Single transferable vote

STV brukes ved alle valg i Irland og i Malta, for senatsvalg i Australia, for valg til delstatsforsamlingen i Tasmania, og Australian Capital Territory, for kommunevalg, regionale valg og valg til Europaparlamentet i Nord-Irland, for kommunevalg i Skottland, samt i enkelte kommuner i USA og New Zealand. En variant av STV brukes ved Universitetet i Oslo ^[1], og Den norske kirke brukte STV ved valgene i 2009 og 2011. Alaska stemte i 2020 for Alaska Measure 2, som innførte STV i alle valg unntatt presidentvalg. Valget på ny kongressrepresentant i august 2022 var første valget der «Ranked voting» ble brukt.^[2][3]

Idéen om overførbare stemmer ble først beskrevet av Thomas Wright Hill i 1821. Systemet forble teoretisk til den danske matematikkprofessor og politikeren Carl Christopher Georg Andræ innførte sin versjon som ble brukt ved forskjellige valg i Danmark mellom 1855 og 1915.

Den kanskje mest kjente tilhenger av STV er den engelske advokaten Thomas Hare som uavhengig kan ha kommet opp med ideen i 1857. Hare var opptatt av at hver velger skulle få vite hvem deres stemme hadde gått til for slik å styrke forholdet mellom velgeren og stemmegivningen, og Hare kvoten er oppkalt etter ham. Thomas Hare, John Stuart Mill og andre tilhengere spredte idéen gjennom det britiske imperiet, og i 1896 overtalte Andrew Inglis Clark parlamentet på Tasmania til å bli det første parlamentet i verden som brukte Hare-Clark systemet.

STV gir velgeren muligheten til å rangordne kandidater i preferanseordning og velge kandidater fra ulike partier eller uten partitilknytning. Ordningen sikrer at man kan stemme på kandidaten man helst ønsker uten at stemmen er verdiløs dersom denne kandidaten er langt unna å bli valgt. Taktisk stemming er unødvendig.^[4] Ingen plasser eller kandidater er «sikre», og de som velges har personlig har fått mange stemmer, ikke bare det partiet de tilhører.

STV er komplisert å telle, særlig om opptellingsmetoden er avansert. Rekkefølgen på kandidatene på stemmeseddelen kan få betydning. STV krever at alle fyller ut stemmeseddelen sin korrekt, og ved Kirkevalget i Norge i 2009 ble ca 5% av stemmene forkastet.^[5], og 10% av stemmene måtte telles manuelt. Den høye andelen som misforstod valgordningen førte til at Den norske kirke endret sin valgordning til listevalg.

Innføringen i Alaska i 2022 viste at valgoppslutningen gikk opp, og svært få stemmer ble forkastet. Demokraten Mary Peltola fikk 40,2%, Sarah Palin fikk 31,3% og hennes partifelle Nick Begich fikk 28,5% - så flertallet ønsket en republikaner i kongressen - men mange av Begichs velger foretrakk Peltola fremfor Palin og Peltola vant med 51,5% av stemmene i runde 2. Valgordningen, som i 2020 fikk 50,5% oppslutning økte denne til 62% etter at velgerne hadde forsøkt ordningen.^[6]

I et STV-valg trenger en kandidat et minimumsantall av stemmer - kvoten - for å bli valgt. Det mest vanlige er Droop kvote som gis med formelen:

${\displaystyle {\mbox{Stemmer som trengs}}=\left({{\rm {\mbox{avgitte stemmer}}} \over {\rm {\mbox{seter som velges}}}+1}\right)+1}$ 

Dersom vi skal velge hva vi skal spise på en fest kan vi bruke STV. Det er 5 kandidater og 3 skal velges. Kandidatene er Appelsin, Pære, Sjokolade, Jordbær og Smågodt. De 20 stemmeberettigede stemmer som oppgitt i tabellen under.

Først må kvoten bestemmes. Med 20 stemmeberettigede og 3 vinnere blir kvoten:

${\displaystyle \left({{\mbox{20 stemmer}} \over {{\mbox{3 skal velges}}+1}}\right)+1={\mbox{6 stemmer trengs}}}$ 

Når stemmsedlene telles blir det som følger:

Resultat: Vinnerne er Sjokolade, Appelsin og Jordbær.

Single Non-Transferable vote, eller ikke overførbar stemme er et system med «en person, en stemme», der hver person stemmer på én av flere kandidater, og de kandidatene som får flest stemmer kommer inn. Dersom et parti i en valgkrets med 4 kandidater antar at de har 50% av stemmene, kan de nominere to kandidater. Dersom hver av disse får mer enn 20% hver (20%, ikke 25 % fordi den femte kandidaten har mindre enn 20%) kommer begge inn, mens dersom én får 40% og én får 10% kommer kanskje bare den ene inn. Forskjellen på STV og SNTV er at når din kandidat er valgt forkastes overskuddsstemmene.

Fordelene med SNTV er at systemet er enkelt, og at det utfordrer partiene til å organisere informasjonen til velgerne godt. Uavhengige kandidater med stor popularitet kan bli valgt, og minorets-partier sikres langt på vei representasjon. Ulempene er at mange stemmer er bortkastede, og at interne person-strider i partiene eller dårlig planlegging kan føre til at uforholdsmessig få blir valgt.^[7] Systemet er også lite forutsigbart dersom velgere ofte bytter parti så det blir vanskelig å vurdere hvor mange kandidater man kan få inn i en valgkrets.

I et SNTV-valg trenger en kandidat kun flere stemmer enn de andre for å bli valgt.

Dersom vi skal velge hva vi skal spise på en fest kan vi bruke SNTV. Det er 5 kandidater og 3 skal velges. Kandidatene er Appelsin, Pære, Sjokolade, Jordbær og Smågodt. De 20 stemmeberettigede stemmer som oppgitt i tabellen under.

Det er ingen kvoter som må bestemmes, og ikke noe andrevalg i SNTV, så opptellingen er enkel og de tre med flest stemmer vinner.

Resultat: Vinnerne er Sjokolade, Appelsin og Pære.

• Universitetet i Oslo: Preferansevalg Arkivert 2. april 2015 hos Wayback Machine.