Valgordningen i Norge

«Bondeparagrafen», som gjaldt fra 1814 til 1952, fastsatte at landdistriktene (amtene) skulle ha dobbelt så mange stortingsrepresentanter som bydistriktene (kjøpstedene). Paragrafen innebar at byene og omliggende landdistriktene var adskilte valgkretser. Bestemmelsen førte til at bydistriktene fikk langt flere representanter relativt til folketallet enn landdistriktene. Noen byer som var til dels langt fra hverandre ble slått sammen til en valgkrets for eksempel Tromsø, Narvik og Bodø eller Kristiania og Kongsvinger. Det valgtekniske skillet mellom by og land ble avskaffet i 1952.^[1][2][3]

Norge hadde fra vedtaket om Grunnloven i 1814 fram til og med stortingsvalget 1903 et valgsystem hvor velgerne valgte valgmenn som igjen valgte stortingsrepresentantene. Det var én valgmann per 50 stemmeberettigede i kjøpstedene og én valgmann per 100–200 stemmeberettigede i prestegjeldene på landet.^[4] På denne tiden var det ikke partidannelser i landet og man så dermed at valgmennene skulle være bedre skikket til å bestemme hvem som skulle sitte på Stortinget.

Antallet plasser på Stortinget var ikke fastsatt i 1814, men var avhengig av antall valgmenn og stemmeberettigede - ingen valgdistrikter skulle likevel ha over 4 representanter og samlet antall representanter «burde» ligge mellom 75 og 100. I 1816 ble amtenes representasjon begrenset til 3, grensen ble i 1830 igjen hevet til 4. I 1842 ble regelen grensen for totalantallet fjernet. Antallet representanter på Stortinget gikk opp og ned med folketallet inntil 1859 da antallet representanter og fordelingen av disse på valgdistriktene ble fastsatt i Grunnloven: 74 fra landdistriktene, 37 fra kjøpstedene, total 111. I 1902 var totaltallet øket til 117, med 78 og 39 på henholdsvis land- og bydistriktene.^[5] Systemet kom under kritikk mot slutten av 1800-tallet, dette var spesielt rettet mot bondeparagrafen som sa at 2/3 av representantene skulle komme fra landkommuner noe som førte til at byene ble klart overrepresentert. Byenes overrepresentasjon ble noe mindre ved urbaniseringen på slutten av 1800-tallet. Byenes overrepresentasjon varte til paragrafen ble opphevet i 1953.^[6][7][8]

Systemet med valgmenn er i dag særlig kjent fra USAs presidentvalg

I 1840 var 90 % av det stemmeberettigede i landdistriktene og sank på grunn av urbaniseringen til 75 % i 1900. Ved utvidelsen av stemmeretten økte landdistriktenes andel til 80 % i 1905.^[9] I 1949 var det i landdistriktene gjennomsnitt 14600 stemmeberettigede for hver representant, mens i byene var det 14300.^[10]

I 1905 ble valgsystemet lagt om slik at man fikk enmannskretser hvor man trengte 50 % av stemmene for å bli valgt.^[9] Oppnådde man ikke 50 % av stemmene ved første valgomgang ble det gjennomført en ny valgomgang. Valget favoriserte de største partiene og gav et stort styringstillegg noe som førte til at Arbeiderpartiet som fikk rundt 33 % av stemmene i 1915 bare fikk 15 % av setene i Stortinget.

