Transsaharisk handel

Mindre handelsruter rundt Nildalen har blitt brukt i årtusener, men handel på tvers over Sahara var vanskelig før dromedaren ble temmet. Arkeologiske funn av gjenstander og materialer langt fra deres opprinnelsessteder vitner om at handelen har funnet sted, spesielt i vest, der ørkenen er smalest. Det finnes også rapporter om kontakt mellom folk nord og sør for Sahara i klassisk litteratur. Byen Audaghost kan ha vokst fram på grunn av denne begrensede handelen, men teorier om at all urbanisering i området er grunnet transsaharahandelen blir i dag forkastet.

De tidligste bevisene for temmede dromedarer i området kommer fra det 3. århundre. De ble brukt av berberne og muliggjorde en mer regelmessig kontakt tvers over Sahara, men de faste handelsveiene ble ikke utviklet før begynnelsen av konverteringen til Islam i Vest-Afrika i det 7. og 8. århundre, da to hovedhandelsveier oppsto. Den første gikk gjennom den vestre delen av ørkenen fra dagens Marokko til Nigerelven, den andre fra dagens Tunisia til området rundt Tsjadsjøen.

Under Ghanarikets vekst i det nåværende sørlige Mauritania, skjedde det også en vekst i den transsahariske handelen. Middelhavsland manglet gull, men hadde god tilgang på salt fra afrikanske saltgruver, blant annet saltgruvene i Taghaza, mens vestafvestafrikanske land som Wangara hadde rikelig med gull men trengte salt. Transsaharisk slavehandel var også viktig fordi mange afrikanske slaver ble sendt nordover, hovedsakelig for å bli husholdsslaver. De vestafrikanske landene importerte veltrente slavesoldater. Flere handelsruter ble opprettet, de viktigste hadde endepunkter i Sijilmasa og Ifriqiya i den nordlige delen av det nåværende Marokko. Der, samt i andre nordafrikanske byer fikk berberhandelsmenn kontakt med islam, som mange konverterte til, og innen det 8. århundre reiste muslimer til Ghana. Mange i Ghana konverterete til islam, og det er mulig at rikets handel fikk visse privigelier på grunn av dette. Rundt 1050 ble Audaghost erobret av Ghana, men nye gullgruver rundt Bure minsket handelen gjennom byen, til gode for Soso-folket, som senere grunnla Maliriket.

På samme måte som Ghana var Maliriket et muslimsk kongerike, og her fortsatte handelen med gull og salt. Andre mindre viktige handelsvarer var slaver, kolanøtter fra sør og glassperler og sneglehus (Cyprea) fra nord (brukt som betalingsmiddel). Det var under Mali at de store byene rundt Nigerelven, blant annet Gao og Djenné, blomstret, men spesielt Timbuktu ble kjent i Europa for sin rikdom. Viktige handelssentre utviklet seg i det sørlige Vest-Afrika ved overgangsområdet mellom skogen og savannen. Eksempler på slike knutepunkter er blant annet Begho og Bono Manso i det nåværende Ghana, og Bondoukou i den nåværende Elfenbenskysten. De vestlige handelsrutene var fortsatt viktig med Ouadane, Oualata og Chinguetti som sentrale handelssentere i det nåværende Mauritania, mens Tuaregbyen Assodé og senere Agadez vokste rundt en østlig rute i dagens Niger.

De østlige handelsveiene førte til utviklingen av Kanem-Bornu-riket, som hersket over områdene rundt Tsjadsjøen gjennom en lang periode. Denne handelsveien var mindre brukt og ble først viktig da det oppstod uroligheter i vest, blant annet i forbindelse med almohadernes erobringer i Vest-Sahara.

• (en) Trans-Saharan Trade and the West African Discovery of the Mediterranean World, Det historisk-filosofiske fakultet ved UiB
• (en) The Trans-Saharan Gold Trade, Metropolitan Museum of Art