Republikken Kina (1912–1949)

I 1928 hadde de nasjonalistiske Kuomintang-styrkene fått kontroll over mesteparten av landet. Det var liten fare for noen kommunistisk oppstand på kort sikt, og Chiang Kai-shek kommanderte over en hær med langt mer moderne våpen enn hva restene av de regionale krigsherrene hadde til rådighet. Mye lå til rette for at Chiang nå kunne gjennomføre sin visjon for det nye Kina og gjennomføre sårt tiltrengte økonomiske reformer.^[1]

Som en symbolsk start på Chiangs reformer flyttet han hovedstaden til Nanjing, mens den gamle hovedstad Beijing (betydning: «den nordlige hovedstaden») fikk endret navn til Beiping (betydning: «den nordlige freden»). Nanjing hadde også vært Ming-dynastiets gamle hovedstad, og nasjonalistene fikk således markert at de hadde historien på sin side.^[1] Perioden av Kinas historie fra 1927 til 1937 kalles gjerne Nanjingtiåret, navngitt etter landets hovedstad i disse årene.

Regjeringen i Nanjing organiserte statsforvaltningen i fem avdelinger (yuan). De to viktigste yuan var den utøvende yuan som stod for den daglige driften av landet, mens den lovgivende yuan bestemte den overordnede politiske linjen. De tre andre yuan var den dømmende makt, det statlige kontoret for eksaminasjon for nye statstjenestemenn, og avdelingen for kontroll av embetsverket. Statens høyeste embete var formelt sett presidentembetet, stort sett besatt vekselvis av Sun Yat-sens politiske arvtagere Wang Jingwei og Hu Hanmin. Dessuten ble tidligere krigsherrer passivisert ved å få titler i de forskjellige yuanene. Likevel var det Kuomintang som satt med den reelle makten, og partihovedkvarteret var mye større enn bygningene til de utøvende og lovgivende yuan. Chiang Kai-shek var hele tiden partiets sterke mann, selv om han lenge nøyde seg med tittelen «formann for nasjonalregjeringen». Det var først fra 1935 at Chiang formelt ble president i den utøvende yuan.^[2]

Tidligere hadde Kuomintang hatt elementer både fra venstre- og høyresiden i politikken, og Chiang hadde også hatt en viss støtte fra Sovjetunionen. Dette var det blitt slutt på etter Chiangs manglende støtte til streikende kommunistiske arbeidere under arbeidskonfliktene i 1925, og i årene som fulgte gikk Kuomintang mer og mer bort fra Sun Yat-sens revolusjonære arv. Partiet ble mer elitistisk, og mistet alle preg av å være en massebevegelse. Chiang og kona Song Meiling forsøkte tidlig i 1930-årene å starte Nytt liv-bevegelsen for å gi nasjonen en felles ideologi og felles konservative verdier, men dette initiativet mislykkes fullstendig, og gav bare mer næring til kritikken mot Chiang Kai-shek.^[3]

Et viktig mål for nasjonalistregjeringen i denne perioden var å gjøre slutt på de utenlandske enklavenes makt og privilegier. Kuomintang tvang utenlandske handelsmenn å betale høyere tollsatser, og de gav også kinesere større innflytelse i rettssystemet i konsesjonsområdene. Franskmennene ble presset til å trekke tilbake noen av sine mest korrupte embetsmenn fra konsesjonsadministrasjonen, og sammen med britene ble de også tvunget til å utlevere antatte kommunister som hadde søkt tilflukt her. I begynnelsen hadde også Kuomintang store planer om å slå ned på den utbredte opiumshandelen og rehabilitere det store antallet rusmiddelavhengige opiumen hadde skapt, men inntektene opiumen skapte for Kuomintang gjorde snart at myndighetene så igjennom fingrene med Den grønne bandes produksjon og omsetning av stoffet. Opiumshandelen gjorde at ledende kriminelle som Du Yuesheng fikk stor innflytelse, og myndighetene stod også i gjeld til kriminelle miljøer etter at de hadde fått hjelp av bandene til å slå ned arbeiderprotester i 1927.^[4]

1920- og 1930-årene første med seg store endringer i livet i de kinesiske byene. Moderne arkitektur spredte seg fra Shanghai til Nanjing og andre byer, og myndighetene lagde tusenvis med kilometer med asfalterte veier. Jernbaneinfrastrukturen ble utbygget i stor stil, og biler, busser og trikker erstattet tradisjonelle rickshawer fra bybildene. Motene endret seg, og kino fikk stor innflytelse på folket. Landet fikk raskt sin egen filmindustri, og filmskuespillere som Ruan Lingyu og Anna May Wong ble superstjerner i det kinesiske samfunnet.^[5]