Venstre som på starten av 1900-tallet var det største partiet ønsket ikke å endre valgsystemet da de fryktet dette ville favorisere Høyre, men med Arbeiderpartiets framvekst gikk Venstre med på å endre valgordningen i 1919.^{[trenger referanse]}

I 1905 var byene og de omliggende landdistriktene separate valgkretser. Fra 1905 var Kristiania egen valgkrets (tidligere inngikk Hønefoss og Kongsvinger sammen med Kristiania i en krets med fire mandater til sammen), Tromsø ble skilt fra Bodø/Narvik (1 representant hver), og Kongsberg/Hønefoss og Mjøsbyene/Kongsvinger dannet en valgkrets hver.^[12]

I 1919 ble det innført forholdstallsvalg (med D'Hondts metode)^[14] for å oppnå større likhet mellom antall stemmer og antall representanter som blir valgt inn, valgkretsene ble også endret slik at de samsvarer med fylkene og det blir flere representanter fra hvert fylke og et lavt styringstillegg. Regelen om at 2/3 av representantene skulle komme fra landdistrikter (bondeparagrafen) ble beholdt, men antallet representanter ble i 1919 økt til 150.^[6][5] I 1952 var «bondeparagrafen» ble opphevet og det valgtekniske skillet mellom by og land ble avskaffet. Samtidig ble St. Laguës modifiserte oppgjørsmetode med delingstall på 1,4 innført.^[15][16] Stortingsvalget i 1953 var det første med fylkene som valgdistrikter der byer og landdistrikter valgt sammen.^[6] I dag brukes St. Laguës modifiserte metode for mandatberegning mellom valglistene, og St. Laguës metode (umodifisert) til mandatfordelingen mellom valgdistriktene.^[17]

Et valglovutvalg ledet av Ørnulf Røhnebæk ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 21. juni 2017 for å fremme forslag til ny valglov. Utvalget la frem sin utredning til Kommunal- og moderniseringsdepartementet 27. mai 2020.^[18] Grunnlovsendringene knyttet til dette ble vedtatt 1. juni 2022.^[19] Regjeringen sitt forslag til ny valglov ble lagt frem 3. mars 2023. Den nye valgloven gjelder fra stortingsvalget 2025.^[20]

Blant de større endringene som ble innført er muligheten til å forlenge eller utsette valg og utnevne omvalg om det er en ekstraordinær situasjon som hindrer velgerne å stemme.^[19] Muligheten for å endre rekkefølgen på kandidatene på listen ved stortingsvalg ble også fjernet. Dette var fordi mulighet ikke var reell og ga velgerne et inntrykk av at de hadde en innflytelse de ikke hadde.^[20]

Ved stortingsvalg har norske statsborgere som er minst 18 år det kalenderåret valget avholdes stemmerett. Vedkommende må også være eller ha vært folkeregistrert som bosett i Norge. Stemmeretten gjelder i den kommunen personen er manntallsført. Manntallet er basert på folkeregisteret og gjelder bosted 30. juni i valgåret^[21].

Alle som har stemmerett er i utgangspunktet valgbare og er forpliktet til å ta i mot vervet, med mindre de gir skriftlig melding om at de ikke ønsker å bli ført opp på den aktuelle valglisten (også kalt ombudsplikten, grunnloven § 63). Enkelte personer med spesielle stillinger eller embeter er av prinsppielle grunner ikke valgbare, blant annet høyesterettsdommere, medarbeidere i utenrikstjenesten og i departementene (grunnloven § 62). Valget skjer ved lister vanligvis sammensatt av partiene, men vervet er personlig og ikke knyttet til parttilhørighet. Stortingsrepresentanten kan gå ut av partiet eller skifte parti i stortingsperioden.

Valget avholdes samtidig i alle kommuner en mandag i september måned det siste året i hver stortingsperiode (det er anledning til å avholde valg også søndagen før den felles valgdagen). Stortinget trer sammen første hverdag i oktober (grunnloven § 68). Det sittende stortinget kan forlenge eller utsette valget om det har skjedd noe ekstraordinært som hindrer en vesentlig del av velgerne å stemme. Stortinget har også mulighet til å vedta omvalg i slike tilfeller (grunnloven § 54).^[19]

På Stortinget sitter totalt 169 stortingsrepresentanter valgt inn fra 19 valgdirstrikt. Valgdistrikt tilsvarer fylkene før 2018. Hvor mange representanter det til en hver tid skal være fra hver valgdistrikt er basert på en utregning som både vurderer folketall og areal. Denne utregningen gjøres på nytt før hvert valg. Utregningen er lagt opp på en slik måte at store valgkretser får en fordel, da hver innbygger gir ett poeng, mens hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng. Dette gir videre grunnlaget for mandatfordelingen mellom valgdistrikt. Et valgdistrikt kan ikke få mindre enn 4 mandater^[22].

