UNIX System V

UNIX versjon 1 ble utviklet av Ken Thompson i 1969 for Digital Equipment Corporations PDP-7 minimaskin, og var skrevet i maskinkode (assembler). Under den videre utviklingen av operativsystemet, fikk Thompson hjelp av Dennis Ritchie.

Ken Thompson arbeidet ved Bell Laboratories Research Group, og hadde deltatt i utviklingen av operativsystemet Multics -- et ambisiøst fellesprosjekt mellom MIT, GE og Bell Labs. Ambisjonene oversteg imidlertid hva som lot seg realisere i praksis på datidens maskinvare, og Bell Labs trakk seg fra prosjektet i 1970. Unix («det ene» og 'det enkle') var på mange måter en motreaksjon til Multics («de mange» og det komplekse). Enkelt, effektivt, oversiktlig, ryddig.

PDP-7 var en ressursmessig mager maskin, selv på den tiden. For å få midler til en kraftigere maskin, tok Thompson og Ritchie på seg å lage et verktøy for å effektivisere produksjonen av patentsøknader fra Bell Labs. De fikk midler til en PDP-11, portet UNIX og utviklet - i samarbeid med andre forskere - effektive dokumentbehandlings-verktøy. UNIX versjon 2 var et faktum.

Behovet for bedre portabilitet var påtrengende, og versjon 3 ble skrevet i programmeringsspråket C, en videreutvikling av programmeringsspråket B. Både B og C ble karakterisert som portable assemblere, høynivå-språk med lavnivå egenskaper som gjorde dem spesielt velegnet til operativsystem-utvikling. Omskrivingen til C ble en viktig suksessfaktor for Unix, og C utviklet seg til å bli et av tidenes mest dominante programmeringsspråk.

UNIX ble fortsatt betraktet og behandlet som et forskningsprosjekt, og villig delt med universiteter og andre forskningsmiljøer - i kildekode. Systemet ble populært både i undervisning og anvendelse, med entusiastiske brukermiljøer i USA, Europa og Australia. Versjon 6 i 1976 markerte en milepæl i så henseende - et komplett operativsystem.

Versjon 7 ble lansert i 1978. Det ble raskt laget en versjon for mikroprosessoren VAX under benevnelsen UNIX/32V. Versjon 8 inkluderte et filsystem som lignet Network File System fra Sun Microsystems. Versjonene 9 og 10 ble utviklet av Bell Laboratories − den sistnevnte i 1989 (men kun brukt internt).

I forbindelse med lanseringen av Unix versjon 7 i 1978 etablerte AT&T UNIX Support Group (USG) for å støtte den etterhvert utstrakte bruken internt i selskapet og videreutvikle Unix. AT&T var eier av Unix gjennom eierskapet av Bell Labs, som hadde utviklet systemet.

Allerede da fantes det flere Unix-varianter fra ulike akademiske miljøer med egenskaper som avvek og til dels overgikk USGs versjon.

I 1982 lanserte USG UNIX System III, i et forsøk på å skape én felles Unix-standard og samtidig kommersialisere systemet. Egenskaper fra Versjon 7, UNIX/32V, sanntidssystemet UNIX/RT (som hadde utviklet seg fra MERT), og PWB/UNIX (Programmer's Work Bench) versjon 3.0.1, ble forent til ett enkelt operativsystem med Digitals VAX-arkitektur som plattform.

Før 1982 ble også CB UNIX kombinert med UNIX System III til UNIX System IV, men systemet kom aldri forbi utviklingsstadiet og ble aldri distribuert.

USG klarte ikke å samle alle Unix-varianter. Rand, BBN, Universitetet i Illinois ved Urbana-Champaign, Harvard University, Purdue University og Digital Equipment Corporation fortsatte å lage sine egne varianter.

Den største konkurransen kom imidlertid fra University of California, Berkeley og deres BSD, Berkeley Software Distribution.

Sommeren 1978 ble UNIX versjon 7 og UNIX/32V kombinert med universitetets PDP11-Unix (2BSD) til 3BSD for VAX, den første Unix med støtte for bl.a. virtuell hukommelse.^[4]

3BSD ble etterfulgt av 4.0BSD, og deretter 4.1BSD (juni 1980). Dessuten ble 2BSD videreutviklet for PDP11-maskiner. 2.11BSD – den siste av 16-bits/PDP11 systemene, ble lansert så sent som i 1992 og vedlikeholdt av frivillige til 2012. 32-bits/VAX-versjonen ble videreutviklet til ved Berkeley-universitetet til 1994 (4.4BSD), og er basis for BSD-variantene som fortsatt utvikles – for eksempel FreeBSD, OpenBSD og NetBSD.