Kuomintang-styret gjennomførte større økonomiske reformer under Nanjingtiåret. En ny generasjon utenlandsutdannede økonomer fikk stor innflytelse, med Zhang Jiaao i front. Zhang var blitt landskjent for å stå imot Yuan Shikais forsøk på innblanding i den kinesiske nasjonalbankens virke, og fra 1929 ble han sjef for banken. Zhang reformerte nasjonalbankens regnskapsprosedyrer og systemet for valutahandel, noe som gav utenlandske markeder langt større tillit til kinesisk økonomi. Han sørget også for at kapital til investeringer nå i langt større grad kom fra innenlandske kilder, og aksjemarkedet i Shanghai tok seg betraktelig opp. Det økonomiske oppsvinget gjorde at Kuomintang kom med en ny plan for landets økonomiske utvikling, og de samme opp en ny statlig institusjon med navn Den nasjonale ressurskommisjon som fikk i stand større byttehandelsavtaler med Tyskland: Kinesisk wolfram (viktig i rustningsindustrien) ble eksportert til Tyskland, mens kineserne fikk militær høyteknologi i bytte.^[6]

Luftfarten kom også i gang i Kina på denne tiden, og de første flyplassene ble anlagt. Utenlandske flyselskaper begynte å operere på det kinesiske markedet, og landet fikk også egen luftfartsindustri da italienske selskaper begynte å investere i flyproduksjon på kinesisk jord.^[6]

I den første kinesisk-japanske krig 1894–1895 hadde Japan overtatt kontrollen over øya Taiwan. Japanerne innførte et ensrettet system på øya, der skoleelever ble lært opp japansk historie og språk, og økonomien omorganisert etter behovene til den japanske krigsmakten. Det var streng kontroll over det politiske livet, og spesielt kommunistene ble forfulgt.^[7]

Japan-vennlige taiwanere var blitt oppmuntret til å slå seg ned på det kinesiske fastlandet, for også der kunne hjelpe til med å øke den japanske innflytelsen. Spesielt var regionen Mandsjuria interessant for de japanske myndighetene, og Japan hadde allerede stor innflytelse her etter seieren i den russisk-japanske krig i 1904–1905. De japanskkontrollerte jernbanelinjene i regionen fikk etterhvert beskyttelse av den japanske hæren, og i slutten av 1920-årene var den japanske hærstyrken i Mandsjuria vokst til 20 000 tungt væpnede soldater. Fra 1928 begynte denne Kwantunghæren å opptre stadig mer uavhengig fra Tokyo, og de ble etterhvert en slags stat i staten. De japanske militærstyrkene fikk snart følge av japanske investorer og finansinteresser, som begynte å utnytte Mandsjurias store naturressurser i form av kull, tømmer, hvete fisk og jernmalm.^[8]

Politisk sett samarbeidet Japan først med den mandsjuriske krigsherren Zhang Zuolin og senere sønnen Zhang Xueliang, men i 1931 var japanerne gått lei av å forsøke å kontrollere den opiumsbrukende playboyen Xueliang. Japanerne provoserte frem en militær trefning med kinesiske styrker, og besatte byen Mukden. Chiang Kai-shek ønsket ikke åpen konfrontasjon med Japan, og unngikk å komme med militære mottiltak. Japan beholdt dermed kontrollen over området, og japanerne satte opp et lydrike ved navn Mandsjukuo for å ivareta interessene sine. Som leder for dette lydriket hentet de inn Puyi, Qing-dynastiets siste keiser. Gjennom å gi Puyi makt (i alle fall på papiret) forsøkte japanerne å bruke prestisjen hans som Kinas tidligere keiser til å få folket i området til å godta det japanskkontrollerte marionettregimet.^[9] Store japanske selskaper som Mitsubishi og Mitsui satte så i gang en omfattende industrialisering av Mandsjukuo, basert på bruk av krigsfanger som arbeidskraft.^[10]

I 1933 presset japanerne seg videre inn på kinesisk territorium, og også Indre Mongolia ble en japanskvennlig marionettstat opprettet. Denne fikk navn Mengjiang, og ble organisert etter modell av Mandsjukuo. Videre tvang de den kinesiske regjeringen å godta en demilitarisert sone rundt Beijing og Tianjin, noe som gav japanerne effektiv kontroll over hele den nordligste delen av Kina. Disse provokasjonene utløste et anti-japansk hat i mange kretser i Kina, og hatet ble også i stor grad rettet mot Chiang Kai-shek. Chiang ble ansett som ettergivende, og inntrykket ble forsterket av at han forsøkte å undertrykke anti-japanske impulser og forsøk på motstandskamp. Chiangs prioritering var på denne tiden å knuse de kinesiske kommunistene, og tankegangen var at man alltids kunne ta seg av japanerne på et senere tidspunkt, når den kommunistiske faren var borte.^[11]

Kommunistene hadde lidd store nederlag i 1927, og de hadde deretter trukket ut på landsbygda. Kuomintangs økonomiske- og sosialpolitikk hadde aldri klart å gjøre noe med de elendige forholdene der, og kommunistpartiet hadde derfor klart å bygge seg opp nye maktbaser mange steder i landet. Disse var kjent som «sovjeter», og i overgangen mellom 1920- og 1930-årene hadde kommunistene bygget opp et halvt dusin slike. En av disse sovjetene var ledet av Mao Zedong, og lå i grenseområdet mellom Jiangxi og Fujian. Denne ble kjent som Jiangxi-sovjetrepublikken, og her fikk de Mao-ledede lokale kommunistene organisert en geriljabevegelse blant jordløse landarbeidere. Mao stod også for radikale sosiale- og omfordelingsreformer i Jiangxi-sovjetrepublikken, og kommunistene tok i bruk religiøse bygninger til militære formål. Disse tiltakene var ikke spesielt populære blant de andre kommunistlederne, som fortsatt stod for Komintern-linjen der de satset på å mane til opprør blant fabrikkarbeidere i byene. Chiang Kai-sheks sterke etterretningsapparat gjorde etterhvert videre kommunistisk virksomhet i byene umulig, og i 1932 måtte kommunistlederne i byene gå under jorda eller flykte til Jiangxi-sovjetrepublikken.^[12]

