Titanic (1997)

Regissør James Cameron viste stor interesse for skipsvrak og ifølge ham var «Titanic» «skipsvrakenes Mount Everest».^[4][5] Da videoklipp av «Titanic»-vraket ble klippet sammen til en IMAX-film, bestemte Cameron seg for å søke om finansiering i Hollywood for å foreta et lignende dyphavsdykk.^[4] Han skrev et scriptment til filmen og la frem handlingen som «Romeo og Julie på Titanic» til produsenter i filmselskapet 20th Century Fox.^[5][6] Produsentene var i utgangspunktet skeptiske til premisset og bekymret seg for hva det ville koste. De ga ham likevel grønt lys i håp om å ivareta samarbeidet.^[7][8][9]

Cameron foretok flere undervannsekspedisjoner til vraket før arbeidet med filmen ble satt i gang for å få et mer detaljert overblikk.^[5] Dessuten var videoopptak av vraket et viktig element i filmens anslag, hvor Brock Lovett finner diamantsmykket.^[5] Etter å ha sett vraket ble Cameron inspirert til å gjøre filmen så virkelighetsnær som mulig, og han ønsket å vektlegge det følelsesmessige aspektet ved skipets forlis.^[9][10]

Etter at undervannsscenene ble spilt inn begynte Cameron arbeidet på manuset.^[6] Han brukte seks måneder på kildearbeidet til skipets mannskap og passasjerer, og hyret inn historikere til å se over utkastene.^[11][5] Målet var at seerne skulle leve seg inn i historien.^[11] Skattejegeren Brock Lovett skulle representere de som ikke forstod det menneskelige aspektet ved tragedien, mens kjærlighetsforholdet mellom Jack og Rose skulle engasjere; når bruddet oppstår skal publikum sørge over utfallet.^[12][11][13] Cameron la til en rammefortelling med en eldre Rose for å gjøre de mellomliggende årene mer virkelige og gripende.^[11]

I 1996 utforsker skattejegeren Brock Lovett (Bill Paxton) og mannskapet om bord «Akademik Mstislav Keldysh» «Titanic»s vrak for å lete etter smykket «The Heart of the Ocean». De finner en safe som tilhørte førsteklassepassasjeren Caledeon «Cal» Nathan Hockley (Billy Zane). I den finner de et nakenportrett datert 14. april 1912, dagen skipet kolliderte med isfjellet. 100 år gamle Rose Dawson Calvert (Gloria Stuart) får høre om funnet på nyhetene og ringer Brock for å fortelle ham at hun er kvinnen på portrettet. Hun reiser med barnebarnet Lizzy Calvert (Suzy Amis) til forskningsfartøyet. Der får hun se på gamle eiendeler som hadde gått tapt da skipet forliste. Til slutt setter hun seg ned for å fortelle mannskapet om sine dager på «Titanic».

10. april 1912 går 17 år gamle Rose DeWitt Bukater (Kate Winslet) om bord på passasjerskipet «Titanic» i Southampton med moren Ruth (Frances Fisher) og forloveden Cal. På skipet føler Rose seg som «et lite barn, som skriker om hjelp, uten at noen bryr seg eller ser henne». Hun vurderer å ta sitt eget liv ved å hoppe fra akterenden av skipet. Da møter hun Jack Dawson (Leonardo DiCaprio), en ung gutt fra Chippewa Falls som snakker henne ut av fristelsen. Rose forteller Cal at hun lente seg over rekkverket for å se propellene, og at Jack reddet henne. Hun forslår å gi ham en belønning, og Cal inviterer ham til middag på første klasse neste kveld.

Rose og Jack tilbringer mye tid sammen før middagen, selv om Cal og Ruth er skeptiske. Etter middagen blir Rose med Jack til tredje klasse. Cals livvakt, Lovejoy (David Warner), ser dem og forteller det til Cal. Han konfronterer Rose og forteller henne at hun ikke kan se Jack mer. Hun innser at hun har blitt forelsket i Jack, og de tilbringer tid sammen på baugen før Rose viser ham lugaren hennes. På Roses forespørsel tegner Jack henne naken med smykket «The Heart of the Ocean» rundt halsen. Cal ber Lovejoy finne Rose, og han jager paret ned i lasterommet. Der har de sex i en bil før de går tilbake på dekk. Rose spør Jack om å få bli med han når skipet legger til kai i New York. Plutselig kolliderer «Titanic» med et isfjell, og de bestemmer seg for å fortelle det til Ruth og Cal.

Cal finner nakenportrettet og en lapp med en fornærmende kommentar i safen. Han ber Lovejoy legge smykket i Jacks jakkelomme for deretter å anklage ham for tyveri. Styrmennene tar med Jack til skipssersjantens kontor og setter ham i håndjern. Cal legger smykket i sin egen jakkelomme. Skipets konstruktør, Thomas Andrews (Victor Garber), forteller Rose at skipet synker, og at hun må komme seg om bord i en livbåt med en gang. Ruth håper at livbåtene ikke blir for fulle, og Cal kommer med en nedsettende kommentar om de andre klassene. Rose bestemmer seg der og da for å redde Jack. Cal prøver å hindre henne, men Rose spytter ham i fjeset og forlater ham på dekk. Andrews hjelper Rose med å finne Jack, men han sitter fast i håndjern festet til en metallstolpe. Rose finner en øks og slår i stykker håndjernene.

