Tiglat-Pileser III

Tiglat-Pileser, egentlig Pulu, var en hærfører og tidligere guvernør over Kalhu^[4] før han ble tronraner og tok sitt kongsnavn, Tiglat-Pileser, fra to mer legitime forgjengere. Han hevdet å være sønn av den tidligere assyriske kongen Adad-Nirari III, men det er uvisst om dette var sant. Han tok makten midt i borgerkrigen den 13. lyyar^[5] 745 f.Kr.^[6][7] I det blodige statskuppet ble hele kongefamilien drept.^[4] Statskuppet ga støtet til en historisk fornyelse av det assyriske riket som trengtes om det skulle bevares.^[4] I motsetning til de siste kongene før ham var Tiglat-Pileser pågående og preget av vilje til handling.

Den assyriske makten i Midtøsten tiltok sterkt under Tiglat-Pilesers militære reformer (Se «Reformer» nedenfor) og erobringskriger. Da han tok tronen, hevdet han i annal 9 som tidfestes til 745 f.Kr. (hans første år som hersker) å ha annektert Babylonia fra «Dur-(Kuri)galzu, Sippar til Shamasj,...byene [i Ba]bylonia opp til elven Uqnu [ved bredden av det ne]dre [havet]»^[8] (dvs. Persiabukten) og deretter plasserte sin evnukk over dem som guvernør. Alt i sitt første år som hersker beseiret han det mektige kongedømmet Urartu (i dagens Armenia), hvis ledende stilling under Sarduri II strakte seg inn i Anatolia, det nordlige Mesopotamia, det vestlige Iran og Syria. Her fant han uovertrufne hester til sine stridsvogner.^[9] Han beseiret også mederne før han erklærte krig mot og erobret de nyhettittiske rikene Syria og Fønikia. Han erobret også Arpad i dagens Syria i 740 f.Kr. etter tre års beleiring, og annekterte området som en provins hvor han innsatte en av sine evnukker som guvernør. Han underla seg byen Hama (også i Syria) som måtte betale ham tributt.

Assyriske inskripsjoner nedtegnet i 740 f.Kr., det femte året av hans styre, feiret en seier over en mindre konge ved navn Azriyau (Ussia) av Judea, som omtales i Andre Krønikebok.^[10] Tiglat-Pileser underla seg også Damaskus, araberne under dronning Zabibe,^[11] kong Menahem av Israel, og kong Azriyau i byen Sam'al (i dagens tyrkiske provins Gaziantep) som alle underkastet seg og betalte ham tributt.^[12] I 737 og 736 f.Kr. vendte han oppmerksomheten mot Iran, beseiret mederne og perserne, og okkuperte store deler av Iran. Ifølge Tiglat-Pilesers inskripsjoner ble mange av innbyggerne gjort til slaver og deportert til andre deler av det assyriske rike. Etter erobring av en beleiret by ble fangene drept og satt på staker.

I oktober 729 f.Kr. hadde Tiglat-Pileser tatt fullstendig kontroll over Babylon, tatt den babylonske kongen Nabu-mukin-zeri til fange,^[13] og latt seg selv krone som «Kong Pulu av Babylon».

Våren 734 f.Kr. rykket den assyriske hæren sørover til Gaza på sletten langs middelhavskysten, Pilitsja («Filistia»). En kileskrifttavle funnet i Nimrod gengir Tiglat-Pilesers triumf: «[Kong] Hanunu av Gaza flyktet til Egypt for mine våpen...Jeg erobret Gaza og tok bytte...En statue av min kongelige person lot jeg sette opp i palasset hans.»^[15]