Chiang Kai-shek satte fra 1930 i gang en større rekke militæroperasjoner mot Jiangxi-sovjetrepublikken. Med militære rådgivere fra Tyskland på sin side brukte han lang tid på å strupe området for forsyninger, og i 1934 var kommunistene blitt omringet. Kommunistene hadde en styrke på rundt 86 000 mann til rådighet, og lot 40 000 av dem være igjen for å avlede nasjonalistene. Resten satte i gang med det som ble kjent som «den lange marsjen», der de marsjerte i retning Tibet og så nord mot provinsen Shaanxi. Kommunistene kom frem hit i 1936, etter å ha tapt to tredeler av styrken på veien. De som nådde frem var imidlertid blitt herdede krigsveteraner, som var dønn lojale mot Mao Zedong. Mao var nå blitt kommunistenes ubestridte leder, og hadde i løpet av marsjen fått kontroll over kommunistenes partiapparat.^[13]

Kommuniststyrkene i Shaanxi var nå blitt Chiang Kai-sheks høyeste prioritet, på tross av japanernes stadige provokasjoner. Chiang beordret i 1936 Zhang Xueliang til å lede felttoget som skulle knuse kommunistene en gang for alle, men dette viste seg å være en grov feilvurdering. Zhang hadde tapt Mandsjuria til japanerne noen år før, og hæren hans ønsket ikke å fortsette den blodige borgerkrigen mens det japanske nærværet i Kina bare vokste i styrke. Zhang begynte med hemmelige fredsforhandlinger med kommunistene, og i desember 1936 tok han Chiang til fange i en overraskende aksjon, senere kjent som Xi'an-episoden. Chiang ble holdt i fangenskap helt til han gikk med på en våpenhvile i borgerkrigen, og heller danne en nasjonal enhetsfront mot den japanske aggresjonen. Selv om han aldri bekreftet noen slik avtale skriftlig var den blitt allment kjent i den kinesiske offentligheten før Chiang ble sluppet fri første juledag og satt på flyet tilbake til Nanjing.^[14]

Nyheten om enhetsfronten mot japanerne var blitt godt mottatt både hos den kinesiske makteliten og i arbeiderklassen, men på tross av den indre våpenhvilen var ikke Kina spesielt godt rustet for å slå tilbake mot den japanske aggresjonen. Den regionale krigsherrene satt ofte med gamle og umoderne våpen, og var i stor grad mer opptatt av å slåss mot egen bondebefolkning enn fienden utenfra. Dyktige yrkesoffiserer som Cai Tingkai ble ansett som en trussel mot sentralregjeringen, og styrkene deres ble splittet opp og forflyttet til mindre sentrale strøk. Kommunistene var dårlig bevæpnet og fragmenterte, mens Zhang Xueliangs mandsjuriske hær snart mistet lederen sin. Zhang hadde flydd til Nanjing for å møte Chiang Kai-shek etter Xi'an-episoden, men Chiang svarte med å få Zhang stilt for retten for mytteri og illojalitet. Zhang ble dømt til døden, mens Chiang fikk senere omgjort dette til livsvarig fengsel og senere også husarrest. Resultatet var uansett at Zhang ikke lenger kunne bidra i krigføringen eller politikken.^[15]

Chiang Kai-shek hadde styrket hæren sin – kjent som Den nasjonale revolusjonshær – i løpet av 1930-årene ved hjelp av tyske militære eksperter. Disse hjalp Chiang med å bygge opp en mobil slagstyrke som kunne settes inn ved behov ulike steder i landet. Kuomintang-hæren slet med finansieringen av den nye hæren, men fikk en periode byttet kinesisk wolfram (til bruk i stridsvogner og panserbrytende prosjektiler) mot tysk militær høyteknologi. Dette tok imidlertid slutt etter at Hitler inngikk en militærpakt med japanerne, og gav ordre om å stoppe all militærhjelp som var ugunstig for Japan. Også de andre vestmaktene forholdt seg stort sett passive til den japanske aggresjonen, og protester via Folkeforbundet førte ikke til annet enn at Japan meldte seg ut av organisasjonen.^[16]

Det var en i utgangspunktet triviell hendelse som gjorde at det brøt ut full krig mellom Kina og Japan. I løpet av 1937 hadde japanerne avholdt stadig mer aggressive militærøvelser i det demilitariserte området ved Beijing, og i juli kom det til skuddveksling mellom japanske og kinesiske styrker, i det som ble kjent som hendelsen ved Marco Polo-broen. Ved tidligere trefninger av denne typen hadde kineserne trukket seg tilbake og unnskyldt episodene, men denne gangen valgte Chiang heller å sende inn forsterkninger. Det gjorde også japanerne, og fra august var landene i full krig.^[17]