Etter å ha befridd Jack blir Rose oppfordret til å gå om bord i en livbåt. Cal lover Rose at han har en avtale med styrmannen William McMaster Murdoch (Ewan Stewart) som Jack også kan få nytte av. Når hun går om bord forteller Cal Jack at dette er en løgn; avtalen gagner bare han selv. Rose vil ikke forlate Jack om bord og hopper tilbake til skipet. Cal får et sinneutbrudd og begynner å skyte etter Jack og Rose. Han følger dem til spisesalongen i første klasse før han går tom for ammunisjon. Da innser han at han ga jakken sin, og dermed også smykket, til Rose. Jack og Rose møter Andrews i spisesalongen. Han klandrer seg selv for livene som vil gå tapt. De kommer seg tilbake på dekk, hvor alle livbåtene har dratt. De går til akterenden, hvor Rose forteller Jack at de møttes for første gang. Skipet brekker i to og forsvinner under havoverflaten.

1500 mennesker havner i havet og skriker om hjelp. Jack finner en sengegavl som Rose kan ligge på, men den tar ikke vekten av begge to. Han forteller Rose at hun vil dø i en varm seng, gammel og grå. Jack dør etter hvert av hypotermi. Etter en stund kan Rose høre en styrmann som roper på overlevende, men hun er ikke sterk nok i stemmen til å rope tilbake. Hun svømmer over til en død lugartjener og blåser i fløyten hans for å få oppmerksomhet. Styrmannen hører henne, og hun blir reddet. De overlevende blir omsider plukket opp av RMS «Carpathia» og ankommer New York. Cal leter etter henne på brygga, men Rose unngår ham. I voiceover forteller den eldre Rose at han tok sitt eget liv etter børskrakket i 1929. Rose begynner å kalle seg Rose Dawson og oppdager at «The Heart of the Ocean» ligger i jakkelommen.

I 1996 avslutter Brock søket etter å ha hørt Roses historie. Rose går ut på dekk og kaster «The Heart of the Ocean» i havet. Mens hun sover i sengen sin panorerer kameraet over bildene på kommoden, og det blir klart at Rose har levd et liv i frihet – noe hun planla å gjøre med Jack. I siste scene blir Rose gjenforent med Jack om bord på skipet, til dundrende applaus fra de som omkom i forliset.

• Kate Winslet som Rose DeWitt Bukater, en 17 år gammel jente fra Philadelphia som blir giftet bort for å opprettholde familiens klassestatus.
• Leonardo DiCaprio som Jack Dawson, en lutfattig kunstner fra Chippewa Falls i Wisconsin som vant billetten til «Titanic» i poker.
• Billy Zane som Caledon Nathan «Cal» Hockley, Roses 30 år gamle forlovede og arvingen til en stålformue i Pittsburgh.
• Frances Fisher som Ruth DeWitt Bukater, Roses kravstore mor som arrangerer ekteskapet mellom sin datter og Cal.
• Gloria Stuart spilte Rose som gammel, når hun forteller historien om jomfruturen til mannskapet på «Keldysh».
• Bill Paxton som Brock Lovett, en skattejeger på jakt etter et verdifullt smykke i «Titanic»s vrak.
• Suzy Amis som Lizzy Calvert, Roses barnebarn som er med henne når hun besøker Lovett på skipet.
• Danny Nucci som Fabrizio De Rossi, Jacks italienske bestevenn, som sammen med Jack vinner billetter med «Titanic» i poker.
• David Warner som Spicer Lovejoy, en tidligere Pinkertonkonstabel og Cals livvakt.
• Jason Barry som Thomas «Tommy» Ryan, en irsk tredjeklassepassasjer som blir venn med Jack og Fabrizio.

• Kathy Bates som Margaret «Molly» Brown, en førsteklassepassasjer som ble rost for arbeidet med å redde passasjerer i havet.
• Victor Garber som Thomas Andrews, skipets konstruktør som er med på jomfruturen for å se om alt er i orden.
• Bernard Hill som Edward John Smith, kapteinen på «Titanic» som dro på sin siste tur før han skulle gå av med pensjon.
• Jonathan Hyde som Joseph Bruce Ismay, administrerende direktør i White Star Line som er med på turen for å sjekke at alt er i orden.
• Eric Braeden som John Jacob Astor IV, en førsteklassepassasjer og den rikeste personen om bord.
• Bernard Fox som Archibald Gracie IV, en oberst som reiser på første klasse og som ofte blir sett sammen med Cal.
• Michael Ensign som Benjamin Guggenheim, en førsteklassepassasjer som stolt viser fram sin nye hustru, Madame Aubert.
• Jonathan Evans-Jones som Wallace Hartley, skipets kapellmester som begynner å spille «Nærmere deg, min Gud» når skipet synker.
• Mark Lindsay Chapman som Henry Tingle Wilde, skipets overstyrmann som slipper Cal om bord i en livbåt fordi han bærer på et barn.
• Ewan Stewart som William McMaster Murdoch, skipets førstestyrmann som har ansvaret for broen den kvelden «Titanic» treffer isfjellet.
• Jonathan Phillips som Charles Lightoller, skipets andrestyrmann som bruker en pistol og trusler for å holde orden.
• Ioan Gruffudd som Harold Lowe, skipets femtestyrmann som har ansvaret for livbåten som redder Rose.

