Utenriksdepartementet (Norge)

Det var Jørgen Løvland som 28. oktober 1905 formulerte det første norske utenrikspolitiske manifest, av og til kalt Løvland-doktrinen:

«Oppgaven må være å holde oss utenfor deltagelse i de kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigseventyr med noen av de europeiske krigerstater»

Nygaardsvolds utenriksminister Halvdan Koht formulerte i 1936 en mer aktiv, moralsk rolle for norsk utenriks­politikk

«Vi er eit lite folk, og vår røyst rekk ikkje lang, men vi lyt likevel alltid ropa, nær sagt so høgt vi kan, ropa ut dette at vi vil og må arbeida for freden. Det er vårt ynske, for di vi vil fred og at det skal vera fred i verda.»^[5]

Etterkrigstidens utenriksminister gjennom 20 år, Halvard Lange utdypet i 1949 Kohts ord:

«Norges alt overveiende interesse er fred. […] Norges hele utenrikspolitiske tradisjon entydig gjør det klart at vi har intet annet ønske med vår deltaking i internasjonal politikk enn å yte det bidrag vi kan til at det kan råde fred, fordragelighet og samarbeid statene og folkene imellom.»^[6]

Utenriksdepartementet ble opprettet i 1905, i forbindelse med Norges løsrivelse fra unionen med Sverige. Vedtaket om å opprette UD ble gjort 7. juni, og departementet trådte i kraft 15. juni 1905. Jørgen Løvland var den første utenriksministeren. Norge kunne likevel ikke sende ut diplomater, eller på andre måter opptre som en utenriks­politisk aktør, før landet var anerkjent internasjonalt som en selvstendig stat. Anerkjennelsen avhang på sin side av en formell og reell sanksjon fra Kong Oscar. Inntil denne kom 26. oktober 1905 skulle norske utenriksinteresser fortsatt ivaretas av svenske ambassader og konsulat.

Arbeidet for en egen norsk utenriksrepresentasjon («Konsulatsaken») var en av de avgjørende konfliktene mellom Norge og Sverige i unionens siste år. Historikere er imidlertid uenige om hvorvidt dette i seg selv var en viktig sak for norske politikere, eller om det ble brukt som påskudd i arbeidet for en oppløsning av unionen. Forløperen til UD var Afdelingen for Udenrigske Sager, Handel og Søfart som ble opprettet som følge av konsulatstriden (Kgl.res. 8. juni 1899). Avdelingen, som hørte under Indredepartementet, besto av to kontorer, 1. Utenrikskontor for konsulatvesenet og sjømannssakene, og 2. utenrikskontor for traktat- og grensespørsmål pluss korrespondanse med utenriks­departementet i Stockholm. Stortingets opprettelse av UD i 1905 skjedde i en periode da de europeiske utenriks­departementene vokste raskt.»^[7]

Perioden 1905 til 1940 var preget av en rekke reformforslag og stadig tilpasning til nye kritikere. I 1922 ble en ny utenriksordning vedtatt, og den ligger til grunn for hvordan departementet fungerer den dag i dag. De øverste administrative ledere i UD ble nå utenriksrådene, som fikk det overordnede ansvaret for utenriksavdelingen og de konsulære tjenester. Med aspirantkurset ble flytteplikten – at hver enkelt ansatt måtte akseptere å tiltre stillinger på det samme nivå som det en allerede hadde hvor som helst i verden – knesatt. UD inkorporerte videre handelsspørsmål i sitt mer generelle arbeid, satte i gang en sjarmoffensiv rettet mot næringslivet og vant faktisk frem med ideen om at det ikke nødvendigvis var noen fastlagt motsetning mellom generelle diplomatiske og spesifikt økonomiske anliggender. Ved Tysklands okkupasjon 9. april 1940 hadde UD vunnet respekt hos de fleste norske eliter.»^[8]

Rester av UD i Oslo levde en skyggetilværelse som del av andre departementer på Slottet under den andre verdenskrig. De byråkratene som ble igjen opplevde seg som utsatt i forhold til okkupasjonsmakten, men i sin vaktmestertjeneste våket de over arkivalia og opprettholdt saksbehandlerkompetanse. UD ble reorganisert og flyttet til London med eksilregjeringen der det umiddelbart fikk tre hovedoppgaver: å informere om norske anliggender overfor nordmenn i utlendighet og andre stater, å konsolidere og eventuelt gjenopprette anerkjennelsen av Norge som selvstendig stat med egen utenriksrepresentasjon og under eksilregjering, samt å gjenoppbygge egen organisasjon. Det gjorde man så grundig at antall enheter og ansatte i 1945 begynte å nærme seg det man hadde hatt før krigsutbruddet. UD startet hjemflyttingen til Oslo den 13. mai 1945.»^[9]