Ved Shanghai valgte Chiang å gå på offensiven, og han satte inn sitt nybakte flyvåpen mot de japanske krigsskipene som lå i byens havn. Operasjonen ble en katastrofe, og de uerfarne kinesiske pilotene traff sine egne bolig- og handelsstrøk med bombene sine. Japanerne svarte på det mislykkede kinesiske angrepet ved å landsette egne styrker, og gradvis tok de kontroll over byen med forsteder. Kineserne forsvarte seg lenge godt, men etter en japansk landgang ved Hangzhou måtte den kinesiske hæren trekke seg tilbake. I desember gikk retretten over i full flukt sammen med hundretusenvis av sivile.^[18]

I nord var Beijing og Tianjin erobret uten større motstand, og japanerne rykket videre sørover langs jernbanen. De kinesiske styrkene manglet en helhetlig plan for forsvaret, og kunne ikke gjøre annet enn å falle tilbake. Det var først ved Taiyuan i at Kuomintang-hæren og krigsherren Yan Xishan klarte å holde japanerne tilbake en periode, men etter en måned med harde kamper måtte kineserne oppgi byen den 8. november 1937. Over ti tusen mennesker døde i den kaotisk retretten, der kinesiske sivile og militære sloss seg i mellom for å komme over den siste broen ut av byen, mens de ble beskutt av japanske fly.^[19]

Store sivile tapstall var snart blitt normen der japanerne rykket frem. Etter å ha nedkjempet det kinesiske Tongzhoumytteriet på sensommeren grep japanerne til represalier, og henrettet hver eneste kineser i garnisonen. Hundrevis av kvinner ble voldtatt, og byen satt fyr på. Dette var bare én av mange lignende hendelser i Nord-Kina, og de japanske offiserene forholdt seg ofte passive mens soldatene plyndret og drepte i erobrede byer.^[20]

Nasjonalist-hovedstaden Nanjing stod for tur i desember. Den kinesiske hæren hadde ikke klart å omorganisere seg etter flukten fra Shanghai, og de forberedte forsvarsverkene rundt hovedstaden var ikke bemannet. Mange kinesiske soldater deserterte, mens den militære ledelsen flyktet. Panikken spredte seg til sivilbefolkningen, og da japanerne med sine tunge våpen trengte inn i byen utviklet det seg til et blodbad som fikk navnet «Voldtekten av Nanjing». Sykehusene var åsted for noen av de mest brutale hendelsene da de ble raidet av japanske soldater: Pasientene ble hakket og stukket til døde, kroppsdeler ble slått i stykker med klubber, og sykepleierne ble voldtatt. I løpet av måneden var titusenvis av kinesiske menn i stridsdyktig alder massakrert, mens tilsvarende antall unge kvinner og jenter ble voldtatt og drept. Alt i alt ble så mange som 300 000 kinesiske sivile massakrert i forbindelse med japanernes erobring av Nanjing.^[21]

De japanske krigsforbrytelsene i Nanjing og andre steder i Kina i denne perioden er fortsatt et åpent sår som vanskeliggjør forholdene landene i mellom, selv mange år etter krigens slutt.^[22]

I krigens første fase ble kineserne slått tilbake på alle fronter, men Chiang Kai-shek gjorde i alle fall ett viktig strategisk grep da han demonterte mange fabrikker og flyttet tunge maskiner bort fra Shanghai-området før japanerne fikk overtatt dem. Disse ble flyttet sør og vest i landet, utenfor japanernes rekkevidde. Lignende tiltak ble gjort på Kinas universiteter, der laboratorieutstyr, ansatte og studenter ble flyttet samme vei. Disse tiltakene ble en logistisk triumf for Chiang, og kom til å bli viktig for krigsinnsatsen i årene som fulgte.^[18]

De delene av Chiangs styrker som hadde overlevd krigens første fase ble trukket tilbake til Wuhan, mens statsadministrasjonen ble sendt enda lenger vest. En ny nasjonalist-hovedstad ble etablert i Chongqing, og med sovjetisk militærhjelp klarte kineserne lenge å holde japanerne tilbake i Wuhan og det sentrale Kina. Chiang gav også ordre om å sprenge dikene langs Yangtze for å stoppe den japanske fremmarsjen, men dette gjorde lite annet enn å skape enorme ødeleggelser for bøndene i området. I oktober 1938 ble Wuhan okkupert av japanske styrker, mens nasjonalistene måtte trekke seg helt tilbake til Chongqing.^[23]

Kommunistene hadde stått veldig svakt etter den lange marsjen, men hadde fått tid til å bygge seg opp igjen etter våpenhvilen og dannelsen av enhetsfronten. Enhetsfronten medførte at kommuniststyrkene formelt sett var underlagt nasjonalistene, men de opererte likevel helt uavhengig fra Chiangs styrker. Kommunistenes geriljastyrker begynte nå å angripe de fremrykkende japanernes forsyningslinjer og infrastruktur, og overfalle mindre japanske enheter for å overta våpnene og ammunisjonen deres.^[24]