I Norge brukes en modifisert utgave av Sainte-Laguës metode for å bestemme mandatfordelingen. Antall stemmer for hvert enkelt parti divideres på henholdsvis 1,4; 3; 5; 7; 9; 11; ... og så videre, med økning på 2. Dette fortsetter man med inntil antall kvotienter er likt eller større enn antall mandater til fordeling. Kvotientene rangeres så fra høyest til lavest. Partiet som står for den høyeste kvotienten får det første mandatet, mandat nummer to går til partiet med nest høyeste kvotient og så videre til alle mandater er fordelt.

Under er mandatfordelingen slik den foregikk for Nordland ved Stortingsvalget 2013.^[24] Arbeiderpartiet fikk klart flest stemmer og får dermed også det første distriktmandatet med høyest tall (33 387,9) etter første deling (på 1,4). Følgelig gjelder så tallet ved neste deling for Arbeiderpartiet (15 581,0) og dette er ikke høyt nok til å få distriktmandat nr. to der Høyre har et høyere tall etter første deling (20 193,6). Høyre får dermed det andre distriktmandatet. Slik føres hele valgregnskapet frem til de åtte distriktmandatene i Nordland er utdelt. Til slutt vil det da gjenstående høyeste tallet til et parti få utjevningsmandatet. I dette tilfellet er dette Senterpartiet. Senterpartiet fikk en nasjonal oppslutning på 5,5 %, og er dermed over sperregrensen og har tilgang til fordelingen av utjevningsmandatene.^[25]

Etter at mandatene er fordelt på partier eller lister, bestemmes hvilke personer som får mandatet basert på rekkefølgen av kandidatene på valglisten. Frem til Stortingsvalget 2025 eksisterte det en ordning som gjorde det mulig for velgere å endre rekkefølgen på kandidatene på listen (preferansevalg). Ordningen ble kritisert for å gi velgerne et falskt inntryk av å ha en innflytelse de ikke hadde. Terskelen for at endringer skulle påvirke resultatet, gjorde at muligheten bare var teoretisk.^[20]

Ved stortingsvalg i Norge er det proporsjonal representasjon som er prinsippet for mandatfordelingen. Dette innebærer at valgordningen forsøker å ha lik andel av mandater tilhørende hvert parti og andel stemmer partiet fikk nasjonalt. Dette er i motsetning til flertallsvalg der det største partiet tar de fleste eller alle setene ved valgseier. Det er imidlertid to hensyn ved mandatfordelingen under stortingsvalg som er gjeldende; utjevningsmandater og sperregrensen. Førstnevnte har som formål å gi partier som ikke får uttelling for sine velgere (såkalte «reststemmer») tilgangen til mandater. Sistnevnte har derimot som formål å ikke gi denne tilgangen til alle partier som gjør det godt i enkelte valgkretser. De står i så måte som motpoler.

Ved stortingsvalg er det først og fremst 150 distriktmandater som fordeles mellom partilistene. Etter at disse er fordelt finnes det i Norge 19 ekstra mandater som kalles utjevningsmandater. Ordningen med utjevningsmandater ble innført i 1989 for å gi partier med flest reststemmer representasjon.^[26] Ordningen er altså tiltenkt å få høyere korrelasjon mellom andel representanter og andel stemmer ved valget til hvert parti (altså proporsjonal representasjon). Da ordningen ble innført var det bare 8 utjevningsmandater, mens siden stortingsvalget i 2005 har hvert fylke hatt hvert sitt utjevningsmandat.^[26]