Filmen skildrer i tillegg en rekke andre historiske figurer, blant annet fjerdestyrmann Joseph Boxhall (Simon Crane), sjettestyrmann James Paul Moody (Edward Fletcher), kvartermester Robert Hichens (Paul Brightwell), andreklassepresten Thomas Byles (James Lancaster), førsteklassepassasjerene Cosmo Duff-Gordon (Martin Jarvis), Lady Duff-Gordon (Rosalind Ayres), Isidor Straus (Lew Palter) og Ida Straus (Elsa Raven), utkikksansvarlige Frederick Fleet (Scott G. Anderson), telegrafistene Jack Phillips (Gregory Cooke) og Harold Bride (Craig Kelly) og sjefsbakeren Charles Joughin (Liam Tuohy).

Kate Winslet spilte 17 år gamle Rose DeWitt Bukater, den rike overklassejenta fra Philadelphia. Winslet har sagt at Rose «har mye å gi, og hun er veldig åpenhjertig. Hun vil utforske og oppleve verden, men hun tror ikke det kommer til å skje».^[14] Cameron har kalt figuren «en Audrey Hepburn-type» og valgte til slutt Winslet på grunn av standhaftigheten og talentet hennes.^[7] Gwyneth Paltrow, Winona Ryder, Claire Danes og Gabrielle Anwar ble også vurdert til rollen.^[7][15][16] Gloria Stuart spilte den eldre versjonen av figuren. Cameron ønsket «en fiktiv overlevende som [nærmer seg] 101 år og forbinder oss til historien».^[14] Han ville ha en skuespiller fra Hollywoods gullalder i 1930- eller 1940-årene.^[9] Fay Wray ble vurdert til rollen, men valget falt på Stuart på grunn av «livsgnisten» hun og Winslet delte.^[9]

Leonardo DiCaprio spilte 20 år gamle Jack Dawson, fattiggutten fra Chippewa Falls. Matthew McConaughey, Chris O'Donnell, Billy Crudup og Stephen Dorff ble alle vurdert til rollen, men Cameron mente de var for gamle.^[7][8] Tom Cruise krevde for mye i lønn, og Jared Leto nektet å stille til prøveinnspilling.^[8][17] Cameron har kalt Jack «en James Stewart-type».^[7] McConaughey ble også tilbudt rollen som Cal, men den gikk til Billy Zane.^[8]

Harland and Wolff, skipsverftet som bygde «Titanic», ga scenografene tilgang til sine private arkiver, som blant annet inneholdt blåkopier og Thomas Andrews' notatbok.^[13] Peter Lamonts dekoravdeling så etter gjenstander fra den tiden som de kunne bruke til å innrede skipet. Ettersom skipet skulle være helt nytt, måtte også alle rekvisittene være nye.^[18] Den store trappeoppgangen i første klasse, som er et viktig møtested i filmen, ble bygget av ekte tre og ødelagt under innspillingen av forliset.^[8] Cameron hyrte inn historikerne Don Lynch og Ken Marschall for å gjøre filmen så historisk riktig som mulig.^[8]

Filmselskapet 20th Century Fox leide et stort område i Rosarito i Baja California for å bygge en skalamodell av skipet.^[8][10] Modellen ble 775 fot (236 m) lang og tilsvarer 90 % av skipets faktiske størrelse.^[19] De bygget også en vanntank slik at de kunne gjenskape forliset, samt en løfteplattform slik at de kunne krenge skalamodellen.^[19][12]

Innspillingen av Titanic begynte i juli 1996 i Dartmouth i Nova Scotia med nåtidsscenene om bord i havforskningsskipet «Akademik Mstislav Keldysh».^[12][10] I september 1996 begynte innspillingen med skalamodellen i Rosarito i Baja California.^[12] Skalamodellen ble bygget så den viste styrbord side for at skorsteinsrøyken skulle gå i riktig retning. Dette medførte problemer i Southampton-scenen, fordi skipet egentlig var fortøyd på babord side. Alle tekstelementene i scenen ble dermed skrevet bakvendt slik at de kunne speilvende scenen i sin helhet i etterarbeidet.^[20] Det ble også hyrt inn en etikettespesialist for å trene opp skuespillerne i datidens skikk og bruk.^[8]

Det oppstod en rekke problemer under innspillingen som bidro til filmens dårlige presseomtale i forkant av utgivelsen. Innspillingen gikk 22 dager på overtid, og flere klaget på et dårlig og utrygt arbeidsmiljø.^[21] Produsenter i 20th Century Fox foreslo i tillegg å korte ned spilletiden fra tre til to timer, men Cameron nektet.^[7] Budsjettet til filmen lå på 200 millioner dollar, og Titanic var den dyreste filmen noensinne produsert til da.^[10]

