overenskomstene. Deretter vil jeg stenge butikken,” sa Trotskij ifølge tradisjonen, da han overtok det som hadde vært det tsaristiske diplomatiske korps.^[7] Han mente at den nye sosialistiske orden, etter å ha satt Europa i brann med propaganda og deretter bekjempet de gamle makthavere, ikke lenger ville trenge kansellier og diplomater til å formidle mellom verdensrevolusjonens makthavere. Sovjetisk diplomati utviklet seg raskt langs tre spor: I tillegg til det gamle stat-til-stat diplomatiet kom diplomatiet innen den tredje internasjonale, og det såkalte folkediplomatiet, altså appeller fra Sovjet-staten over hodet på kapitalistiske stater, rettet direkte til de kapitalistiske staters arbeidende masser.

Og Woodrow Wilson fulgte opp. I sine berømte 14 punkter inngikk det ett som sto i direkte motstrid til gjeldende diplomatisk praksis, nemlig at freden, og for den slags skyld forholdet mellom stater generelt, skulle bygge på ”open covenants […] openly arrived at”. At hemmelige overenskomster ikke lenger skulle være tillatt, var nå én ting. Men tanken om at saksgangen som skulle lede frem til avtaler og overenskomster skulle være offentlig, var revolusjonerende, og kan vel fortsatt få det til å gå kaldt nedover ryggen på både diplomater og politikere.

Som første amerikanske president noensinne hadde Wilson bestemt seg for å forlate landet i sin tjenestetid for å reise til Paris. Avgjørelsen er viktig fordi den markerer at USA var på vei inn i verdenspolitikken. At statsoverhoder selv møttes, var ikke helt nytt. Europas kongehus var og er beslektet og besvogret på kryss og tvers, slik at regenter ofte møttes en famille i forbindelse med sommerbesøk etc. Man hadde også tidligere hatt enkeltmøter, for eksempel det mellom tsar Alexander I av Russland og Napoleon ved Tilsit i 1807. Ikke desto mindre peker Wilsons reise frem mot et fenomen som Winston Churchill senere skulle gi navnet summit meetings – toppmøter. Under den kalde krigen skulle toppmøtediplomati, spesielt mellom statsoverhodene i Sovjetunionen og USA, bli sentrale diplomatiske begivenheter. Forberedelsene er ofte svært grundige og ressurskrevende, medieoppbudet omkring selve møtene er enormt, og effekten på det løpende arbeidet kan være betydelige.

Hva aktører angikk, var det nye med det 20. århundrets diplomati at folkene fikk en oppgradert stilling, både som legitimerende innmat i de stater som fortsatt førte diplomatiet, og som mottagere av statlig politikk. De ble tilskuere ikke bare til det som skulle bli hetende toppmøter, men også til Folkeforbundets arbeid, og de fikk via offentligheten og det hensyn politikere måtte ta til dem, en stadig viktigere indirekte tilstedeværelse i de diplomatiske overlegninger. For Sovjetunionen og USA var folkene altså også direkte mottagere av diplomatiske fremstøt. Dette var nasjonalismens og folkesuverenitetens virkelige inntreden i diplomatisk praksis, drøye hundre år etter at de begynte å vokse frem som politiske hovedprinsipper i kjølvannet av tysk romantikk, fransk revolusjon og Napoleonskriger. Gjennombruddet ble altså i siste fase muliggjort av at det gammeldagse, aristokratiske diplomatiet ble tillagt mye av ansvaret for utbruddet av første verdenskrig. For datidens diplomater, som var oppdratt i dette gammeldagse diplomatiet, var overgangen meget smertefull. Dette gjaldt også dem som tenkte på seg selv som progressive representanter for yrket. Paul Cambon gav for eksempel i 1919 uttrykk for at han daglig angret på at han hadde latt sin sønn velge en «døende karriere».^[8] Man trøstet seg med at diplomatisk praksis måtte ta etter sosial praksis generelt for å ivareta sine funksjoner, og at dette tross alt var en logisk utvikling i «folkets tidsalder».

En av grunnene til skepsisen var at kongress- og konferansediplomatiet truet med å bli en permanent del av diplomatisk praksis, og dermed forandret det kvalitativt. Det viktigste som skjedde i Paris, var nettopp at man opprettet Folkeforbundet, og dermed skapte en permanent organisasjon som arena for diplomati. Når man snakker om «nytt diplomati» i samme åndedrett som Paris 1919, tenker man på borgerlige utøvere (snarere enn aristokratiske), offentlige traktater (snarere enn hemmelige avtaler) og multilateralt diplomati (snarere enn bilateralt). Det var imidlertid et svært dårlig tegn for moderne diplomati at dets kanskje mest høyrøstede tilhenger, president Woodrow Wilson, ikke greide å overtale Senatet til å melde inn USA i det nyopprettede Folkeforbundet.^[9]

Versaillestraktaten har blant mange fått et ry som for streng mot Tyskland, den skal ha bidratt til å ødelegge landet politisk og ikke minst økonomisk, sistnevnte ved å bli pålagt alt for store erstatningssummer.^[10]

 Historikere er generelt enige om at den økonomiske krisen spilte den avgjørende rollen i å ødelegge anstrengelsene med å gjenoppbygge en global orden etter 1919, og vedlikeholde en reell forpliktelse til internasjonalisme. På mange måter var verdensøkonomiens kollaps en mer avgjørende endring enn 1914 eller 1919 i å skape krisen som endte med en verdensomspennende krig i 1940-årene. ^{[note 2][11]}

Historikeren Richard Overy, i boken Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945

Det er verd å merke seg at Tyskland etter andre verdenskrig måtte betale vesentlig mer i erstatning for krigsskade, uten at det fikk avgjørende negative konsekvenser for landet. Tvert imot, så ble landet på tross av det, rikere enn det noen gang har vært i historien.^[12]

• Ettervirkningene av første verdenskrig

• Howard, Michael (2002), The First World War : A Very Short Introduction, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-920559-2
• Weinberg, Gerhard L.: A World at Arms; A Global History of World War II, Cambridge University Press, 1994, ISBN 0-521-55879-4

• «The Treaty of Versailles», dokumentar fra BBC, på Youtube (engelsk), lengde 0:58:50
• «The Treaty of Versailles: 100 Years Later», av professor Margaret MacMillan (engelsk), lengde 0:43:38