Etter Wuhan-felttoget rykket ikke japanerne frem noe videre mot Chiangs hær, og nasjonalistene brukte pustepausen til å gjenoppbygge den militære og industrielle basen sin. Den neste perioden var det derfor kommunistene som holdt krigen i gang på kinesisk side. I 1940 hadde de gått bort fra den tidligere geriljastrategien for heller å sette igang med mer regulære militæroffensiver, dette ble kjent som «De hundre regimenter-offensiven». Kommunistenes offensiv var lenge vellykket, men da japanerne begynte å massakrere sivile som straffetiltak maktet ikke kommunistene å beskytte landsbybeboerne, med det resultat at prestisjen deres og oppslutningen blant bønder gikk ned. Det skulle gå flere år for kommunistene å bygge opp igjen denne folkelige støtten.^[25]

I deler av det kinesiske samfunnet var hverken Chiang Kai-sheks nasjonalister eller Mao Zedongs kommunister spesielt populære, og det vokste derfor frem miljøer som heller ønsket samarbeid med japanerne. Disse miljøene så på japanske organisatoriske evner som noe som kunne kombineres med kinesiske økonomiske og menneskelige ressurser, og de mente japanerne allerede hadde vist med Mandsjukuo og keiser Puyi at de kunne samarbeide med kinesere for å skape noenlunde stabile forhold.^[26]

Japanerne hadde opprettet en kinesisk provisorisk regjering etter å ha erobret Beijing i 1937, der de aktivt samarbeidet med lokale næringslivsinteresser. Wang Kemin, en mann som tidligere hadde hatt høye verv i statsforvaltningen og i banknæringen, ble utpekt til regjeringssjef. Wang Kemin styrte Beijing med støtte fra den japanske sikkerhetstjenesten, og omorganiserte samfunnet i japanskvennlig retning etter modell av lydrikene på Taiwan og i Mandsjuria.^[27]

Det var imidlertid nasjonalistpolitikeren Wang Jingwei som kom til å bli den ledende kinesiske kollaboratøren. Wang Jingwei hadde opprinnelig hatt høye verv i Kuomintang-regimet, men etter de militære katastrofene i 1937 hadde han mistet troen på at Chiang Kai-shek kunne redde landet fra sammenbrudd. Etter den japanske seieren ved Wuhan i 1938 utstedte Japans statsminister Fumimaro Konoe et dekret om en «nyordning» i Asia, der kinesere og andre folkeslag under japansk ledelse skulle stå sammen i kampen mot kommunistene og vestmaktene. Dette tiltalte den sterkt antikommunistiske Wang, og i slutten av november 1938 begynte representanter for Wang å diskutere mer konkrete planer med en høytstående japansk offiser. Etter flere runder med forhandlinger dro Wang Jingwei til Shanghai for å møte med Wang Kemin og en japansk delegasjon, og senere dro han to ganger til Tokyo for å finpusse detaljene i avtalen med japanerne. Avtalen ble undertegnet i slutten av 1939, og med det ble Kinas reorganiserte nasjonale regjering født.^[27]

Wang Jingweis kinesiske kollaboratørregime overtok statssymbolene til Kuomintang og Republikken Kina, og prøvde å gjøre Sun Yat-sens nasjonalistiske ideologi til sin egen. Wang fikk organisert en styrke på 600 000 mann til støtte for japanernes krigsinnsats, stort sett basert på ulike krigsherrers styrker og restene av Kuomintang-styrkene som var blitt igjen i okkuperte områder. Formelt sett fikk Wangs «reorganiserte nasjonale regjering» jurisdiksjon over hele det japanskokkuperte Kina, men Wang-regjeringen ble i veldig liten grad anerkjent internasjonalt, og det var kun Nazi-Tyskland, Italia, Vichy-Frankrike og andre fascistiske land og japanske marionettregimer som anerkjente Wang-styret som Kinas regjering.^[28]

Samarbeidet mellom nasjonalister og kommunister var skjørt på tross av at de hadde dannet en nasjonal enhetsfront, spesielt etter at kommunistene i 1940 hadde «frigjort» stadig nye områder, iblant også fra nasjonalistene. I 1941 kom det til et åpent sammenstøt ved Chang Jiang, der kommunistene hadde trengt inn på nasjonalistenes område. Sammenstøtet endte med flere tusen drepte kommunister. Mao og Chiang fortsatte kampen mot japanerne på hver sin side, men begge skjønte at de ville måtte sloss med hverandre etter at krigen med japanerne var over. Derfor var det viktig å spare på kruttet, og krigen mot japanerne ble ført med liten iver.^[30]

Chiang Kai-shek skal ha feiret angrepet på Pearl Harbor i desember 1941, siden USA ikke lenger ville kunne være tilskuer til hva som hendte i Kina. USAs president Franklin D. Roosevelt utelukket å sette inn amerikanske bakkestyrker i Kina, men gikk med på sende krigsmateriell og rådgivere til Chiangs nasjonalister. Amerikanerne forsøkte å føre forsyningene inn via Burmaveien, men dette var vanskelig etter japanske angrep. Amerikaneren Joseph Stilwell gikk inn som leder på alliert side, men svak innsats fra de kinesiske offiserene gjorde at japanerne trakk stadig lenger inn i Burma. Til slutt måtte amerikanerne droppe ideen om forsyninger via landveien, og heller sette opp en luftbro fra India. Samtidig gikk den amerikanske jagerflyskvadronen kjent som Flying Tigers inn i kampene på kinesisk side, og de gikk både til motangrep mot japanerne og beskyttet forsyningslinjene fra India.^[31]