Utjevningsmandater fordeles i to ledd. Først bestemmes det hvor mange utjevningsmandater hvert parti skal ha. Sist skal det bestemmes i hvilke fylker de aktuelle mandatene skal havne. Etter at alle distriktmandatene er fordelt med metoden vist over, gjøres hele utregningen på nytt, men nå med hele landet som én enkelt valgkrets. Så utdeles 169 mandater på partiene etter samme system som for distriktmandatene. Dette resulterer i at man får en fordeling av mandater dersom landet var en enkelt valgkrets. Differansen mellom dette antallet mandater og antallet distriktmandater hvert parti allerede er gitt legger grunnlaget for hvor mange utjevningsmandater partiet skal få tilgang til.^[27][26] Hvis noen av partiene som fikk distriktmandater var under sperregrensen på 4 % nasjonal valgoppslutning får de ikke ta del i fordelingen av flere mandater enn antallet distriktmandater. I eksempelet under er dette tilfellet for Miljøpartiet De Grønne da de fikk et distriktmandat, men hadde kun 2,8 % oppslutning nasjonalt. De tildeles da følgelig kun ett mandat i fordelingen under. Nedenfor er utregningen satt opp på lignende måte som for mandatfordelingen av distriktmandatene over, men nå med stemmetallet for hele landet for valget i 2013. Som formel kan utregningen settes opp på følgende måte:

${\displaystyle x=a-b\,}$ ,

Der x er antall utjevningsmandater et gitt parti blir tildelt,

a er antall mandater gitt partiet hvis fordelingen hadde skjedd med en nasjonal valgkrets,

og b er antallet distriktmandater partiet allerede har fått ved opprinnelig mandatfordeling.

Formålet med utjevningsmandater er å gi de partiene som har flere stemmer nasjonalt enn antall distriktmandater ville vært proporsjonalt med. Utdelingen har en tendens til å gi fordeler til de partiene som er små, men over sperregrensen. Og derfor omtales også denne mye rundt valget for de partiene som ligger nær sperregrensen på prognosene. Ved valget i 2009 fikk Venstre en oppslutning på 3,9 og dermed under sperregrensen. I 2013 fikk de 5,2 % og førstnevnte valg ga dem 2 distriktmandater og sistnevnte ga dem 4 distriktmandater. I tillegg fikk partiet 5 utjevningsmandater da de var over sperregrensen. Det er altså potensielt stor uttelling for et parti å komme over sperregrensen.

Etter at partiene har fått fordelt antall utjevningsmandater skal det vurderes hvor disse skal plasseres. Hvert fylke har ett utjevningsmandat. Først og fremst fjernes partiene som ikke har fått tildelt utjevningsmandater. Ved Stortingsvalget i 2009 ble det utregnet at partiene SV, KrF, Sp, H og Frp fikk utjevningsmandater. Arbeiderpartiet fikk altså ikke noen utjevningsmandater, og var dermed ikke med i den geografiske fordelingen. Tilsvarende var ikke partier under sperregrensen med i denne fordelingen, og fikk heller ikke utjevningsmandater i den opprinnelige fordelingen. Dette gjaldt her Rødt, Pensjonistpartiet og Venstre.

${\displaystyle restkvotient={\frac {x}{y/z}}}$ 

der x er gjenstående stemmetall som ikke er brukt for tildeling av distriktmandat,

y er totalt antall stemmer i fylket, og

z er antall distriktmandater som er fordelt i fylket.

