Paring

Paring betegner utvekslingen av gener mellom individer, helst av samme art. Paring står ofte i sammenheng med befruktning og forplantning, spesielt hos flercellede organismer. Men hos mange arter er paring og forplantning helt adskilte prosesser. Paring omtales også som kopulasjon (spesielt i zoologien), som sex (mest i dagligtale), eller som samleie (bare hos mennesker).

En del encellede organismer kan pare seg med alle andre individer av samme art, og begge individer mottar gener fra hverandre. Denne måten å utveksle gener på uten at cellene smelter sammen, kalles konjugasjon. Fomeringen kan i disse arter skje med eller uten og kort eller lang tid etter en paring.

I arter med kjønn er derimot paringer bare mulig mellom individer av ulik kjønn. Flercellede organismer produserer vanligvis kjønnsceller av ulik størrelse (egg- og sædceller). Disse kan enten avgis til omverdenen og overlates til seg selv, eller overføres direkte til ett av kjønnene (vanligvis hunkjønnet). Det første er tilfellet hos mange vannlevende organismer samt landplanter, som overlater spredningen og eventuelt befruktningen av kjønnsceller til hhv. strømningen og vinden. Dette faller imidlertid ikke under paring hvis «partnerne» ikke møtes.

Hos en del dyr innebærer paringer derimot direkte kroppskontakt mellom individene. Det er spesielt denne formen for paring som kalles kopulasjon. Kopulasjon resulterer i indre befruktning, dvs. befruktningen finner sted i kroppen til ett av kjønnene. Det er ofte hunnkjønnet som tar imot hannens sædceller. Et av unntakene er sjøhester, der hannene mottar hunnens eggceller. I hermafrodittiske arter kan begge individer motta sædceller fra hverandre og bruke dem til å befrukte sine egne eggceller. Eksempler på dette er meitemakk og mange andre leddormer, flatormer m.m.

Kopulasjon med indre befruktning kan skje ved hjelp av spesielle kjønnsorganer. Dette er tilfellet hos f.eks. pattedyr, der sædcellene overføres ved hjelp av hannens penis som føres i hunnens skjede. Lignende kjønnsorganer finner man hos mange insekter. Hos mange andre leddyr skjer befrutkningen derimot ved hjelp av «sædpakker» (spermatoforer) som hannen overrekker til hunnen.

Ofte er paringen en del av lange paringsritualer der mange ulike adferdsmønstre inngår. Disse har evolvert fordi partene på denne måten kan teste hverandres «kvaliteter» (se partnervalg). Det velgende kjønnet (ofte hunnen) nekter vanligvis paringen hvis partneren ikke «overbeviser». Det er altså slett ikke slik at dyr parer seg med «første beste partner», eller at hannen er parten som «bestemmer». Selv om man også vil finne arter der dette kan være en treffende beskrivelse av paringsadferden, er det heller unntaket.

Heller ikke en «vellykket» paring er noen garanti for befruktning. Hos mange arter vil både hanner og hunner pare seg med flere ulike partnere, og sæden kan ofte oppbevares i lang tid før noe av den eventuelt brukes til å befrukte eggcellene. Insekter har spesielle organer til dette formålet (sædgjemmer eller spermateker). Hunnene kan ofte også selektivt kvitte seg med sæd fra noen av hannene de har paret seg med.