I UD ble det bare etablert fire nye avdelinger på de 25 årene mellom 1945 og 1970 (rettsavdelingen i 1954, presseavdelingen i 1961, kulturavdelingen i 1967, avdelingen for internasjonal økonomisk og sosial utvikling i 1969). Denne organisasjonsveksten skjedde for øvrig parallelt med en annen viktig utvikling; inntoget av kvinner i diplomatiet. Men på begynnelsen av 1970-tallet kom et ras av nyetableringer og oppgraderinger. I 1972 ønsket UD å bygge ut planleggings- og koordineringsfunksjonene, mens protokolltjenesten ble oppgradert til avdeling i 1978. I 1987 ble Handelsdepartementet slått sammen med UD. Da Direktoratet for Utviklingshjelps opprinnelige portefølje igjen kom under UD i 1990 ble det etablert en Bilateral avdeling, en Programavdeling og en Multilateral avdeling. I 1989, idet den kalde krigen gikk mot sin avslutning, kom det en egen Avdeling for nordområde- og ressursspørsmål, som to år senere ble slått sammen med Nord/Sør-avdelingen til Ressursavdelingen. Under Jonas Gahr Støre har Nordområdene igjen blitt identifisert som et satsningsområde, særlig på grunn av olje- og gassforekomster.

Etter flere sammenslåinger fremsto UD ved sitt hundreårsjubileum (2005) som et departement med én utenriksråd og tre spesialråder, en for hver såkalt søyle (utenrikspolitikk, utenriksøkonomisk politikk, utviklingspolitikk). På 1990-tallet ble det også innført et desksystem – altså samling av alle politikkområder etter geografisk prinsipp (land, region) snarere enn samling etter funksjonelt prinsipp (politikkområde). De landene Norge har mest samhandling med, er imidlertid holdt utenfor desk-systemet. Slik kunne departementets arbeidsmåte på tradisjonelle kjerneområder fortsette noenlunde som før. Videre ble mange av de utenriksøkonomiske problemstillingene i praksis unndratt fra deskene, først på grunn av søylestrukturen, dernest fordi store deler av politikkområdet ble lagt til det nyopprettede Nærings- og handelsdepartementet i 1997.»^[10]

Departementet har siden opprettelsen hatt sine kontorer i Victoria terrasse. Staten kjøpte bygget i 1913. Kvartalets nyeste del, mot 7. juni-plassen, ble bygget i 1963.

Fra 1974 til 1978, under Trygve Brattelis andre regjering og Odvar Nordlis regjering, var Jens Evensen statsråd med særskilt ansvar for havrettssaker.

Som følge av utvidelsen av regjeringen Willoch ble fra 1. januar 1984 utskilt Departementet for utviklingshjelp. Den første utviklingsminister var Reidun Brusletten (KrF). Dette departementet ble nedlagt 31. desember 1989. De senere regjeringer har likevel hatt en bistands- eller utviklingsminister, med sete i UD.

Under Gro Harlem Brundtlands andre regjering ble Handels- og skipsfartsdepartementet slått sammen med UD fra 1. januar 1988. Samtidig ble Industridepartementet nedlagt fra 31. desember 1987, og et næringsdepartement opprettet fra 1. januar 1988. Kurt Mosbakk, fulgt av Jan Balstad, var de første handelsministre uten eget departement. Grete Knudsen ble den siste handelsminister innenfor UD.

UD er organisert i ni avdelinger samt Utenriksministerens sekretariat, Utviklingsministerens sekretariat og Kommunikasjonsenheten:^[11]

• Avdeling for FN og humanitære spørsmål
• Avdeling for kompetanse og ressurser
• Avdeling for kultur og protokoll
• Avdeling for sikkerhetspolitikk og nordområdene
• Avdeling for økonomi og utvikling
• Europaavdelingen
• Regionavdelingen
• Rettsavdelingen
• Serviceavdelingen

Utenriksdepartementet har ansvaret for 99 utenriksstasjoner^[12]: ambassader, delegasjoner samt generalkonsulater. I tillegg til fagtjenestemenn kan utenriksstasjoner også ha fagutsendinger, eksempelvis militærattachéer og andre typer fagattachéer. Disse er ikke del av utenrikstjenesten.^[13]

Rekruttering til UD foregår tildels gjennom Utenriksdepartementets aspirantkurs, tildels gjennom vanlige stillingsutlysninger.

Departementets personell består av fagtjenestemenn, det vil si ansatte i den utenrikske fagetat, samt andre ansatte. Fagtjenestemennene rekrutteres vanligvis gjennom Utenriksdepartementets aspirantkurs, en opplæringsordning på tre år.^[14] Deltagerne i opplæringen kalles aspiranter. Fra 1966 ble aspirantpraktikant benyttet om personer som var under opplæring i Utenriksdepartementet før aspirantkurset var begynt, men denne betegnelsen gikk fra 1990-tallet ut av bruk. Fagtjenestemennene har flytteplikt, det vil kan beordres til tjeneste ved en utenriksstasjon.

Utenriksdepartementet har 1 534 ansatte (891 hjemme samt 643 ute) samt 1 001 lokalt ansatte. I alt dreier det seg om 2 535 mennesker. Utenriksdepartementet er det personellmessig største av departementene.

• Liste over Norges utenriksministre
• Liste over Norges bistandsministre
• Norsk utenrikstjeneste

• (no) Offisielt nettsted  
• Utenriksdepartementet – odin.dep.no
• statsbygg.no Om Victoria terrasse.