Wikipedia

Syrisk-hettittiske stater

Wikimedia-listeartikkel

Syrisk-hettittiske stater, tidligere kalt for nyhettittiske, var luviske, arameiske og fønikisk-talende politiske enheter i jernalderens nordlige Syria og sørlige Anatolia, som oppsto i kjølvannet av sammenbruddet til det hettittiske riket i tiden fra rundt 1180 f.Kr., og varte tilnærmet til rundt 700 f.Kr.

Tempelet i Ain Dara var et syrisk-hettittiske religiøst senter, lokalisert nordvest for Aleppo i Syria.

Betegnelsen «nyhettittisk» er tidvis reservert særskilt for de luvisk-talende fyrstedømmene som Melid og Karkemisj, skjønt i en videre mening er det bredere kulturelle begrepet «syrisk-hettittisk» nå benyttet på alle de enheter som oppsto i sørlige og sentrale Anatolia etter det hettittiske sammenbruddet — som Tabal og Keve (Quwê) — foruten de i nordlige og sentrale Syria.[1]

Overgangen fra bronsealderen til jernalderen

rediger
 
Kart som visualiserer bronsealderens sammenbrudd: folkevandringer, konflikter og kjente slag. De syrisk-hettittisk stater oppsto i kjølvannet av det store riket til hettittene. Kartet viser det hettittiske riket på deres største utstrekning i Anatolia (Lilleasia).

Sammenbruddet til det hettittiske riket er vanligvis knyttet til den gradvise nedgangen i handelsnettverkene i østlige Middelhavet og det resulterende sammenbruddet for betydelige byer i sen bronsealder langs kysten av Levanten, Anatolia og langs Egeerhavet.[2]

På midten av 1200-tallet f.Kr. synes det som om det kom store grupper av grekere som snakket greske doriske dialekter som bevegde seg fra nord og sørover gjennom Balkanregionen. Trakerne som bodde i regionen og nordlige Hellas ble tilsynelatende presset til de vestlige kystene av Anatolia og senere til innlandet hvor de ble omtalt som frygere og mysere. Se artikkel Den doriske invasjon for diskusjon om invasjonsteorien. Mot slutten av 1200-tallet var de mykenske palassene i det greske innlandet ødelagt av angripere og pirater som ødela palasset ved Pylos på omtrent samme tid.[3][4] Noen få tiår senere, på begynnelsen av 1100-tallet f.Kr., ble Troja ødelagt,[5] og det hettittiske rike ble rammet av et ødeleggende angrep fra kaskaere (kaškäere, en løselig sammensatt stammeforbund av et bronsealderfolk som ikke var av indoeuropeisk opprinnelse og som er kjent fra hettittiske kilder).[6] Dette folket okkuperte kystene rundt Svartehavet og slo seg senere sammen med folket i Mysia. De fortsatte med å angripe og ødelegge bortimot alle hettittiske steder inntil de til sist ble endelig beseiret av assyrerne bortenfor de sørlige grensene ved Tigris.[7]

Disse store befolkningsbevegelsene i østlige Middelhavet er nevnt i nedtegnelsene til farao Ramses III i oldtidens Egypt som de såkalte Havfolkene.[8] Blant dem som er nevnt er folket i Adana (Dnnym eller Danuna) i Kilikia og antagelig også trojanerne. Sivilisasjoner som hattiere, Arzawa (Lydia), Alashiya (Kypros), Ugarit og Alalakh ble ødelagt.[9] Angriperne truet også grensene til Egypt.

En av årsakene til hettittenes rike falt sammen synes å være havfolkene, selv om det finnes kun omtaler i egyptiske nedtegnelser og det arkeologiske materialet er utilstrekkelig. Deres angrep sammenfalt med store folkevandringer over hav og land.[10] Hattusa, den hettittiske hovedstaden ble fullstendig ødelagt. Som følge av sammenbruddet av de store byene og den hettittiske staten, kom det en strøm av ny bosetninger i tidlig jernalder til de fruktbare områdene i nordlige Mesopotamia i form av et stort antall landsbyer og gårder.[11] Ut av dette oppsto det som kalles den nyhettitiske tiden, hvor syrisk-hettittiske småstater oppsto i denne endringen av landskapet i form av nye politiske strukturer og kulturelle tilknytninger. Historikeren David Hawkins har vært i stand til å spore en dynastisk forbindelse mellom det hettittiske kongedynasti og de såkalte «storekonger» og «jordbruksherrer» i Melid og Karkemisj i tidlig jernalder, noe som gir en uavbrutt kontinuitet mellom sen bronsealder og tidlig jernalder for disse stedene.[12]

Bortsett fra de tekstlige bevisene fra inskripsjoner, er de uavbrutt kulturelle kontinuiteten i regionen til de syrisk-hettittiske statene fra sen bronsealder til tidlig jernalder ytterligere bekreftet av nyere arkeologisk arbeid ved steder som Aleppo (Stormgudens tempel i citadellet) [13] og Ain Dara (Tempelet til Ishtar-Shawushka),[14] hvor templer som ble bygget i sen bronsealder som fortsatte inn i jernalderen uten avbrudd, og disse templene hadde tallrike ombygninger i tidlig jernalder.

Liste over syrisk-hettittiske stater

rediger
 
Historisk kart over syrisk-hettittiske stater, ca 800 f.Kr. Grensene er kun tilnærmet.