I 733 f.Kr. fulgte den syrisk-efraimittiske krig da Pekah av Israel angrep Judea og Jerusalem sammen med kong Resin av Aram (arameisk område i Syria).^[16] Profeten Jesaja oppfordret kong Akas av Judea til å holde seg i ro og stole på Guds beskyttelse, og Gud forsikret kongen at «om sekstifem år er Efraim knust».^[17] Jesaja lovet til og med kongen et tegn fra Herren, tolket som et forvarsel om Jesu fødsel: «Se, den unge jenta (almá) skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel. Rømme og honning skal han spise inntil han forstår å forkaste det onde og velge det gode.»^[18] Ordet almá betyr «ung jente», og sier ingenting om hvorvidt hun er jomfru eller ikke; det hebraiske ordet for «jomfru» er betulá. «Tegnet» er imidlertid noe som vil skje så snart at kong Akas og hans hus vil få erfare det, og navnet «Immanu-El» - som ikke opptrer andre steder i Gamletestamentet - betyr «Med oss (er) Gud/El», et navn som vitner om den gudstroen kong Akas manglet, enda navnet hans tolkes som «Akas(-Ja)» («(Jahve) holder fast»).^[19]

Akas foretrakk like fullt å underkaste seg Tiglat-Pileser som vasall i håp om vern mot angrep fra nabolandene. 2. Kongebok forteller detaljert om hvordan kong Akas, etter et besøk hos Tiglat-Pileser, instruerte ypperstepresten Urias i hvilke endringer av Jerusalems tempel som skulle foretas, basert på hva Akas hadde sett hos assyrerkongen: «Og presten Uria gjorde i ett og alt som kongen bød ham.»^[20]

Både bibelske og assyriske nedtegnelser beskriver at Tiglat-Pileser III krevde tusen talenter med sølv i tributt fra kong Menahem av Israel^[21] og beseiret Menahems etterfølger Pekah. Kong Pekah hadde alliert seg med kong Resin av Aram mot kong Akas av Judea (som assyrerne kalte «Yahu-khazi»). Akas reagerte mot trusselen fra Nordriket Israel og Aram ved å be Tiglat-Pileser om hjelp og love ham gull og sølv fra tempelet i Jerusalem. Tiglat-Pileser grep anledningen til å erobre Damaskus, henrette kong Resin og deportere arameere til Kir i dagens Jordan.^[22] Han dro deretter sørover og erobret den nordlige halvdelen av Israel, og deporterte «både rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme. Han førte dem til Halah, Habor, Hara og Gosan-elven, der de er den dag i dag», forteller Første Krønikebok.^[23] Bortsett fra dette var Akas' allianse med den assyriske monarken ikke fordelaktig for Judea.^[24]

Hosea kap. 5 gir et visst inntrykk av forholdene etter at assyrerhæren kom kong Akas til unnsetning: «Efraim skal legges øde...Judas stormenn ligner slike som flytter grensesteiner, over dem vil jeg øse ut min harme som vann...Efraim er undertrykt, retten er knust...Jeg er som møll for Efraim, som råte for Judas hus.»^[25] Arkeologiske funn viser at området rundt hovedstaden Samaria i Nordriket ble herjet; Hasor nedbrent og aldri gjenoppbygd. Megiddo ble også brent ned, men her bygde assyrerne et fort til eget bruk. Nordriket ble underlagt det assyriske riket som tre provinser: Dor (kystsletten), Megiddo (landets kornkammer) og Gilead medregnet Galilea. Kong Akas sørget samtidig for å flytte grensen mot Juda nordover. Men prisen for landet hans var høy. Han måtte på det nærmeste skrelle Jerusalems tempel for gull og sølv for å makte tributten til assyrerne. Gamletestamentet ser kongens omorganisering av tempelet i sammenheng med ulykken han førte over landet.^[26]

I 732 f.Kr. underla Tiglat-Pileser seg Damaskus: «Med egne hender vant jeg over deres skjold og spyd og kampformasjon...Han [Resin] flyktet for å berge livet...som en mus smatt han inn gjennom byporten. Jeg pågrep og hengte offiserene på staker...Jeg samlet hæren nær byen og stengte den inne som fugl i bur. Hagene...trær uten tall lot jeg hugge ned...Hadara, Resins fødeby, omringet jeg og tok 800 til fange med alt deres gods.» Denne innskriften nevner også hans seier over dronning Shamsi (shams = sol) av Arabia.^[27] Tiglat-Pileser var den første utlending som underla seg Arabia.^[28]

