Rhodesia

Britene hadde det standpunkt at Rhodesia ikke kunne få uavhengighet før flertallsstyre hadde blitt innført i landet (den såkalte NIBMAR-politikken, No Independence Before Majority African Rule). Minoriteten av europeisk herkomst motsatte seg dette, og det regjerende partiet Rhodesian Front, ledet av Ian Smith, gikk i forhandlinger med britene. Disse brøt sammen i 1965.

Smiths regjering erklærte så landet som uavhengig den 11. november 1965 gjennom Rhodesias unilaterale uavhengighetserklæring (Unilateral Declaration of Independence - UDI). Dette fant sted presist kl. 11 GMT, det tidspunkt som den første verdenskrig hadde tatt slutt på 47 år tidligere. Smith underrettet så Harold Wilson om beslutningen i et telegram som understreket Rhodesias bidrag til Storbritannia under verdenskrigene, og om slektskapet mellom landene. Den britiske høykommissæren John Baines Johnston ryddet så sitt kontor og forlot Rhodesia.

Det internasjonale samfunn fordømte Rhodesia. FNs sikkerhetsråd autoriserte bruk av sanksjoner, som varte fra 1965 og helt til 1979 (se FNs sikkerhetsråds resolusjon 216 og FNs sikkerhetsråds resolusjon 217). Disse forbød handel og valutatransaksjoner med landet. Ikke alle land fulgte dette. Sør-Afrika, Portugal, Israel, Iran og noen arabiske nasjoner bisto Rhodesia på ulike vis. For USAs del tillot lovgivningen import av viktige varer.^[1] Rhodesia unngikk slik en del av sanksjonene, men investeringene i landet sank betraktelig.^[2]

Den rhodesiske regjeringen kjempet for å motta internasjonal anerkjennelse og få løftet sanksjonene. I 1970 erklærte USA at det ikke under noen omstendighet ville anerkjenne Rhodesia.^[3]

I de første årene forsøkte landet å opprettholde sin lojalitet til dronning Elisabeth II av Storbritannia som dronning av Rhodesia (en tittel som hun aldri samtykket til), men ikke til hennes representant Humphrey Gibbs, hvis plikter ble utført av en representant Clifford Dupont. Den 2. mars 1970 brøt Rhodesias regjering formelt båndene til den britiske kronen ved å erklære landet en republikk med Dupont som President. Dupont, en advokat fra London, hadde immigrert til Rhodesia i 1953.

Kritikere har ofte framstilt uavhengighetserklæring som forsøk på å bevare den hvite elitens privilegier.^[4] Året etter 40-årsjubileet for uavgengighetserklæringen i 2005 arrangerte The British Academy en konferanse om hendelsen ('UDI: 40 Years On') ved London School of Economics. Sluttrapporten fra konferansen beskrev Rhodesias Unilateral Declaration of Independence som et ledd i et større, internasjonalt bilde og ikke bare utløst av interne rhodesiske hendelser. Konferansen beskrev uavhengighetserklæringen som både et resultat av rasekonflikter og av den kalde krigen.^[5]

Ian Smith har selv argumentert for å forstå Rhodesias unilaterale uavhengighetserklæring som et forsøk på å integrere en befolkning over tid i en moderne statsdannelse. Uansett hvilke begrunnelser som i virkeligheten lå til grunn, maktet Rhodesia i stor grad ved sin unilaterale uavhengighetserklæring å unngå mange av de problemene som andre nylig selvstendige nasjoner kom opp i.

Tobakk sto for mer enn halvparten av Rhodesias inntekter i fremmed valuta under hele denne perioden, og varene ble smuglet ut av landet, merket som sørafrikanske eller portugisiske produkter. Likevel led industrien sterkt under paria-statusen landet hadde. Volumet i tobakkshandel sank fra 150 millioner kg. (US$75m) i 1964 til ca. 60 millioner kg. (US$30m) per år. En følge av dette var at tobakksfarmer heller ble brukt til dyrking av mais for hjemlig konsum. Likevel var Rhodesia helt opp til midten på 1970-tallet et forholdsvis rikt land, og handelsblokaden tvang ikke regimet i kne eller til å foreta innrømmelser. I 1971 ble det inngått en avtale mellom britene og den rhodesiske regjeringen om å anerkjenne landets uavhengighet og utsette flertallsstyret til en gang i framtiden. Men da det ble klart at dette var uakseptabelt for det sorte flertallet, falt avtalen sammen.^[6]

En vedvarende militær kampanje fra ZANLA, den militære delen av Zimbabwe African National Union (ZANU), og ZIPRA, den militære delen av Zimbabwe African People's Union (ZAPU), mot den rhodesiske regjeringen fulgte uavhengighetserklæringen. Dette ble kjent som «bush-krigen» blant de hvite rhodeserne og som Den andre Chimurenga blant geriljaen.^[7] Denne krigens begynnelse regnes gjerne til 1972 med angrep på farmer som var eid av hvite, selv om geriljaen også var en trussel mot Rhodesia på deler av 1960-tallet.

