Våler (Innlandet)

Våler kommune er preget av store skoger og jordbruksarealer, og jord- og skogbruk er de viktigste næringsveiene. Våler er blant landets store skogkommuner og nær 90% av kommunens samlede areal er dekket av skog.

Våler har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor.

Man vet ikke med sikkerhet når de første mennesker bosatte seg i Våler, men man regner med at det først skjedde mot slutten av yngre steinalder (4000-1800 f.Kr.). Man har funnet redskaper av flintstein, som er datert til ca. 2000 f.Kr. Flintstein er ikke naturlig forekommende i området, og må derfor ha fulgt handelsveiene sørfra.

De første menneskene som streifet rundt i skogene i Våler levde hovedsakelig av jakt og fiske. Selv om folk i bygdene rundt Mjøsa allerede hadde husdyr og dyrket korn, tok det noe lenger tid før folk ble fastboende her.

Et rikt antall dyregraver, gravhauger og rydningsrøyser vitner om menneskelig aktivitet og bosetninger i Våler fra ca. 1000 f.Kr. Men det var først med vikingtiden, fra ca. 700 til 1000 e.Kr at Våler utviklet seg til mer enn bare noen spredte bosetninger. En stund i historien var Solør et mektig kongerike.

Navnet Våler kommer av ordet «vål», som betyr rydning eller haug med grener og trestubber fra ryddet mark. Et sagn forteller om da Olav den hellige dro gjennom Solør for å kristne folket her i 1022. Da han nådde Våler stoppet han ved stedets gudehov for å holde ting. Han møtte først en del motstand blant de lokale bøndene, men med sin overlegne makt fikk han til slutt overtalt folket til å konvertere til kristendommen, som han også gjorde så mange andre steder. Han bestemte at det skulle bygges en kirke, men det oppsto en uenighet om plasseringen. Dette avgjorde kongen på enkelt vis, ved å ta sin bue og skyte en pil opp mot himmelen og erklærte at der pilen landet, skulle kirken bygges. Pilen falt ned i et «vål» nede ved Glåmas bredd. Dette gav navnet til både stedet og kirka. (Selv om kirken senere ble kalt Mariakirken). Vålers kommunevåpen illustrerer Olav den helliges pil.

I middelalderen var Solør i stor grad bare en utpost som lå langt fra de vanlige ferdselsårene. De få som fant veien dit var stort sett omstreifere og pilegrimer som skulle til Olav den helliges grav i Nidaros. En pilegrimsrute for svenske pilegrimer gikk gjennom Eidskog, Solør og Elverum; Adam av Bremen nevner denne ruten så tidlig som i 1070. Langs denne ruten stoppet pilegrimene ofte ved Olavskilden i Våler, der legenden forteller at Olav den hellige gav hesten sin vann. Kilden skal visstnok ha hatt legende egenskaper.

Svartedauen kom til Norge i årene 1348 – 1350. Hvor hardt Våler ble rammet vet man ikke med sikkerhet, men sagnet forteller at det kun overlevde én gutt og ei jente.

På 1600-tallet var det et relativt stort husdyrhold i Våler, og etter hvert som bruken av oppgangssaga ble mer kjent, begynte skogbruket å bli viktigere og viktigere i de skogrike traktene langs de mange vassdragene i området.

En viktig del av Våler og Solørs historie er innvandringen og bosetningen av finner i de til da folketomme skogområdene mellom Solør og Värmland som startet på slutten av 1500-tallet. På denne tiden var de skogene som var langt fra bygdene nærmest verdiløse og det ble derfor lite konflikt med befolkningen i Våler. Den finske innvandringen skyldtes at det på denne tiden var hungersnød og krig i Finland, samt at den svenske kongen, Gustav Vasa, ønsket innvandrerne velkommen for å dyrke opp de enorme ubrukte skogarealene i grensetraktene, for på sikt å øke skatteinntektene til Sverige.

Finnene brakte med seg sin spesielle kultur og sitt levesett, blant annet sin spesielle form for jordbruk, kalt svedjebruk. Denne metoden innebar å sette fyr på skogen og dyrke det nedbrente området som på grunn av asken var veldig fruktbart. Første året dyrket de rug, andre og tredje året kål eller turnips. Så kunne husdyra gresse på området noen år før skogen fikk vokse seg til igjen. Slik flyttet de rundt og svidde av og dyrket nye områder.

Finnene brakte også med seg sitt språk, som setter sitt preg på området fremdeles, i form av stedsnavn og en del finske ord og uttrykk i dialektene på stedet. Området blir fremdeles kalt Finnskogen.

De eldste opplysningene man har om Mariakirken, er fra 1600-tallet. Det var en stavkirke som i 1686 var i meget dårlig stand. 800 år etter Olav den hellige var det neppe den samme kirkebygningen som ble bygget der på hans tid. Antakeligvis var den blitt revet og gjenreist minst én gang, men den må likevel ha vært flere hundre år gammel. Den ble restaurert sent på 1600-tallet, og varte i enda et århundre.

I 1804 sendte folket i Våler et brev til kongen i København med spørsmål om man kunne få lov til å rive den gamle kirken og bygge en ny. På ny var den gamle stavkirken i dårlig stand, og den var dessuten altfor liten for det voksende bygdesamfunnet. Kongen ga lov til dette, og byggingen startet senere samme året. Kirkespiret er datert 1805, og den nye kirken ble vigslet 26. juni 1806. Den gamle kirken ble revet, og det står i dag et monument der den i sin tid sto. Den nye kirken brant ned til grunnen etter en påsatt brann 29. mai 2009. Etter arkitektkonkurranse og mye lokal debatt ble ny kirke oppført og innviet i mai 2015.