System V ble lansert av USG i 1983. Systemet var basert på System III, og integrerte en del av funksjonene fra 4.1BSD.

USG ble restrukturert av AT&T, og omdøpt til Unix System Development Laboratory (USDL). I 1984 lanserte USDL System V, Release 2, Version 4.

IBM AIX var i begynnelsen basert på UNIX System VR2.

UDSL ble raskt erstattet av AT&T Information Systems (ATTIS), som i 1987 lanserte System V Release 3.

Igjen var dette et forsøk på å forene de ulike avartene av UNIX til ét enkelt system. SVR3 integrerte fasilitetene til andre varianter av Unix som hadde oppstått i mellomtiden:

• 4.1aBSD og 4.1cBSD var blitt lansert. 2.9BSD var en versjon av 4.1cBSD for PDP-11.

• UNIX versjon 8 levde sitt eget liv, uavhengig av System V.

• 4.2BSD var blitt lansert i august 1983, som etterfølgeren av 4.1BSD. Operativsystemene DEC Ultrix og Sun Microsystems SunOS, var basert på 4.2BSD.

System V Release 3 (SVR3) var en integrering mellom UNIX SVR2, UNIX versjon 8 og 4.2BSD. Eksempler på systemer som var basert på System VR3, er SCO Xenix.

I 1989 ble ATTIS-gruppen erstattet av Unix Software Organization (USO).

System V Release 4 ble annonsert den 18. oktober 1988 og lansert i 1990. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom ATTIS/USO og Sun Microsystems, og en fortsettelse av integreringsprosessen:

• 4.3BSD (juni 1986) var blitt lansert, med 2.10BSD som en egen versjon for PDP-11.
• SCO Xenix og SunOS/Solaris hadde utviklet sine egne teknologier.

SVR4 kombinerte System VR3 med teknologi fra disse systemene.

Denne utgaven ble bygd av et konsortium av selgere av Intel-prosessor baserte datasystemer. Det tilføyde støtte for multi-prosessorer. Operativsystem-kall kunne utføres av en hvilken som helst prosessor, mens avbrudd var reservert en «master»-prosessor.

Versjon 4.1 tilføyde asynkron I/O.

Versjon 4.2 ble lansert i 1992. Den tilføyde støtte for Veritas filsystemet, aksess-kontroll-lister og dynamisk opplasting (loading) av operativsystem-kjernens moduler.

Eksempler på operativsystemer som baserte seg på SVR4.2, var UnixWare og Consensys.

Versjon 4.2MP (sent 1993) tilføyde støtte for multiprocessing. I 1995 forandret den navn, og ble lansert som UnixWare versjon 2.

Versjon 5 ble lansert i 1997 som SCO UnixWare versjon 7. SCO OpenServer versjon 6 (22. juni 2005) var også basert på SVR5.

• Coffin, Stephen (1988). UNIX. The Complete Reference. System V, release 3. Osborne McGraw-Hill, 1. mars 1988. ISBN 0-07-881299-2. ISBN 978-0-07881-299-6. 
• Coffin, Stephen (1990). UNIX® System V Release 4, The Complete Reference. Osborne McGraw-Hill, 1. oktober 1990. ISBN 0-07-881653-X. ISBN 978-0-07881-653-6. 
• Silberschatz, Abraham; Peterson, James Lyle (1985). Operating System Concepts, Volume 6079 of World student series Addison-Wesley series in computer science. Addison-Wesley, 1985. ISBN 0-20-106089-2. ISBN 978-0-20106-089-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Unisoft Corporation (1983). Uniplus+ System V Administrator's manual. Unisoft Corporation, 1983. 

• Abraham Silberschatz , James L. Peterson , Peter B. Galvin: Operating System Concepts, Addison-Wesley Longman Publishing Co., Inc., Boston, MA, USA, 3. utgave, 1991, ISBN 0-201-54873-9, John Wiley & Sons, 7. utgave, 21. januar 2005, ISBN 0471694665, ISBN 978-0471694663