Etter at Robert Mugabe hadde fått avslag på sine henvendelser til Storbritannia og USA for assistanse, søkte han støtte hos Kina og land i Østblokken. Joshua Nkomo, fra sin stilling i Zambia og med støtte fra Sovjetunionen, ledet ZAPU.^[8] ZANU og ZAPU dannet sammen 'den Patriotiske Front'. Generelt sett fulgte tilslutningen til partiene stammenes skillelinjer og regional tilhørighet.

Etter at Mosambik ble uavhengig i 1974-75, ble det klart at Smiths regime i Rhodesia ikke ville kunne overleve i lang tid. Selv apartheid-regimet i Sør-Afrika, hvor forholdstallet mellom sorte og hvite var 22:1, anså regimet som umulig å opprettholde.^[8] I 1978 fantes det 270 000 rhodesere av europeisk herkomst og mer enn 6 millioner afrikanere.^[9] Internasjonale foretak begynte etter hvert å trekke tilbake sin støtte til regimet.^[10] Derimot fikk gerilja-bevegelsen mer og mer både politisk og militær støtte fra ulike hold. Samtidig hadde geriljaen betydelig framgang militært etter 1975.^[11]

Krigen ble etter hvert ført med stor brutalitet fra alle parter.^[12] Regjeringen kom etter hvert opp i store vansker med å finansiere sin motstand mot geriljaen. Fra 1977 av falt det også forholdsvis mange hvite soldater i kampene.^[13][14] En del fremmede soldater, blant annet fra USA og Australia, ble også rekruttert til denne kampen.^[15] I krigens sluttfase ble det brukt biologiske våpen fra den rhodesiske regjeringen mot geriljaen, noe som framkom på 1990-tallet.^[16]

Etterhvert ble tapt støtte samt økonomisk byrde som følge av sanksjonene vanskelig å bære for regimet. Det samme var den manglende internasjonale anerkjennelsen av Rhodesia. Ian Smith mente i sin biografi at Sør-Afrika ofret Rhodesia for å ivareta sine egne interesser i stedet for å stå oppreist i den felles kampen^[17] Akutt var mangelen på bensin og våpen. Fra 1976 deltok Sør-Afrika sammen med USA i forhandlinger om hvordan situasjonen kunne løses. Etter initiativ fra Henry Kissinger aksepterte Ian Smith i september 1976 prinsippet om sort flertallstyre i Rhodesia innen 2 år.^[18] Dette var likevel ikke tilstrekkelig for å få til en løsning på konflikten.

Mot slutten av 1970-tallet hadde Rhodesia ca. 25 000 regulære tropper og politi^[19] De hadde noen stridsvogner samt et luftforsvar med jagerfly og helikoptre. Uansett var det geriljaen som hadde initiativet og som bedret sin militære posisjon gradvis. Videre, døden til journalisten Lord Richard Cecil, med sine Thames TV-sendinger fra 'Frontline Rhodesia', var et hardt slag for den herskende eliten.^[20] Disse reportasjene var ofte en kontrast til den offisielle linjen med overlegene profesjonelle regjeringstyrker mot inkompetente opprørere.^[21] Nedskytingen den 3. september 1978 av det sivile passasjerflyet Hunyani av geriljaen, med den etterfølgende massakre av overlevende passasjerer, er ofte pekt på som den hendelsen som knakk den rhodesiske viljen til å kjempe. Det samme var tilfelle med en annen nedskyting av et sivilt passasjerfly i 1979^[22] Etter sabotasjeaksjoner mot oljeforrådene i 1979, ble det vanskelig for regimet å opprettholde stridsevnen til sine militære styrker^[23][24]

Den militære situasjonen ble prekær av flere grunner: Den rhodesiske hæren fortsatte med sin kamp og raid mot geriljaen, og påførte dem store tap. I april 1979 utførte spesialstyrker et raid på Joshua Nkomos bolig i Lusaka (Zambia) for å ta livet av ham.^[25] Nkomo og hans familie forlot boligen før dette, og. kom seg unna. I 1978-79 besto hæren av ca. 70% sorte; det fantes også innen 1979 ca. 30 sorte høyere offiserer der. Soldatene var lojale, men i valget i 1980 stemte de overveldende for Robert Mugabe.^[26]

Det ble dermed inngått en avtale mellom regjeringen og noen av de urbane afrikanske nasjonalistiske partiene om å holde et valg, noe som ikke inkluderte mange av de partiene som befant seg i eksil. Abel Muzorewa, en metodistisk biskop, ble landets statsminister 1. juni 1979. Landets navn ble også formelt endret til Zimbabwe Rhodesia. Avtalen medførte at kontrollen av politiet, sikkerhetsstyrkene, embetsverket og domstolene forble på hvite hender. Det sikret videre en tredel av setene i parlamentet til den hvite minoriteten.^[27] Men USAs senat stemte for å avslutte økonomiske sanksjoner mot Zimbabwe Rhodesia den 12. juni 1979.^[28] På dette viset ble partiene ZANU og ZAPU ikke inkludert. Ian Smiths tilbud til dem ble avslått.