Cameron ønsket å lage banebrytende effekter for filmen og fikk hjelp av selskapet Digital Domain med det digitale effektarbeidet. I scener hvor hele skipet var i bildeutsnittet, brukte de en mindre miniatyrmodell.^[22] Røyk fra skorsteinene, havet rundt og passasjerer på dekk ble lagt på som visuelle effekter i etterarbeidet. Effektteknikeren Robert Legato scannet ansiktet til mange skuespillere for å bruke det i effektarbeidet, både på digitale statistroller og stuntmenn. Salongen i første klasse var også en miniatyrmodell; skuespillerne spilte foran en greenscreen under innspillingen, men i effektarbeidet ble klippene kombinert.^[23] Det ble også laget en miniatyrmodell av en førsteklassekorridor som deretter ble fylt med vann for å illustrere at skipet synker.^[24] Spesiell vannsminke og voks ble brukt for å visualisere de ihjelfrosne menneskene i havet.^[18] I scenen hvor akterenden står loddrett på havoverflaten, ble det brukt både stuntmenn og dataanimasjon for å illustrere passasjerene som falt ned.^[8]

James Cameron klippet vekk flere scener for å øke tempoet i filmen og for å korte ned spilletiden. Dette var scener som bygget på historiske hendelser eller som var til formål for kjærlighetshistorien mellom Jack og Rose.^[25] En av scenene som ble klippet vekk var en sekvens med SS «Californian». «Californian» var det skipet som lå nærmest «Titanic» under forliset, men de hadde slått av radiomottakeren for natten og ikke hørt SOS-anropet. Cameron klippet vekk scenen fordi den tok fokus vekk fra det som foregikk på «Titanic». «Dersom «Titanic» er kraftig som en metafor for verdens undergang, så må den verdenen være selvbærende.»^[9] En annen scene som ble klippet vekk var en slåsskamp mellom Jack og Lovejoy. Den ble klippet vekk etter tilbakemelding fra en forhåndsvisning.^[25]

Det ble også spilt inn en alternativ slutt som ble klippet om i etterarbeidet. Etter at Rose har fortalt historien til mannskapet om bord «Akademik Mstislav Keldysh», går hun ut på dekk. Brock og Lizzy tror hun er i ferd med å ta sitt eget liv. Rose forteller dem at hun har hatt diamantsmykket hele tiden. Hun forteller Brock at livet er uvurderlig og kaster smykket i havet. Brock ler av seg selv, og Rose går tilbake til lugaren sin. Etter dette ender det på samme måte som i sluttfilmen. Cameron antok at publikum ikke lenger var interessert i Brock og klippet om scenen slik at Rose er alene på dekk.^[25]

Lydsporet i filmen ble komponert, orkestrert og dirigert av James Horner, som tidligere hadde samarbeidet med Cameron på Aliens (1986).^[26] Den norske sangartisten Sissel Kyrkjebø sang ordløst til noen av låtene i Titanic. Horner kjente til Kyrkjebø fra albumet Innerst i sjelen, og han likte spesielt godt hvordan hun sang «Eg veit i himmerik ei borg».^[27] Cameron har sagt at musikken var viktig for å forsterke den «emosjonelle virkningen av filmen».^[28] Horner fikk også overbevist Cameron om å la den kanadiske sangartisten Céline Dion synge en signaturmelodi for filmen. Låten «My Heart Will Go On» ble komponert av Horner, skrevet av Will Jennings og fremført av Dion.^[8] Den blir spilt under rulleteksten. Lydsporet fikk god kritikk, og Stephen Thomas Erlewine fra AllMusic skrev følgende:^[29]

«James Horners lydspor [...] leverer mot alle odds akkurat hva det lover. Filmmusikken er storslått, uten å gli inn i det typiske melodramaet, og utsøkt romantisk, uten å være sykelig sentimental; den tilbyr ekte følelser og spenning, med Sissels hjemsøkende ordløse sang som gir en fin kontrast til Horners blanding av strykere, vokaler, orkestre og synthesizere. Céline Dions «My Heart Will Go On» føles kanskje litt som en ettertanke, spesielt etter å ha opplevd Horners rykkende, effektfulle lydspor, men hjertet er på riktig sted. Uansett er det Horners instrumentale arbeid og musikkens virvelvind av følelser som gjør at lydsporet til Titanic blir en reise verdt å gjenta.»^[29]

Lydsporet ble utgitt på albumet Titanic: Music from the Motion Picture av Sony Classical Records 18. november 1997. På grunn av filmens kinosuksess gikk platen raskt til topps på hitlister i over 20 land.^[30] Albumet solgte 30 millioner eksemplarer på verdensbasis og er dermed en av verdens mestselgende album.^[31] Platen er tidenes mest solgte album med hovedsakelig orkestral filmmusikk.^[32] Albumet fikk en oppfølger i 1998, Back to Titanic, samt to spesialalbum i 2012 i forbindelse med filmens 3D-utgivelse.^[33]