Ved sin maktovertakelse gjennomførte Tiglat-Pileser flere reformer i ulike statlige sektorer, noe som uten tvil ga Assyria tilbake landets ledende stilling i Levanten. Først tok han tilbake makt og myndighet fra høye myndighetspersoner som Šamši-ilu, en fremtredende turtanu (hærfører) fra Adad-Nirari IIIs tid, som ofte foretok sine egne hærtokter og reiste egne steler uten engang å nevne kongens navn.^[29] Fra sine tidligste inskripsjoner omtalte Tiglat-Pileser III jevnlig å ha utnevnt evnukker som guvernører for nyerobrede provinser. Således fjernet han trusselen fra provinser som kunne tenkes å frigjøre seg og erklære en lokal hersker som konge. Han søkte også å redusere makten til sine myndighetspersoner ved å redusere størrelsen på provinsene de styrte (skjønt i en del tilfeller ble de nordlige provinsenes antall økt ved å inkludere nyerobrede områder). Med flere provinser økte antall guvernører, de fleste av dem evnukker, og mindre makt per guvernør.

Den andre større reformen endret hæren fra en hovedsakelig innfødt assyrisk styrke som drev krig om sommeren, til en sammensatt hær som var i beredskap året rundt etter at Tiglat-Pileser III tok til å innrullere menn fra overvundne folkeslag - hovedsakelig som infanteri og fotsoldater, mens innfødte assyrere fylte kavaleri og stridsvogner. Reformen styrket den assyriske militærmakt, med kavaleri og stridsvogner i tillegg til fotsoldater som en respons på nomader og steppefolk som presset på fra nord og var særs mobile, takket være sine hester og primitive stridsvogner.

Tiglat-Pileser IIIs erobringer og reformer førte til etableringen av det nyassyriske rike som et virkelig verdensrike. Han fikk reist et palass i Kalhu som ble kalt for Nimrud (det såkalte «sentrale palass»), senere ødelagt av Asarhaddon. Tiglat-Pileser fikk sine kongelige annaler inngravert over relieffene^[30] som avbildet hans militære prestasjoner på fasaden av hans palass.

Dronningen het Yaba som ikke er noe kjent assyrisk navn, men hun kan ha vært en av de utenlandske kvinnene som kongen giftet seg med av diplomatiske årsaker. Yaba var 30-35 år gammel da hun ble gravlagt med kostbare smykker. Navnet hennes er kjent takket være innskriften Ia-ba-a, «som etter ordre av Sjamasj (solguden), Ereshkigal og Annunaki (underverdenens høyguder) fulgte sine forfedres vei». Flere graver ble funnet med kostbarheter, kjent som «Nimruds gylne skatter».^[31][32]

• Anspacher, Abraham S. (1912): Tiglath Pileser III. New York.
• Cancik-Kirschbaum, Eva (2003): Die Assyrer. Geschichte, Gesellschaft, Kultur. München, s. 65–67.
• Kaplan, Yehuda (2008): «Recruitment of Foreign Soldiers into the Neo-Assyrian Army during the Reign of Tiglath-pileser III» i: Mordechai Cogan & Dan`el Kahn (red): Treasures on Camels' Humps: Historical and Literary Studies from the Ancient Near East Presented to Israel Eph'al, Jerusalem, Magnes Press
• Healy, Mark (1991): The Ancient Assyrians. London: Osprey. ISBN 1-85532-163-7. OCLC 26351868.
• Luckenbill, D. D. (1927): Ancient Records of Assyria and Babylonia, bind II, Chicago.
• Saggs, H. (1984): The Might that was Assyria, London.
• Tadmor, Hayim (1994): The inscriptions of Tiglath-pileser III, King of Assyria: critical edition, with introductions, translations, and commentary, Jerusalem, Israel Academy of Sciences and Humanities.