Men biskop Muzorewas regjering ble heller ikke anerkjent av det internasjonale fellesskap. Bush-krigen fortsatte, og de ekskluderte partiene bestred gyldigheten av den avtalen som var inngått. Den britiske regjeringen, ledet av Margaret Thatcher), kalte alle parter inn til en konferanse i London sent i 1979. Etter tre måneders forhandlinger ble det klart at endelig ingen avtale kunne inngås på grunn av uenigheter rundt landreformer. Men Lancaster House-avtalen gjorde slutt på den ensidige uavhengighetserklæringen, og Rhodesia gikk tilbake til å være en britisk koloni ('The British Dependency of Southern Rhodesia').

Dette ledet til et allment valg tidlig i 1980 under internasjonalt oppsyn. Robert Mugabe vant valget, men resultatet var omstridt som følge av terror mot meningsmotstandere. Britene godkjente valget. Mugabes støtte kom fra shona-stammen. De væpnede styrker i Rhodesia vurderte i denne perioder å gjennomføre et kupp ("Operation Quartz")^[29] for å forhindre en maktovertagelse, men dette inntraff ikke.

Mugabe og hans nasjonalister var mindre bekymret for et kupp enn for en masseutvandring av den hvite befolkningen, noe som hadde vært et stort problem i Mosambik 5 år tidligere. Uansett forsvant en del av befolkningen rett etter maktovertagelsen til Sør-Afrika. Etter et møte med Robert Mugabe forsikret Ian Smith den hvite befolkningen om deres framtid i landet. Mugabe lovet at han også ville ivareta de hvites rettigheter i landet. Den 18. april 1980 ble landet uavhengig som Republikken Zimbabwe, og dets hovedstad Salisbury, fikk navnet Harare to år senere.

Selv om Sør-Rhodesia aldri oppnådde full status som dominion, så anså de hvite fra Sør-Rhodesia det som om de hadde oppnådd et ansvarlig selvstyre i 1923. Dets valgsystem og utdannelsesinstitusjoner var velutviklede. Over flere år ble det gjennomført valgordninger som pekte på dette. For eksempel ble følgende betingelse satt for valget på lovgivende forsamling i 1899:

voters to be British subjects, male, 21 years of age and older, able to write their address and occupation, and then to fulfil the following financial requirements: (a) ownership of a registered mining claim in Southern Rhodesia, or (b) occupying immovable property worth £75, or (c) receiving wages or salary of £50 per annum in Southern Rhodesia. Six months' continuous residence was also required for qualifications (b) and (c).

I henhold til Cecil Rhodes' tanke om like rettigheter for alle "siviliserte mennesker", var det ingen eksplisitt rasistisk del med tanke på hvem som var stemmeberettiget. Likevel utelukket disse kravene majoriteten av den sorte befolkningen. De hvite utgjorde aldri mer enn 5% av landets totale befolkning, men helt fram til 1979 hadde de intet mindre enn 95% av de totale stemmene i de nasjonale valgene. Fram til 1950-tallet hadde Sør-Rhodesia et mangfoldig og fargerikt politisk liv med en høyre- og venstreside som kjempet om makten. Det Rhodesiske Arbeiderparti hadde seter i nasjonalforsamlingen og i kommunestyrene. Fra 1953 til 1958 var landets statsminister Garfield Todd, en liberal politiker som gjorde mye for å bedre den sorte befolkningens kår. Men etter hvert ble spørsmålet om uavhengighet det dominerende i politikken, og Todd kom i bakgrunnen. Fra 1958 av var spørsmålet om majoritetsstyre eller ikke, det avgjørende i all politikk, noe som ledet til UDI i 1965. Grunnloven fra 1961 ledet til at Sør-Rhodesia og deretter det uavhengige Rhodesia fram til 1969 ble styrt etter de samme parlamentariske prinsipper som var gjeldende i Storbritannia, men med valgruller som inndelte befolkningen i henhold til eiendom og utdannelse. Den republikanske grunnloven fra 1969 etablerte en to-kammerløsning med et senat og et representatenes hus. Presidentembedet var i all hovedsak seremonielt, mens den reelle utøvende makten lå hos statsministeren. Grunnloven for det kortvarige Zimbabwe Rhodesia, hvor landet så en sort ledelse for første gang, reserverte 28 av de 100 parlamentariske setene for de hvite. Denne ordningen ble endret i 1987 med avskaffelsen av de reserverte setene for de hvite og statsministeren ble erstattet av en president med reell utøvende makt. I 1990 ble senatet avskaffet.

• 'Sweet Banana' – sang fra RAR-regimentet
• Audio fra Ian Smiths radiosending som annonserte UDI
• 2 år med uavhengighet, 1967 Rhodesian MoI film, You Tube (7 mins)
• Rhodesia to Zimbabwe, You Tube-samling av filmklipp (6 mins)
• Songs of UDI, 3 sanger fra 1977, You Tube (9 mins)