Flere filmkritikere spådde at Titanic ville bli en økonomisk skuffelse, særlig på grunn av det høye budsjettet.^[34][35] 20th Century Fox og Paramount Pictures samarbeidet om å finansiere filmen. Paramount stod for distribusjonen i Nord-Amerika, mens Fox hadde ansvaret for internasjonal utgivelse.^[8] Den skulle egentlig bli utgitt 2. juli 1997, men på grunn av krevende spesialeffekter ble premieredatoen flyttet.^[8] En forhåndsvisning i Minneapolis 14. juli 1997 fikk god kritikk og bidro til mer positiv omtale.^[8] Titanic hadde verdenspremiere på Tokyo internasjonale filmfestival 1. november 1997.^[36] Den hadde kinopremiere i USA 19. desember 1997, og i Norge 13. februar 1998.^[37] Filmen fikk aldersgrensen PG-13 i USA, som vil si at noe innhold kan være uegnet for barn under 13.^[38] Den fikk 12 års-aldersgrense i Storbritannia av British Board of Film Classification,^[39] og 15 års-aldersgrense i Norge av Medietilsynet med følgende begrunnelse: «Flertallet mener at filmens katastrofestemning, gjennom skildringer av panikk og drukninger, kan virke urovekkende på 11 åringer.»^[40] Filmen fikk en ny aldersgrense i Norge i 2012 i forbindelse med 3D-utgivelsen, denne gangen en 11 års-aldersgrense.^[41]

Titanic ble en kassasuksess og spilte inn 2,187 milliarder dollar (til sammen for begge kinoutgivelsene) på verdensbasis i billettinntekter.^[1] Den ble den første filmen i historien til å spille inn over én milliard dollar i billettinntekter, og i april 2012 den andre til å spille inn over to milliarder.^[42][43] Titanic slo rekorden til Jurassic Park som historiens mest innbringende film (uten justering for inflasjon). Den holdt posisjonen i over ti år før Avatar slo rekorden i 2010.^[44] Justert for inflasjon ligger Titanic på fjerdeplass.^[45] Den slo kinorekorder i flere land og er en av de mest besøkte filmene i Norge noensinne med et kinobesøk på over én million i 1998.^[46]

Filmen fikk god kritikk. Den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes har anslått at 89 % av totalt 187 anmeldelser var positive.^[47] Ifølge siden er kritikernes konsensus at filmen er «en stort sett ukvalifisert triumf for James Cameron, som tilbyr en svimlende blanding av spektakulære visuelle effekter og gammeldags melodrama».^[47] Filmkritiker Roger Ebert fra Chicago Sun-Times ga filmen fire av fire stjerner og skrev at «den er feilfritt utformet, smart konstruert, sterkt spilt og fengslende. [...] Jeg ble overbevist av både historien og sagaen. Kjærlighetshistorien er rutinemessig, men belønningen – hvordan alle oppfører seg når skipet synker – er skrevet på en nydelig måte, idet passasjerer blir tvunget til å ta umulige beslutninger.»^[48] Ebert kåret Titanic til årets niende beste film.^[49] Nesten like begeistret var Leonard Maltin som gav den 3,5 av 4 stjerner. Han beskrev den som spektakulær, men at det var det «magnetiske samspillet mellom de to unge hovedrollene som holdt filmen oppe».^[50] Janet Maslin fra The New York Times var også fornøyd og skrev at «Camerons fantastiske Titanic er den første filmen på flere tiår som faktisk kan sammenlignes med Tatt av vinden».^[38]

I Norge ga Ellen Margrethe Sand fra Verdens Gang filmen terningkast fem og kalte det «en visuelt storslagen beretning i den episke genres mest bredpenslede tradisjon, der «Titanics» stolthet og berømmelse glir deg like lett under huden som den ufattelige katastrofen som skulle følge. [...] Det er forbløffende hva filmregissør James Cameron har greid: å flette en melodramatisk og fullstendig imaginær, men absolutt medrivende kjærlighetshistorie sammen med en overveldende filmatisk beretning om «Titanic»s ferd og forlis. Uten – faktisk – å bli smakløs.»^[51] Hun kritiserte noen scener der hun gjennomskuet skalamodellen framfor det faktiske skipet, men roste rolleskildringene til Kate Winslet og Leonardo DiCaprio.^[51] Noen kritikere mente at filmen hadde en svak historie og svak dialog.^[52] Kenneth Turan fra Los Angeles Times kalte filmen en «forslitt, uinspirert kopi av gamle kjærlighetsfilmer fra Hollywood, en film som oser av falskhet og mangler det minste snev av originalitet.»^[53]