Etter at enhetsfronten begynte å knake i sammenføyningene førte kommunistene en mer radikal politikk med jordreformer og massemobilisering. Budskapet deres nådde ut til stadig flere kinesere, og kommunistiske styrker økte angrepsfrekvensen mot japanernes og kollaboratørenes forsyningslinjer. Kommunistene hadde stor pengemangel og små industriressurser, og prioriterte å erobre mat og ammunisjon. For å øke inntektene lot så kommunistene også igjennom fingrene med produksjon og transport av opium til salg i japanskkontrollerte områder. Strategien fungerte godt, og på tross av små ressurser klarte de kommunistiske geriljastyrkene å etablere seg i Shandong-provinsen og i Beijings omegn.^[32]

Chiang Kai-sheks kone, Song Meiling, var kjent for sitt ungdommelige ytre og sin meget gode engelsk, som hun snakket med amerikansk sørstatsaksent.^[33] I november 1942 fløy Song til USA for medisinsk behandling, og etter vellykket behandling i New York dro hun til Washington D.C. for å påvirke det politiske miljøet til å øke støtten til ektemannen. Talen i Representantenes hus ble en stor suksess, og mange i Kongressen ble påvirket i kinesiskvennlig retning. President Roosevelt var likevel ikke overbevist om at krigen mot japanerne måtte prioriteres over krigen i Europa, men lovet likevel bistand så langt det lot seg gjøre.^[34]

Madame Chiang, som hun ble kjent som i amerikansk offentlighet, ble virkelig en superstjerne under USA-besøket. To uker etter talen i Kongressen havnet hun på forsiden av Life, og hun benyttet populariteten til å reise på turné i mange av USAs største byer for å samle støtte. I Hollywood Bowl ble hun hilst av 30 000 mennesker, og fikk med seg en lang rekke av filmmiljøets største stjerner. Madame Chiang fikk samlet inn store beløp til kinesiske «warphanes» (barn som var blitt foreldreløse i krigen), men fikk ellers ikke oppnådd allverdens. Den luksuriøse livsstilen hennes og en overdrevet rusmiddelbruk gjorde at hun etterhvert ble en belastning for amerikanske myndigheter, og Roosevelt trakk et lettelsens sukk da hun reiste hjem. Vel hjemme i Kina ble USA-besøket slått stort opp som en suksess, på tross av få konkrete resultater.^[35]

I de kommunistkontrollerte områdene i Kina var det spenninger mellom Mao Zedong på den ene siden, og de mer teoretisk skolerte partifolkene som hadde studert marxisme-leninismen i utlandet (som «de 28 bolsjeviker»). Mao fremstilte seg alltid som en ekte sønn av Kina, i motsetning til de utenlandsskolerte, som etter Maos syn snakket et stammespråk adskilt fra den kinesiske virkeligheten. Den Moskva-tro fløyens fremste representant Wang Ming ble fra 1943 stadig innkalt til kritikkmøter hos Mao, og ble også alvorlig syk med symptomer på forgiftning. Mao nektet Wang å reise til Sovjetunionen for behandling, og selv om Wang etterhvert ble bedre var han likevel død politisk.^[36]

Mao-kulten steg nå til nye høyder. Skoler ble opprettet i navnet hans, og skolebarna ropte på befaling: «vi er alle formann Maos gode små barn!». Maos skrifter ble trykket i store opplag, og soldater og sivilister fra hele det kommunistkontrollerte området begynte å sende hilsener til «Frelserstjernen». Mao fikk sin egen musikalske hyllest i Østen er rød, og våren 1944 tok Mao opp den gamle keisertradisjonen med å så det første kornet, omkranset av store folkemengder.^[38]

Kommunistenes høyborg i Yan'an var lenge dominert av soldatene som hadde vært med på den lange marsjen, men med tiden slo flere intellektuelle seg ned der. Disse var i utgangspunktet ønsket velkommen av Mao, men etter noe år begynte de å komme med kritikk av lederne. Et eksempel var Wang Shiwei, som våret 1942 satte opp populære veggaviser som kritiserte Mao og resten av kommunistpartiets ledersjikt. Wang ble raskt arrestert, og i «rettssaken» ble han beskyldt for å være trotskist. Han nektet å tilstå denne forbrytelsen, men ble likevel kastet i fengsel. Da utenlandske journalister fikk møte han året etter var Wang redd og forvirret, tilsto at han var trotskist, og hyllet Maos «storsinn» som hadde latt ham få leve.^[39]