Først finner man den såkalte «restkvotienten» til hvert parti med i den geografiske fordelingen innenfor hvert fylke. Nedenfor er tabellen med disse restkvotientene. Restkvotienten er utregnet basert på det «gjenstående stemmetall i de enkelte fylker».^[26] Dette er altså det stemmetallet som var det høyeste partiet i fylket ikke fikk et distriktmandat for. For SV som fikk 14 698 stemmer i Hordaland i 2009, og fikk ett distriktmandat her skal man altså ikke finne frem til det opprinnelige stemmetallet som ga distriktmandatet (etter å ha delt på 1,4), men det man får hvis man deler stemmene på neste deletall, det vil si 3. 14 698 / 3 er lik 4 899,33. Videre skal dette divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer bak hvert distriktmandat i fylket. Fylket hadde i 2009 14 distriktmandater, og det totale antallet stemmer i fylket var 268 033. 268 033 / 14 er lik 19 145,21 og deles 4 899,33 på 19 145,21 får man restkvotienten 0,2559. Dette gjøres følgelig for alle partiene som har fått tildelt utjevningsmandater til hvert fylke. Videre sorteres disse restkvotientene etter størrelse, og utjevningsmandater fordeles nedover på denne listen.

SV skal ha fem utjevningsmandater, Krf skal ha seks, Senterpartiet skal ha to, Høyre skal ha tre og Fremskrittspartiet skal også ha tre utjevningsmandater etter valget i 2009. Nedenfor er samtlige restkvotienter for disse partiene i alle fylker skrevet i synkende rekkefølge. På denne måten fordeles utjevningsmandatene til de partiene med høyest restkvotient. Er utjevningsmandatet allerede tatt i et fylke, vil neste restkvotient vurderes. Når et parti har fått alle sine utjevningsmandater, skjer det samme.

Sperregrensen i Norge har en litt annen funksjon enn de enkleste formene for sperregrense som man kan finne i andre land. Noen stater setter en prosentandel som minstekrav ved valg for at partier skal få tilgangen til fordelingen av representanter til parlamentet i det hele tatt. I Norge gjelder denne grensen kun for fordelingen av utjevningsmandater. Grensen er 4 % og er skrevet inn i Grunnlovens § 59 der det står at «Utjevningsmandatene fordeles mellom de registrerte politiske partiene som har stilt liste i alle valgdistriktene og har fått minst fire prosent av de godkjente stemmene i hele riket.».^[28] Selv om et parti da får regional oppslutning vil partiet ikke få tilgangen til utjevningsmandater hvis det ikke har over fire prosent oppslutning nasjonalt. Partiet har likevel tilgangen til de vanlige distriktmandatene. Sperregrensen kan bety mye for antall mandater partiet får.

Ved fylkestingsvalg, velges hvem som skal sitte på Fylkestinget. For å ha stemmerett ved fylkestingsvalg må en ha fylt eller fyller 18 år det året det holdes valg. I tillegg må en av punktene under oppfylles:^[29]

• Være norske statsborgere som er eller ha vært folkeregistrert som bodsatt i Norge. Det finnes untakk fra folkeregistrering for diplomater og deres familie.
• Være statsborger av et annet nordisk land og folkereistrert som er bodsatt i Norge 30. juli i valgåret.
• Ha vært folkeregistrert som bosatt Norge de siste tre årene før valgdagen.

Personen får stemmrett i det fylket de er folkeregistrert i 30. juli i valgåret. Er personen ikke folkeregistrert i Norge, får de stemmerett i fylket de sist var folkeregistrert i.^[29]

Fylkestingets medlemstall varierer og bestemmes av fylkestinget selv. Kravnene for antallet fastsettes slik for fylkeskommuner med: a. ikke over 150 000 innbyggere, minst 19 b. over 150 000, men ikke over 200 000 innbyggere, minst 27 c. over 200 000, men ikke over 300 000 innbyggere, minst 35 d. over 300 000 innbyggere, minst 43.^[30]

Ved fylkestingsvalg, finnes det kun en valgkrets per fylke.