Titanic ble nominert til 14 Oscar-priser i 1998 og tangerte dermed nominasjonsrekorden til Alt om Eva (1950). Den vant elleve av prisene under den 70. Oscar-utdelingen og tangerte prisrekorden til Ben-Hur (1959).^[54] Titanic vant Oscar for beste film, beste regi, beste kinematografi, beste filmklipp, beste lydmiks, beste lydklipp, beste originalmusikk, beste sang, beste scenografi, beste kostymedesign og beste visuelle effekter.^[55] Den ble også nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, beste kvinnelige birolle og beste sminke.^[55] Filmen vant fire Golden Globe Awards for beste dramafilm, beste regi, beste sang og beste originalmusikk.^[56] Kate Winslet, Leonardo DiCaprio og Gloria Stuart ble nominert til Golden Globe-priser for sine rolleskildringer, og Cameron ble også nominert for manuset sitt.^[56] Den ble nominert til ti British Academy Film Awards («BAFTA-priser») og to Critics' Choice Movie Awards.^[57][58] Stuart vant en Screen Actors Guild Award for beste kvinnelige birolle (delt med Kim Basinger for L.A. Confidential), mens Winslet og resten av ensemblet ble også nominert.^[59] Signaturlåten «My Heart Will Go On» vant Grammy Awards for årets innspilling, årets sang og årets filmlåt. Céline Dion vant i tillegg beste kvinnelige popartist for sangarbeidet.^[60] Stuart vant en Saturn Award for beste kvinnelige birolle, mens Cameron vant en Directors Guild of America Award for regiarbeidet.^[61][62]

Titanic ble utgitt på VHS og LaserDisc 1. september 1998.^[63] Filmen ble utgitt på DVD 31. august 1999 med kinotrailer som bonusmateriale. Det var den bestselgende DVD-utgivelsen i 1999, og Titanic ble den første DVD-filmen til å selge over én million eksemplarer.^[64][65] Filmen fikk en ny DVD-utgivelse 25. oktober 2005, da som spesialutgaven «Special Collector's Edition» på tre DVD-plater i Storbritannia og Canada.^[66] Andre internasjonale utgaver ble utgitt 7. november 2005 med henholdsvis to og fire DVD-plater.^[64][67] De nye utgivelsene inneholdt blant annet en nyrestaurert versjon av filmen, dokumentarfilmer om produksjonen av filmen, bortklipte scener og bildegallerier. En annen utgivelse i Storbritannia på fem DVD-plater inneholdt i tillegg Camerons dokumentarfilm Ghosts of the Abyss (2003).^[68] Titanic ble utgitt på Blu-ray og Blu-ray 3D 10. september 2012.^[69] En større samleboks, «Collector's Edition», inneholdt blant annet en billedbok og postkort med kostymene fra filmen.^[70]

Filmen ble utgitt på nytt i 3D i 2012 i forbindelse med forlisets 100 års-markering.^[71] Den nye utgivelsen ble markedsført under tittelen Titanic in 3D. Restaureringsarbeidet varte i 60 uker og kostet 18 millioner dollar.^[72] Arbeidet ble utført av Stereo D, mens Panther Records restaurerte lydsporet.^[73][74] Bildeformatet ble i tillegg endret fra 2.35:1 til 1.78:1, slik at mer er synlig i bildeutsnittet.^[75] Scenen hvor Rose ligger på sengegavlen og ser utover stjernehimmelen ble delvis utført på nytt. Astrofysikeren Neil deGrasse Tyson hadde kritisert scenen for å vise et ukorrekt stjernemønster, og han sendte James Cameron et riktig bilde av hvordan stjernehimmelen så ut fra Atlanterhavet i april 1912.^[76]

3D-utgivelsen hadde premiere i Royal Albert Hall i London 27. mars 2012 med Cameron og Kate Winslet tilstede.^[77] De nye 3D-effektene fikk god kritikk. Peter Travers fra Rolling Stone skrev at «3D-effektene gjør Titanic mer intens. Du er der. Du er fanget som aldri før i en intim storfilm som tar sin plass i filmens tidskapsel.»^[78] Owen Gleiberman fra Entertainment Weekly var også fornøyd og skrev: «For en gangs skyld blir ikke effektene i en 3D-film mørke eller distraherende. De ser overraskende skarpe og levende ut.»^[79] Ann Hornaday fra The Washington Post var misfornøyd og mente at «3D-konverteringen skaper avstand hvor det bør være intimitet, for ikke å nevne merkelige øyeblikk med rammearbeidet og komposisjonen.»^[80] Utgivelsen fikk en totalomsetning på 343, 4 millioner dollar i billettinntekter.^[81]

Titanic blir stadig analysert for sitt kjønnsperspektiv. Jakob Lothe og Per Kristian Sebak skrev i boken Titanic: Historie, myte, litteratur og film (2012) at Rose går gjennom en frigjøringsprosess i løpet av filmen.^[82] Siden store deler av filmen blir vist med «mannens blikk», kan Cameron spille på dette i scenen hvor Rose ber Jack tegne henne naken. «Cameron spiller på tilskuernes forventning om et mannlig blikk på Rose, for så å motarbeide og problematisere denne forventningen.»^[83] Rose tar initiativet til tegningen og viser at hun har kontroll gjennom ertende kommentarer. «Kjønnsperspektivet i filmen understrekes gjennom denne forskyvningen av kontroll og makt fra Jack som mann til Rose som kvinne. Det betyr ikke at Rose er usårbar overfor invaderende mannlige blikk, men hun er sterk og har strategier for å motvirke dem.»^[83] Katha Politt fra The Nation kalte Titanic «en feministisk film» i kontekst med andre Hollywood-filmer. I motsetning til flere filmer må ikke Rose inngå et kompromiss mellom mannen og yrket hun elsker.^[84] Alexandra Keller skrev analysen «"Size Does Matter": Notes on Titanic and James Cameron as Blockbuster Auteur», som er en del av boken Titanic: Anatomy of a Blockbuster. Hun mente at Rose er like smart, uavhengig og sterk som Camerons andre kvinneskikkelser, men at hun «ender opp med å tjene både patriarkatet og eierklassene hun visstnok hater til fordel for Jack og alt han representerer».^[84]

