Statue

Statue fra fransk, statue (latin, statua), er en frittstående skulpturell avbildning av en skikkelse, ofte menneske eller dyr. En liten statue kalles «statuett». En skulpturell avbildning av et hode kalles byste.

Statuer var vanlige gjennom hele antikken, og keiser Augustus opplyste at sølvstatuer av ham selv «til fots, til hest og i firspann stod i hovedstaden i et antall av omtrent åtti».^[1] I dag er skulpturer vanlige innslag i parker og andre offentlige miljøer, ofte for å hedre minnet om en historisk hendelse, en betydningsfull person eller som representasjon av en gruppe personer.

I gresk mytologi var Daidalos den første som laget statuer med åpne øyne og utstrakte armer.^[2] Men skulpturering lærte grekerne av de gamle egyptere, som delte opp steinblokken i kvadratiske felter, tegnet med kull på marmorblokken, for å plassere lemmer og hode, og lykkes med proporsjonene. Taljen på en egyptisk mannsstatue var alltid i 11 felts høyde,^[3] og statuen ble grovhogd i steinbruddet, med markering av hode, armer og bein, slik at vekten ble redusert før transport videre.^[4]

Greske statuer dukker først opp rundt 660 f.Kr., er påfallende kantete, og bare forsiden er tilhogd. De fleste forestiller kvinner i lang kjole, og finnes oftest i helligdommer. De tidlige skulpturverkstedene lå særlig på Naxos og Paros, for her holdt marmoren høyest kvalitet. Grekerne begynte etter hvert å gi statuene liv. Rundt 480 f.Kr. begynte en mer naturtro utforming. En statue med utstrakt arm ble hogd ut i flere deler, med armen for seg og etterpå festet med en uthogd tapp som passet inn i en fordypning på statuen. Mindre deler som tær, fingre og penis ble også satt på for seg, så de kunne skiftes ut hvis de brakk av, noe som ofte hendte. Slike små deler ble festet ved hjelp av en dybel («blindnagle») av jern eller bronse. Smykker, våpen og hårlokker av bly skapte kontrast til marmoren, og mange fikk innlagte øyne av glass eller stein. Avsluttende ble antikkens statuer malt i strålende farger, før en avsluttende ganosis, dvs. en nedtoning av marmorglansen spesielt fra deler av statuen som gjenga naken hud,^[5] og beskrevet av både Plinius d.e. og Vitruvius. Denne avsluttende finpussen - trolig en påføring av oppvarmet voks og olje - beskrives av Plutark som et ritual (therapeia) begrenset til statuer som inngikk i religiøse riter, og ble angivelig utført bare før høytider. Men både Vitruvius og Plinius nevner ganosis også i forbindelse med veggmalerier, og skriver ingenting om noe religiøst formål.^[6]

Praxiteles' statue av Afrodite fra Knidos var en sensasjon på 300-tallet f.Kr. og tiltrakk seg reisende fra nær og fjern - for dette var den første greske statue av en naken kvinne.^[7] Under hellenismen var teknikken så perfeksjonert at billedhuggere våget seg på å gjengi fordrukne kvinner i gatene^[8] og andre fattigfolk. Romerne kopierte i stor utstrekning opprinnelig greske verker. Kopieringen foregikk ved hjelp av lodder som ble heist opp over over statuen slik at ytterpunkter som nesetipp, skulder osv. ble markert. Deretter ble loddene hengt over marmorblokken som skulle bearbeides til en kopi. Den kunne da grovhogges til loddene hang rett, mens finhoggingen skjedde ut fra øyemål. I dag er de fleste bevarte greske mesterverker romerske kopier.^[9]