Mandatfordelingen mellom partiene/listene bestemmes ved hjelp av en modifisert versjon av Sainte-Laguës metode, slik som mandatfordelingen ved stortingsvalg.^[31]

Ved fylkestingsvalg kan velgere gi personstemmer. Det gjøres ved å markere kandidaten de ønsker å gi sin stemme til. Ved fylkestingsvalget må antall personstemmer overstige 8 % av det totale antallet stemmer som ble gitt til partiet i valgkretsen, for at kandidaten skal bli flyttet oppover på listen. Eksempelet nedenfor er hentet fra regjeringens nettsider.^[32]

• (*) Personlig stemmetall overstiger 8 % av stemmetallet til listen
• Antall stemmer: 1 000, 8 % av 1 000 = 80 personstemmer nødvendig for å endre rekkefølgen

Det er altså personstemmene som avgjør rekkefølgen på kandidatene på valglisten, men listen endrer bare sin opprinnelige oppsetning dersom noen kandidater har fått over det som tilsvarer 8 % av listestemmene som personstemmer. Hvis de så har fått flere personstemmer enn noen høyere opp på listen vil de flyttes følgelig opp så langt personstemmene rekker. Dette betyr at fylkestingsvalgets kandidatkåring opererer med en slags sperregrense, men av en annen karakter enn den mer kjente sperregrensen ved stortingsvalg.

Ved kommunestyrevalg, velges hvem som skal sitte på Kommunestyret. For å ha stemmerett ved kommunestyrevalg må en ha fylt eller fyller 18 år det året det holdes valg. I tillegg må en av punktene under oppfylles:^[29]

• Være norske statsborgere som er eller ha vært folkeregistrert som bosatt i Norge. Det finnes unntak fra folkeregistrering for diplomater og deres familie.
• Være statsborger av et annet nordisk land og folkeregistrert som er bosatt i Norge 30. juli i valgåret.
• Ha vært folkeregistrert som bosatt Norge de siste tre årene før valgdagen.

Personen får stemmerett i kommunen de er folkeregistrert i 30. juli i valgåret. Er personen ikke folkeregistrert i Norge, får de stemmerett i kommunen de sist var folkeregistrert i.^[29]

Kommunestyrets medlemstall skal være et oddetall, som fastsettes slik for kommuner med minstekravet: a. ikke over 5 000 innbyggere, minst 11 b. over 5 000, men ikke over 10 000 innbyggere, minst 19 c. over 10 000, men ikke over 50 000 innbyggere, minst 27 d. over 50 000, men ikke over 100 000 innbyggere, minst 35 e. over 100 000 innbyggere, minst 43.

Hver kommune har en valgkrets.

Ved kommunestyrevalg representerer hver stemmeseddel like mange listestemmer som antallet kommunestyrerepresentanter som skal velges til kommunestyret. Velgeren har mulighet til å gi personstemmer til personer på andre lister. Om en velger gir en personstemme til en kandidat på en annen liste, overføres en av listestemmene til denne listen. Disse stemmene kalles for slengere.

Mandatfordelingen mellom partiene/listene bestemmes ved hjelp av en modifisert versjon av Sainte-Laguës metode, slik som mandatfordelingen ved stortingsvalg, men man bruker antall listestemmer, ikke antall stemmesedler.

Eksemplet under er fra kommunestyrevalget i Oppdal i 2011. I dette eksemplet ville fordelingen basert på stemmesedler ført til at Sp hadde hatt 5 mandater, men slengerne førte til at Sp tapte det ene mandatet til SV med en margin på to listestemmer.^[33]

Etter at antall mandater er fordelt mellom partiene i hver valgkrets må det vurderes hvilke kandidater som skal velges inn. Dette er basert på hvorvidt partiet selv har foretrukket kandidaten (står i uthevet skrift på stemmeseddelen og kalles stemmetillegg), antall personstemmer og antall slengere. Førstnevnte prioritering gir kandidaten et stemmetillegg på tilsvarende 25 % av antall stemmer til partiet. Fikk altså partiet 100 stemmer får de prioriterte kandidatene umiddelbart 25 stemmer. Videre legges antallet personstemmer til dette tallet, samt slengere og det dannes dermed en prioritering av rekkefølgen på kandidatene.

Det er begrensninger til både antall slengere en velger kan gi og hvor mange stemmetillegg som kan deles ut, men ikke vanlige personstemmer. I valglovens § 7-2 ledd 3 står det blant annet: "(...) Slike personstemmer [(altså slengere)] kan gis til inntil så mange kandidater som tilsvarer 1/4 av det antallet medlemmer som skal velges til kommunestyret. Velgerne kan likevel alltid gi personstemme til minst fem kandidater fra andre lister."^[34] Partiet kan ikke gi ubegrenset antall kandidater stemmetillegg, og det begrenses avhengig av størrelse på kommunestyret (se tabell til høyre).^[32] En personstemme gis hvis en velger av det aktuelle partiet markerer ved siden av en kandidat. En slenger gis hvis en velger som stemmer på parti A har lagt til navnet til en kandidat fra parti B. Dette betyr at velgere ved kommunestyrevalg har muligheten til å gi personstemmer til andre kandidater enn de som står på listen de stemmer på.

Eksempelet nedenfor er hentet fra Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 og for Arbeiderpartiet i Overhalla kommune i Nord-Trøndelag. Overhalla Arbeiderparti stilte opp 17 kandidater på sin liste, og kommunestyret skulle bestå av 21 medlemmer.^[35]

• (*) Indikerer at kandidaten er gitt stemmetillegg av partiet
• ¹ Representanten stiller ikke som representant av ukjent årsak - niende kandidaten fyller plassen.
• Antall stemmer til Overhalla Arbeiderparti: 722. 25 % av disse stemmene gis som stemmetillegg til de forhåndskumulerte kandidatene (uthevet skrift). Dette tilsvarer 180,5 stemmer/poeng.
•   Valgt inn til kommunestyret

Som det kommer frem av tabellen over klarte velgerne med personstemmer og slengere å endre rekkefølgen på kandidatene betydelig og to kandidater partiet opprinnelig hadde blant sine topp åtte havnet lenger nede på listen og kom dermed ikke inn i kommunestyret. Tilsvarende fikk to kandidater (A. Opdal og Sagvik) plass i styret grunnet sine mange personstemmer, henholdsvis 28 og 29. For de kandidater som oppnår likt antall stemmer bestemmer valglistens rangering den endelig rekkefølgen. Dette er tilfellet for Jenssen og Skogmo på plass 14 og 15. Hadde partiet altså fått 14 plasser i styret hadde da Jenssen kommet inn heller enn Skogmo kun fordi han ble plassert som partiets 11. kandidat og ikke 13. slik Skogmo ble.

På samme dag som Stortingsvalg holdes, holdes det valg om hvem som skal sitte på Sametinget. Ved sametingsvalg er det personer som oppfatter seg selv som same som kan melde seg inn i manntallet og dermed få stemmerett. Det er 39 mandater fordelt på 7 valgkretser. For å fordele mandater på de ulike partiene brukes en modifisert versjon av Sainte-Laguës metode, slik som mandatfordelingen ved stortingsvalg.^[39][40]

Oslo er både fylke og kommune og det er kun kommunestyrevalg i Oslo og ikke noe fylkestingsvalg. Ved lokalvalget i 2007 ble det innført valg til bydelsutvalg i tillegg til vanlig kommunestyrevalg.^[41][42][43] Oslo-borgere har dermed to stemmer ved lokalvalg som andre velgere i landet. Ved bydelsvalg kan velgeren også avgi personstemme og legge til slengere om dette er ønskelig. Prosessen med mandatfordeling og kandidatkåring til bydelsutvalgene er helt likt et kommunestyrevalg.

