Spenningsfall

Med et spenningsfall menes her forskjellen i spenningen mellom kilde og forbruker i et elektrisk energinett. Betegnelsen brukes også om spenningstap ved energioverføring generelt, altså inne i apparater og i nettledninger.

Spenningsfallet skyldes ledningsnettets resistans og er lik spenningen som oppstår på grunn av strømmen gjennom denne resistansen. Uten forbruk er både strømmen og spenningsfallet lik null.

For å minke spenningsfallet kan en bruke en transformator til å transformere opp spenningen til et høyere nivå, for ved samme effekt og høyere spenning vil strømmen synke. Man kan også øke tverrsnittet (ha en tjukkere kabel) eller bruke et annet kabelmetall, f.eks kobber leder strøm bedre enn aluminium. Ofte brukes aluminium på større kabler på grunn av kobberprisen, og man bruker da større kabel for å kompensere for den noe dårligere ledningsevnen (holde spenningsfallet like lavt).

Slik regner man ut spenningsfall i et trefase-nett:

${\displaystyle \ \Delta U={\frac {{\sqrt {3}}\cdot I\cdot l\cdot \rho \cdot \cos {\phi }}{A}}}$ 

Formelen tar hensyn til spenningstapet over alle tre lederne i et trefasenett. I et system med to ledere blir formelen:

${\displaystyle \ \Delta U={\frac {2\cdot I\cdot l\cdot \rho \cdot \cos {\phi }}{A}}}$ 

Lengden er lengden av 1 leder, ikke samlet lengde. Derfor ganges det med 2 i denne formelen.

I formlene ovenfor er

∆U = Spenningsfall
I = Strømmen i lederen(målt i ampere)

l = lengde på lederen
ρ = Resistansen (målt i Ohm) til lederen ved 1 meter og 1mm² tversnitt. Se Tabell over spesifikk motstand

cosφ = faseforskyvningsgrad

A = ledertverrsnitt(målt i mm²)