Prosessen mot Wang markerte begynnelsen på en ny fase i den såkalte Beriktigelsesbevegelsen. Kang Sheng, lederen for partiets sikkerhetstjeneste, satte i gang en omfattende utrensking av «politisk upålitelige» partimedlemmer. Tusenvis ble arrestert, og de påståtte lederne i komplottene ble utsatt for offentlige «kampsesjoner» der folkemengden presset dem med makt til å tilstå. Alle som tilstod måtte nevne navnet på medsammensvorne, og slik fortsatte prosessen. Til slutt var Kangs konklusjon at åtti til nitti prosent av kadrene i Yan'an var politisk upålitelige, mens åtti til nitti prosent av den lokale militærstyrken var agenter for Nasjonalistpartiet. Tidlig i 1944 innså Mao at kampanjen hadde gått alt for langt og måtte roes ned, og forholdene normaliserte seg noe. Prosessene ble likevel brukt som modell for lignende kampanjer i fremtiden, fortsatt under Kang Shengs ledelse.^[40]

Den japanske hæren var stadig mer overbelastet etterhvert som krigen skred frem, og de fikk etterhvert hjelp av de tre kollaboratørregimene sine. Stadig større deler av lokalt forsvar og fredsbevarende operasjoner ble overlatt til mandsjuiske og kinesiske støttetropper. Japanerne fikk hjelp også i andre deler av krigsinnsatsen, og både på Taiwan og i Mandsjukuo økte industri- og matproduksjonen. Mye av dette skjedde med tvangsarbeid, spesielt i Mandsjukuos fabrikker og gruver.^[41]

Japanerne stod bak krigsforbrytelser i Kina også i denne fasen av krigen. Japanske vitenskapsmenn og leger drev medisinske eksperimenter på kinesiske fanger for å undersøke hvordan giftgass, dødelige bakterier og ekstreme kuldeforandringer påvirket menneskekroppen, og i 1941 og 1942 slapp de også dødelige bakterier ut i Nanjings sivilbefolkning for å måle virkningen. I det japanske militæret var brutalisering blitt ren rutine, og soldatene øvde seg på bajonett- og sverdbruk på forsvarsløse kinesiske fanger. De utenlandske konsesjonsområdene ble overtatt av japanerne, og vestlige borgere ble holdt fanget i isolerte leire. Etter tysk press isolerte også japanerne den jødiske befolkningen i Shanghai i spesielle ghettosamfunn, men de etterkom aldri tyske krav om å deportere jødene fra Kina til Tyskland.^[41]

Krigen mot japanerne hadde i 1944 vart i syv år, og frontene hadde stilnet fullstendig. Samarbeidet mellom amerikanerne og Chiang Kai-shek hadde også kjørt seg fast, og general Stilwell hadde null respekt for det kinesiske lederskapet. Chiang hadde «utrettet praktisk talt ingenting», mente Stilwell, og nasjonalistene hadde gjort alt annet enn å kjempe: de hadde stjålet, hamstret, bestukket og handlet med fienden, mens hæravdelinger bare hadde gått i oppløsning mens våpen for milliarder hadde forduftet. Stilwell hadde derimot stor respekt for vanlige kinesere, og problemet lå ikke med dem, men derimot hos den korrupte eliten som styrte landet.^[42]

Etter en ny japansk offensiv tidlig i 1944 kollapset nok en gang nasjonaliststyrkene, og tre uker inn i Operasjon Ichigo hadde de mistet 300 000 mann. Selv nasjonalistbastionene Chongqing og Kunming stod en periode i fare for å falle, selv om japanerne aldri kom så langt. Stilwell var på denne tiden mest opptatt av felttoget i Burma, og han prioriterte aldri japanernes offensiv i 1944 spesielt høyt. Dette gjorde ham upopulær i Kina, og i oktober 1944 krevde Chiang at Stilwell måtte gå av. Stilwell ble erstattet av Albert Wedemeyer, som var langt mer diplomatisk i samarbeidet med nasjonalistene. Wedmeyer innså også snart at nasjonalisthæren trengte omfattende reformer for å bli stridsdyktig, og over de neste månedene ble hæren slanket i størrelse, mens de avdelingene som ble beholdt ble langt mer kampdyktige. Med amerikanske rådgivere i alle divisjoner kunne Chiangs hær for første gang på tre og et halvt år gjennomføre større offensiver.^[43]

I 1945 var det blitt åpenbart for alle at krigen gikk inn i sluttfasen. Japanerne begynte å vakle i Kina, og i nasjonalisthovedstaden Chongqing var optimismen stor. Chiang og nasjonalistlederne lovet omfattende reformer når freden kom, med flerpartistyre, en uavhengig fagbevegelse, og kortere arbeidsdager i industrien.^[44]

Under Jaltakonferansen i februar hadde de allierte lederne møttes for å diskutere krigens sluttfase. Stalin hadde her gått med på å intervenere i Mandsjuria, der sovjeterne skulle avvæpne japanerne og ta kontroll over de viktige jernbaneressursene. Chiang var ikke rådspurt om dette, og det tok lang tid før han fikk nyss i avtalen. Chiang skal ha blitt rasende, siden han fryktet at Stalin ville overlate Mandsjuria med all sin industri og viktige infrastruktur til de kinesiske kommunistene. Dette kunne gi de røde en avgjørende fordel i en fremtidig borgerkrig.^[45]