De syrisk-hettittiske statene kan bli delt inn i to grupper: en nordlig gruppe hvor lokale hettittiske herskere forble ved makten, og en sørlige gruppe hvor arameere kom til å styre fra rundt 1000 f.Kr. Selv om disse småstatene er betraktet som til dels forent, var de faktisk adskilte, og egne kongedømmer.[15][16]

Den nordlige gruppen omfatter:

Den sørlige arameiske gruppe omfattet:

Inskripsjoner

rediger

Luviske monumentale inskripsjoner i antoliske hieroglyfer fortsatte uavbrutt fra 1200-tallets hettittiske kongemonumenter til tidlig jernalder med syrisk-hettittiske inskripsjoner i Karkemisj, Melid, Aleppo og andre steder.[18] Luviske hieroglyfer ble valgt av mange av de syrisk-hettittiske regionale kongedømmene for deres monumentale inskripsjoner, som ofte var utformet som både to- og trespråklige i arameiske, fønikiske eller akkadiske versjoner. Tidlig jernalder i nordlige Mesopotamia så også en gradvis spredning av alfabetskrift på arameisk og fønikisk. I løpet av de kulturelle samhandlingene langs kysten av Midtøsten av syrisk-hettittiske områdene og i nordlige Syria på 900- til ut 700-tallet f.Kr., adopterte grekere og frygere alfabetskriften fra fønikerne.[19]

Referanser

rediger
  1. ^ Hawkins, John David; (1982): «Neo-Hittite States in Syria and Anatolia» i: Cambridge Ancient History (2. utg.) 3.1, s. 372-441. Se også: Hawkins, John David (1995): «The Political Geography of North Syria and South-East Anatolia in the Neo-Assyrian Period» i: Neo-Assyrian Geography, Mario Liverani (red.), Università di Roma «La Sapienza», Dipartimento di Scienze storiche, archeologiche e anthropologiche dell’Antichità, Quaderni di Geografia Storica 5: Roma: Sargon srl, s. 87-101.
  2. ^ Hawkins, John David (1994): «The end of the Bronze age in Anatolia: new light from recent discoveries» i: Anatolian Iron Ages 3: Proceedings of the Third Anatolian Iron Ages Colloquium, Altan Çilingiroğlu & David H. French (red.); The British Institute of Archaeology at Ankara Monograph 16: London, s. 91-94.
  3. ^ Bowra, C. M. (1958): The Greek experience, W.P.Company. Cleveland and New York. s. 12
  4. ^ Chadwick, John (1976): The Mycenean world. Cambridge University Press, s. 176
  5. ^ Mossé, C. (1984): La Gréce archaicque d'Homére á Eschýle. Editions du Seuil. Paris, s. 35
  6. ^ Matthews, Roger (Desember 2004): «Landscapes of Terror and Control: Imperial Impacts in Paphlagonia» i: Near Eastern Archaeology 67.4, s. 200-211, særlig s. 202f.
  7. ^ Gurney, O. R. (1978): The Hittites. Oxford University Press. London, s. 49-50
  8. ^ Mossé, C. (1984): La Gréce archaicque d'Homére á Eschýle. Editions du Seuil. Paris, s. 33
  9. ^ Gurney, O. R. (1978): The Hittites. Oxford University Press. London, s. 49-50
  10. ^ Bryce, Trevor (1998): The kingdom of the Hittites. Oxford University Press. s. 371
  11. ^ Wilkinson, Tony J. (2003): Archaeological landscapes of the Near East. Tucson: The University of Arizona Press.
  12. ^ Se «Karkamish» og «Melid» i Hawkins, John David (2000): Corpus of Hieroglyphic Luwian Inscriptions. (3 bind) De Gruyter: Berlin. Se også: Hawkins, John David (1995b): «Great Kings and Country Lords at Malatya and Karkamis» i: Studio Historiae Ardens: Ancient Near Eastern Studies Presented to Philo H.J. Houwink ten Cate, Theo P.J. van den Hout & Johan de Roos (red.), Istanbul, s. 75-86.
  13. ^ Kohlmeyer, Kay (2000a): Der Tempel des Wettergottes von Aleppo. Münster: Rhema.
  14. ^ Abū Assaf, Alī; (1990): Der Tempel von ءAin Dārā. Mainz am Rhein: Verlag Philipp von Zabern.
  15. ^ Mittmann, Siegfried; Götz Schmitt, red. (2001): Tübinger Bibelatlas / Tübingen Bible Atlas. Stuttgart: Deutsche Bibelgesellschaft, kart B IV 13-14
  16. ^ Gurney, O.R. ([1954] 1976): The Hittites. Harmondsworth: Pelican, 2. utg., s. 39-46.
  17. ^ Se Tayinats nettsted Arkivert 1. april 2013 hos Wayback Machine. hos Departementet for Nær & Midtøstens sivilisasjoner ved University of Toronto
  18. ^ Hawkins, John David (1986b): «Writing in Anatolia: imported and indigenous systems» i: WA 17, s. 363-376.
  19. ^ Brixhe, C. & Lejeune, M. (1984): Corpus des inscriptions paléo-phrygiennes. Paris.

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Syrisk-hettittiske_stater&oldid=19357125»