Elektronisk stemmegivning eller bare «E-valg», å gi sin stemme ved valg via internett, er ikke gjort i Norge, men ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 ble prøveordningen E-valg 2011-prosjektet forsøkt i kommunene Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn, og Ålesund.^[44] Det er hittil få land som har forsøkt e-valg, men av land det er naturlig å sammenlignes med har både Sveits og Estland allerede forsøkt ordningen.^[45] I forkant av det norske forsøket var det debatt om hvorvidt ordningen var en god idé. Sikkerhet og valgfusk er blant bekymringene og flere forskere har også advart mot at e-valg ikke nødvendigvis gjennomføres hemmelig og at påvirkning fra personene velgeren omgås vil få enda større innvirkning enn tidligere.^[46][47] Også politikere har vært uenige og enkelte har til og med ønsket forsøket avbrutt.^[48] Forsøket skulle ifølge norske myndigheter hjelpe Stortinget til å ha et «godt grunnlag for å vurdere om det skal legges til rette for at velgerne i hele landet skal få anledning til å stemme elektronisk og eventuelt tidsperspektivet for dette».^[44] Forsøksordningen ble gjentatt i 12 kommuner ved lokalvalget 2013.^[49]

Et utvalgt ledet av Ørnulf Røhnebæk la i mai 2020 frem en utredning om ny valglov.^[50] Utvalget ønsket å videreføre valgordningen, men å gjøre den mer proporsjonal, slik at det ble større samsvar mellom antall representanter og antall stemmer. Konkret ble det forslått å senke sperregrensen til 3%. Utvalget vil beholde 19 valgdistrikt, men vil fjerne arealfaktoren og fordele bare etter innbyggertall. Representasjon sikres gjennom at ingen valgdistrikt får færre en fire mandater, uavhengig av folketall. Utvalget vil også ha reell mulighet personvalg, og foreslår å bruke modellen med forhåndskumulering som er brukt ved kommunevalg på alle nivåer.

Utvalget går inn for å senke stemmerettsalderen til 16 år ved kommune- og fylkestings-valg, men vil beholde 18-årsgrensen ved Stortingsvalg. Utvalget foreslår også et klagesystem som gjør at høyesterett undersøker klager på stortingsvalget, mens riksvalgstyret håndterer klager på andre valg. Utvalget ønsker ikke elektroniske valg, men de ønsker et felles IKT-system for valggjennomføring. De ønsker også at stemmene telles to ganger av forskjellige systemer slik at maskinfeil eller hacker-angrep kan oppdages.

Utvalget vil innføre en beredskapshjemmel slik at valg kan utsettes eller det åpnes for gjenvalg dersom det har skjedd noe ekstraordinært som hindrer velgerne fra å stemme. Stortinget får denne myndigheten, men fordi det kun er relevant i ekstraordinære situasjoner bør Kongen i statsråd kunne utsette valget dersom Stortinget ikke kan samles.

Utvalget vurderte hvordan rådgivende folkeavstemninger bør avholdes, og kom til at dagens ordning, med at hver folkeavstemning har egne bestemmelser, fungerer godt. Kravene til listeforslag vurderte utvalget som for strenge og ønsker å redusere antallet som må stå på en liste for at den skal bli godkjent.

Utvalget mente sameloven bør endres bl.a. slik at det kan innføres sanksjoner for brudd på forbudet om offentliggjøring av valgresultatet.

Noen av forslagene til utvalget ble innført fra Stortingsvalget 2025.^[51]

• «Stemmerett og valgordninger». Arbeiderpartiet. 03.08.2005. Besøkt 11.09.2006.  dead link (redirects to front page)^{[død lenke]}
• Bernt A. Nissen (1945). Gammel eller ny valgordning. Bergen.  [utgitt av Chr. Michelsens Institutt]
• Vilhelm Haffner (1949). Stortinget og statsrådet : med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914. B. 1 : Biografier med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914. Oslo: Aschehoug. 

• Regjeringen.no om valgordninger
• Offisiell side for valg i Norge Arkivert 2. desember 2020 hos Wayback Machine.
• NOU 2001: 03 Velgere, valgordning, valgte: Utviklingen av valgsystemet i Norge. Oversikt over noen viktige trekk