Like før krigens slutt styrte japanerne over omtrent 200 millioner kinesere, mens nasjonalistene styrte over neste det samme. Kommunistene kontrollerte områder med en befolkning på 95 millioner. Mao hadde aldri før stått sterkere, og partiet hadde vokst til 1,2 millioner medlemmer. Under partikongressen i mars hevdet Mao at hæren hans var oppe i 910 000 soldater, i tillegg til en kommunistisk milits i landdistriktene på 2,1 millioner. Mao gikk hardt ut mot Chiang Kai-shek under talen til kongressen, men holdt likevel døren på gløtt for en koalisjonsregjering dersom nasjonalistene gikk med på reformer. Likevel var det overhengende fare for en borgerkrig i full skala, og i Maos retorikk ble det gjort klart at det kinesiske kommunistpartiet skulle fjerne imperialismen og føydalismen.^[46]

Japan kapitulerte 14. august. Vel tre millioner kinesiske soldater falt i krigen mot japanerne, og de sivile tapene ble anslått til 17-18 millioner. Nesten like mange var såret, og omtrent en femtedel av befolkningen var på ett eller annet tidspunkt drevet på indre flukt på grunn av krigshandlinger. Det var også enorme materielle ødeleggelser, og infrastrukturen og store mengder bygninger lå i ruiner.^[47]

Japanernes kapitulasjon var kommet mer brått på enn hva mange hadde forventet. I Mandsjuria hadde sovjetiske styrker stormet inn i landet for å arrestere Puyi og besette området, men i mange av kystbyene var det ikke noen åpenbar arvtager etter de japanske okkupasjonsstyrkene og kollaboratørregimene. Chiang og nasjonalisthæren var isolert i sørvest, og forsøkte med amerikansk hjelp å flytte lojale styrker til nøkkelbyene ved kysten, men dette var ingen enkel oppgave. I nord nådde kommunistene Mandsjuria lenge før nasjonalistene, og fra sine sovjetiske allierte fikk Maos styrker store mengder militært utstyr. Chiangs Kai-sheks allierte krigsherrer i sør hadde heller ikke noe ønske om å trekke nordover i denne omgang, og ble der de var. Mange interne flyktninger reiste nå hjemover for å kreve hjemmene sine tilbake fra de som hadde samarbeidet med japanerne, men den lange okkupasjonen og de uoversiktlige politiske forholdene gjorde at det var noe diffust hvem som egentlig hadde kollaborert med hvem. Mange i toppsjiktet i kollaboratørregimene ble arrestert og henrettet, mens på lavere nivå valgte heller Kuomintang å spare folk som hadde kompetanse de trengte, slik at de kunne bygge opp sin egen statsadministrasjon igjen.^[48]

Det var nå mye som tydet på at borgerkrigen ville blusse opp igjen, men på amerikansk initiativ ble Mao invitert til Chongqing av Chiang Kai-shek. Den 28. august møttes de to erkefiendene for andre gang i livet, forrige gang var i 1926. De holdt en høflig fasade under forhandlingene, selv om uvennskapet ulmet under overflaten. Chiangs hovedkrav var at kommunistenes røde hær skulle innlemmes i en felles nasjonal hær, men det kunne ikke Mao godta uten motytelser og klare garantier. Maos krav om landsomfattende jordreformer ble bare møtt av taushet fra Chiang. Mens forhandlingene pågikk posisjonerte både nasjonalister og kommunister styrker rundt om i landet, og i nord og nordøst drev kommunistene med stadige angrep på nasjonalistenes støttepunkter. Nasjonalistene var på sin side mest opptatt av å sende styrker til de store kystprovinsene som japanerne hadde forlatt.^[49]

Etter seks ukers forhandlinger dro Mao fra Chongqing. Partene hadde kommet til enighet om å kalle inn til en grunnlovsforsamling der alle partier var representert, og de forpliktet seg til å unngå borgerkrig. Vel hjemme i Yan'an bagatelliserte Mao avtalen, og i de kommunistkontrollerte områdene på landsbygda begynte han en omfattende omfordeling av jorden. Når kommunistiske styrker inntok en landsby sørget de for å stille godseiere, embetsmenn og skatteinnkrevere for «retten», der de ble domfelt og henrettet. Mao sørget for at flest mulig av de lokale bøndene deltok i disse hevnaksjonene, slik at de fikk medansvar for det som skjedde og ble en del av revolusjonen. Omfordelingen av jord ble svært populær blant småbøndene, og førte til at mange frivillig sluttet seg til Maos røde hær. Det var regnet som helt utenkelig at Chiang med sine godseierstøttespillere noen sinne kunne gå med på reformer, og kompromisser synes etterhvert utenkelige. Partene var derfor på full fart inn i borgerkrig igjen.^[50]

• Ford, Daniel (2016). Flying Tigers: Claire Chennault and His American Volunteers, 1941–1942. Warbird Books. ISBN 9780692734735. 
• Færøvik, Torbjørn (2010). Midtens rike : en vandring i Kinas historie. Cappelen Damm. ISBN 9788202324728. 
• Kraus, Richard Curt (1989). Pianos and Politics in China : Middle-Class Ambitions and the Struggle over Western Music. Oxford University Press. 
• Spence, Jonathan D. og Chin, Annping (1996). Kinas århundre. Gyldendal. ISBN 8205243395. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Vig, Perry Johansson (2014). Kinas historie. Portal. ISBN 9788283140163. 

• (en) Republic of China (1912–1949) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) 中華民國 (1912–1949) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons