Storinkvisitor

I tidlig nytid ble inkvisisjonsembeter institusjonalisert av statsmaktene i Spania og i Portugal, og slik fikk man varige storinkvisitorembeter. Man hadde hatt lignende institusjoner i Europa siden 1200-tallet, og inkvisisjonene som ble opprettet på Den iberiske halvøy på 1400-tallet og 1500-tallet var i utgangspunktet utformet etter modell av disse foreleggene.

Den spanske inkvisisjonen ble opprettet som et instrument for det spanske kongeparet Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla da de fordrev maurerne fra Spania. Den spanske inkvisisjonen var følgelig direkte underlagt den spanske trone. Med andre ord hadde hverken pave eller biskoper den endelige instruksjonsmyndighet over de spanske inkvisitorene. Ferdinand og Isabella ønsket å skaffe seg kontroll over, og etter hvert fordrive, rikets muslimer og jøder. Den spanske inkvisisjonen var et viktig virkemiddel i denne kampanjen mot befolkningsgruppene som kongeparet utnevnte til rikets indre fiender.

Paven ønsket ikke å opprette en inkvisisjon i Spania, men Ferdinand og Isabella insisterte. Da kardinal Rodrigo Borgia var biskop av Valencia drev han lobbyvirksomhet for å få pave Sixtus IV til å godkjenne den spanske inkvisisjonen. Han lyktes delvis da paven sanksjonerte opprettelsen i Castilla. Borgia ble senere lønnet med støtte fra Spania under et konklave, og ble pave under navnet Alexander VI.

På pave Sixtus IVs tid ble den spanske inkvisisjonen også opprettet i Sevilla. Paven motarbeidet dette, men kong Ferdinand presset ham til å akseptere det ved å true med å stoppe den militære støtten til Den hellige stol. I 1478 utstedte paven en bulle som godkjente opprettelsen. Denne bullen inneholdt imidlertid også en del bestemmelser som begrenset de mest ekstreme sidene av inkvisisjonen.

Paven mente at den spanske inkvisisjonen var del av et kynisk spill for å sikre seg jødiske eiendommer, og nektet å la den opprette i Aragón. Kong Ferdinand fortsatte å trosse Roma. På denne tiden var herskerne i Europa, såvel kongedømmer som Den hellige stol, under sterkt press fra makthaverne i det tyrkiske riket, og tyrkiske militære styrker rykket stadig lengre inn i Europa. Pavedømmet var i denne situasjonen avhengig av spansk militær støtte, og dette ga Ferdinand og Isabella et pressmiddel mot paven. Ved å true med å trekke tilbake den militære støtten da tyrkerne angrep Otranto i Italia i august 1480, lyktes Ferdinand i å presse pave Sixtus IV til å godkjenne opprettelse av inkvisisjonen også i Aragón.

Storinkvisitorene, som var høyere geistlige, ble alle utnevnt av kongemakten. De var inkvisitorembetets ledere og følgelig overordnet de vanlige inkvisitorer.

Den første og best kjente storinkvisitor var den spanske dominikaneren Tomás de Torquemada, som stod i spissen for den spanske inkvisisjon.

• Emilio La Parra López, María Ángeles Casado: La Inquisición en España. Agonía y abolición, 2013, Los Libros de la Catarata, Madrid, ISBN 978-84-8319-793-6
• Joaquín Pérez Villanueva e Bartolomé Escandell Bonet: Historia de la Inquisición en España y América. I: El conocimiento científico y el proceso histórico de la Institución (1478-1834). Madrid, Biblioteca de Autores Cristianos, 1984. ISBN 84-2201-158-1
• Tim Heilbronner: El Greco als Porträtmaler: Das Bildnis des Kardinals Don Fernando Niño de Guevara, München/Ravensburg 2004, ISBN 978-3-638-71209-5
• Michael Scholz-Hänsel: El Greco, Der Großinquisitor. Neues Licht auf die Schwarze Legende (= Fischer-Taschenbücher 10128 Kunststück). Original-Ausgabe. Fischer-Taschenbuch-Verlag, Frankfurt am Main 1991, ISBN 3-596-10128-X.
• Hans Hagen (d. i.: Hans Müller): Konrad von Marburg, deutscher Ketzermeister und Großinquisitor. Trauerspiel in fünf Akten. Frei nach der Geschichte bearbeitet. Leopold & Bär, Leipzig 1890.
• Julius von Voß: Der Großinquisitor von Portugal oder das Erdbeben in Oporto. Letzter Roman. Curths, Berlin 1833 (Mikrofiche-Ausgabe. (= Bibliothek der deutschen Literatur 12264). Saur, München u. a. 1994, ISBN 3-598-53065-X).

• Council of Inquisition: List of Grand Inquisitors