Blant kirkens gamle ornamenter er antakeligvis døpefonten i kleberstein den eldste. Den er fra 1100-tallet, og fremdeles i bruk. Den er i romansk stil med flettverksmønstre og akantusranke. Den er trolig hugget ved et av steinbruddene i Gudbrandsdalen. Den praktfulle alterkalken i gotisk stil er fra 1200-tallet, men restaurert i 1717. Et smijernsbeslag, også fra 1200-tallet, som opprinnelig prydet inngangsdøren til den gamle stavkirken, ble senere plassert gjenbrukt i en dør fra 1600-tallet og plassert i sørinngangen på 1800-tallskirken. Den likevel antakelig eldste skatten fra kirken er den såkalte «Olavsspenningen».^[5] Det er en jernspenning som er smidd for å se ut som en vidjespenning. Ifølge sagnet skal den ha sittet i hestebisselet til Olav den hellige da han avgjorde kirkens plassering. Spenningen skal ha falt av og deretter blitt gitt i gave som minne om begivenheten. Olavsspenningen blir i dag oppbevart på Historisk Museum i Oslo.

Det gamle alteret ble laget i 1697 av Johannes Skraastad (1648–1700) fra Vang i Hedmark og hang i nordre tverrskip. Det nye alteret fra 1806, ble modernisert rundt 1860, og restaurert tilbake til sin opprinnelige form i 1916. Tavlen ble reddet ut av den brennende kirken og restaurert på ny, for så å plasseres på en sidevegg i den nåværende kirken.^[6]

Fem døde og tre ble såret i løpet av kvelden 4. mai 1938 og frem til en halvtime etter midnatt, da gjerningsmannen selv, den 27 år gamle gårdbrukeren Bjørn Braskerud i Braskereidfoss, døde. Først skjøt og drepte han sin beste venn Asbjørn Vestberg da de to var i skogen for å merke trær som skulle felles. Ti minutter senere kom han tilbake til gården der han bodde sammen med sine foreldre. Der traff han på sin far Edvard Braskerud på kjøkkenet, og skjøt og drepte også ham. Bjørns mor, søster og svoger flyktet nå over til naboen. Derfra ble lege og lensmann tilkalt. Lensmannen Adolf Taarneby ble skutt ned ved ankomst. To gårdsgutter dro ham inn på nabogården, der han fikk legehjelp av dr. Granerud. Da ambulansen ankom, ble sjåføren Otto Richardsen skutt gjennom bilvinduet og drept. Bjørn Braskerud forsøkte deretter å ta seg inn på nabogården, og det utviklet seg til flere timers skuddveksling med lensmann Dahl fra Hoff som hadde gasspistol og forskanset seg i huset.^[7] Lensmann Holth og betjenten Astrup som kom kjørende, ble angrepet med tollekniv og alvorlig skadet før det lyktes å ta livet av Braskerud. Betjenten Johan Taarneby som hadde mistet sin far, lå flere måneder på sykehus, i likhet med Astrup. I Våler ble 17. mai-feiringen avlyst det året. Bjørn Braskerud var kjent som en sympatisk og dyktig kar, men ble aktiv i lokallaget av Nasjonal Samling, og den siste tiden før drapene virket han innesluttet og sov dårlig.^[8]

Se også utfyllende artikkel: Kommunestyrevalg i Våler (Innlandet).

Våler Nærradio

Frem til 2003 holdt Befalsskolen for Artilleriet til ved Haslemoen, men virksomheten her er blitt flyttet til Rena leir og Haslemoen har blitt lagt ned^[11]. I dag er det flere virksomheter på stedet, blant annet transittmottak.

Solørbanen går gjennom kommunen fra sør til nord etter at banen ble forlenget fra Flisa til Elverum i 1910. I Våler er det to stasjoner – Våler og Braskereidfoss – og det har vært en rekke holdeplasser, deriblant Hasle. Persontrafikken på banen ble imidlertid nedlagt i 1990, og den eneste egentlig lokale togtrafikken av betydning i dag er tømmertransporten på Braskereidfoss.

Kommunen opprettet i forbindelse med opprustningen av sentrum sør et tusenårssted. Stedet er lokalisert utenfor Sparebanken Hedmark sine lokaler, og er primært en møteplass med benker og belysning. Sentralt på tusenårsstedet er det plassert en treskulptur inspirert av formen på Vålers kommunevåpen.

• Hedmark, Sigmund Moren (red), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1978
• East Norway and its Frontier, av Frank Noel Stagg, George Allen & Unwin Ltd., 1956
• Medieval Scandinavia, av Birgit og Peter Sawyer, University of Minnesota, 1993
• Jubileumsskrift, av Mikal Lundstein (red), Våler kommune, 2004
• Våler bygdebok. no. 1936. 

• Offisielt nettsted  
• (en) Våler, Innlandet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (no) «Våler (Innlandet)» i Store norske leksikon
• (no) Kommunefakta Våler (Innlandet) - Statistisk sentralbyrå
• (no) Turtips i Våler - viistnorway.no
• (no) DNT Finnskogen og Omegn
• (no) Finnskogen turistforening