Lothe og Sebak kommenterte også filmens klasseskildring. De skrev at filmen tok et klassestandpunkt i scenen hvor Rose bestemmer seg for å redde Jack.^[85] Rose forteller Ruth og Cal at halvparten av de som er om bord, kommer til å dø. «Ikke den beste halvparten,» svarer Cal. Etter denne replikken når forholdet mellom Rose og Cal et nytt lavmål. Like etterpå spytter hun ham i fjeset. «Selv om det kanskje kan innvendes at både Roses mor og Cal er ekstreme både i sine holdninger og i sine fordommer, fungerer Rose som talerør for en skarp kritikk ikke bare av klasseinndelingen om bord i «Titanic», men også av klasseforskjeller i Storbritannia og USA tidlig på 1900-tallet.»^[85] Lothe og Sebak mente at denne scenen forener klasse og kjønn på en ny måte. Rose blir opprørt av klasserangeringen på grunn av sin nye identitet som en selvstendig kvinne. Denne identiteten har hun utviklet gjennom forholdet med Jack.^[86] Laurie Oullette skrev analysen «Ship of Dreams: Cross-Class Romance and the Cultural Fantasy of Titanic» i boken Titanic: Anatomy of a Blockbuster. Hun mente at Titanic peker på fortidens klassefordommer, men at «den også fremmer illusjonen om at USA nå er et klasseløst samfunn».^[87]

Flere kritikere har også analysert kollisjonsscenen. Lothe og Sebak skrev at Cameron bygger opp spenning ved å utsette kollisjonen og forliset, ettersom tilskuerne allerede vet at det kommer til å skje. Med dette viderefører Cameron fortellermåten sin fra science fiction-filmen Aliens (1986).^[88] Filmforskeren David Lubin mente at scenen markerte et sjangerskifte i filmen; fra og med kollisjonen ble Titanic en actionfilm.^[85] Lothe og Sebak mener i stedet at den episke romansen endrer karakter, og at romansen mellom Jack og Rose videreutvikles i sammenheng med hendelsene som kollisjonen resulterte i.^[85] Lubin mente at regissøren Stanley Kubrick hadde stor innflytelse på fortellermåten og atmosfæren i filmens andre akt.^[89] Lothe og Sebak pekte på scenen hvor Rose løper i korridorene desperat etter å finne hjelp til Jack. Kubrick er kjent for lignende sekvenser, eksempelvis i skrekkfilmen Ondskapens hotell (1980).^[89] De peker også på at Rose hele tiden er utstyrt med en øks, «et våpen som tradisjonelt har vært mannens».^[89]

Peter Krämer skrev analysen «'Far Across the Distance': Historical Films, Film History and Titanic (1997)» i boken The Titanic in Myth and Memory: Representations in Visual and Literary Culture.^[90] Han kommenterte sluttscenen, hvor Rose og Jack gjenforenes om bord «Titanic» omringet av de som døde under forliset. Krämer skrev at denne drømmesekvensen snur selve forliset på hodet: kjærlighetsparet gjenforenes, og skipet vil aldri synke.^[90] Han kalte også scenen «tvetydig». Filmen ender med at kameraet tilter opp mot glasskuppelen og bildeutsnittet fader til hvitt, før den deretter fader ut til svart. Krämer har sagt at fadingen til svart kan signalisere Roses død, mens den hvite skjermen skal minne kinogjengerne om å vende tilbake til hverdagen.^[90] Lothe og Sebak kommenterte også scenen: «I denne merkelige epilogen sprenger filmen alle realistiske rammer og glir over i en forestilt virkelighet. Samtidig som den realistiske dimensjonen ved filmen forlates, sluttføres den episke romansen i fantasien.»^[91]

Titanic har også fått ros fra filmkritikere i ettertid. I forbindelse med 3D-utgivelsen ble filmen anmeldt av Birger Vestmo fra Filmpolitiet, som ga den terningkast seks.^[92] «Dette er stor dramatikk og intens kjærlighet satt i en fantastisk ramme med et skikkelig historisk sus over seg.» Vestmo roste spesielt arbeidet til Kate Winslet og Leonardo DiCaprio og mente de hadde «en ungdommelig gnist og energi de ikke har like mye av lenger».^[92] Han ble imponert over filmens utseende, men syntes at noen av de digitale figurene var åpenbare i enkelte scener.^[92] Roger Ebert anmeldte også 3D-versjonen og skrev: «Produksjonen gir liv til det store jernskipets rikdom. Passasjerene er et tverrsnitt av livsstilen som ble borte for godt under første verdenskrig. På en måte representerte isfjellet det 20. århundre.»^[93]

Filmnettstedet Montages kåret Titanic til 1990-årenes 31. beste film og beskrev filmens arv: «Det grandiose melodramaet om Rose (Kate Winslet) og Jack (Leonardo DiCaprio) var nyskapende da det kom, gjennom James Camerons filmteknologiske fingerspissfølelse. Men det er likevel tidløsheten i kjærlighetshistorien som har ført Titanic trygt på plass i filmhistoriens havn, godt hjulpet av det tåresprutende soundtracket til James Horner med Céline Dion som gallionsfigur. En hjertevrengende klassiker som til slutt viste seg å tåle tidens vann.»^[94] Robbie Collin fra The Telegraph skrev at filmen, på lik linje med Tatt av vinden og Cleopatra, er av typen storfilm fra Hollywood som dukker opp bare én gang hver generasjon. «Den har blitt eldre uten å bli utdatert. Den overskrider målgrupper. Den er rett og slett for stor for sjangeren.»^[95]

Lothe og Sebak skrev at Camerons film «er det enkeltbidraget til historien om skipet og forliset som har hatt størst påvirkningskraft og nådd videst ut de siste femten årene. [...] Mens historien om «Titanic» og mytene rundt forliset ga filmen drahjelp, har filmens kolossale gjennomslag forsterket «Titanic»-interessen og gjort nye generasjoner seere kjent med historien bak den. Samtidig har den også forsterket mytene.»^[10] De mente at «det filmen taper ved å forholde seg unøyaktig til den historiske virkeligheten, tar den igjen på andre måter. At Jack i virkeligheten ikke hadde kunnet komme opp på første klasse, betyr for eksempel ikke at filmen ved å la ham gjøre det ikke kan si noe vesentlig om klasseforskjellene om bord. På en måte er det nettopp da den kan gjøre det.»^[96]

Titanic har dukket opp på seks av det amerikanske filminstituttets lister. I 2007 ble den kåret til filmhistoriens 83. beste spillefilm fra USA på listen «AFI's 100 Years…100 Movies».^[97] Den ble også kåret til historiens 37. beste kjærlighetsfilm fra USA på listen «AFI's 100 Years…100 Passions»,^[98] den 25. beste spenningsfilmen fra USA på listen «AFI's 100 Years…100 Thrills»^[99] og den 6. beste storfilmen fra USA på storfilmlisten i «AFI's 10 Top 10».^[100] Signaturlåten «My Heart Will Go On», som Céline Dion spilte inn for filmen, ligger på 14.-plass på listen «AFI's 100 Years…100 Songs», som består av de beste filmlåtene fra amerikanske spillefilmer.^[101] Replikken «I'm the king of the world!», som Jack roper ut ved baugen, ble stemt fram som det 100. beste amerikanske filmsitatet på listen «AFI's 100 Years…100 Movie Quotes».^[102] James Horners lydspor ble i tillegg nominert til en plass på listen «AFI's 100 Years of Film Scores», men den nådde ikke opp i kåringen.^[103]

Filmen ble innlemmet i National Film Registry i 2017, et utvalg av filmer til bevaring i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress.^[104]

• Frakes, Randall (1998). Titanic: James Cameron's Illustrated Screenplay. New York: Harper. ISBN 0-06-095307-1. 
• Cameron, Stephen (1998). Titanic: Belfast's Own. Ireland: Wolfhound Press. ISBN 0-86327-685-7. 
• Lothe, Jakob og Sebak, Per Kristian (2012). Titanic: Historie, myte, litteratur og film (på norsk). Oslo: Pax forlag. ISBN 9788253034980. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Mireille Majoor (2003). Titanic: Ghosts of the Abyss. New York: Scholastic. ISBN 1-895892-31-7. 
• Molony, Senan (2005). Titanic: A Primary Source History. Canada: Gareth Stevens. ISBN 0-8368-5980-4. 
• Marsh, Ed W.; Kirkland, Douglas (1998). James Cameron's Titanic. London: Boxtree. ISBN 0-7522-2404-2. 
• Parisi, Paula (1998). Titanic and the Making of James Cameron. London: Orion. ISBN 0-7528-1799-X. 
• Studlar, Gaylyn (1999). Titanic: Anatomy of a Blockbuster. Piscataway, NJ: Rutgers University Press. ISBN 978-0-8135-2669-0.  |fornavn1= mangler |etternavn1= i Authors list (hjelp)
• Ballard, Robert (1987). The Discovery of the Titanic. Canada: Grand Central Publishing. ISBN 0-446-67174-6. 
• Lynch, Donald (1992). Titanic: An Illustrated History. New York: Madison Press Books. ISBN 978-0-7868-6401-0. 
• Lubin, David M. (1999). "Titanic" (BFI Modern Classics). London: BFI Publishing. ISBN 0-85170-760-2. 

• (en) Titanic på Internet Movie Database  
• (no) Titanic hos Filmweb  
• (no) Titanic hos Filmfront  
• (sv) Titanic i Svensk Filmdatabas  
• (da) Titanic i Danmark Nationale Filminstitut  
• (da) Titanic i Danmark Nationale Filminstitut  
• (en) Titanic på AllMovie  
• (fr) Titanic på Allociné  
• (nl) Titanic på MovieMeter  
• (en) Titanic på Turner Classic Movies