Oscar I

François Joseph Oscar Bernadotte ble født den 4. juli 1799 på 291 Rue Cisalpine i Paris^[a]. Han var sønn av den daværende franske generalen Jean-Baptiste Bernadotte og Désirée Clary. Han ble kalt Joseph etter sin gudfar Joseph Bonaparte, som var gift med hans mors eldre søster Julie og senere ble konge av Napoli og av Spania, men ble også kalt François Oscar. Sistnevnte navn, som er av gælisk opprinnelse, ble valgt av Napoleon Bonaparte etter en av heltene i Ossians sanger, og var navnet som kom til å bli brukt i familien, hovedsakelig av moren og tanten. Han tilbrakte sine første år i Frankrike, og bodde hos sin mor og tante, dels i Paris, dels på Joseph Bonapartes slott Château de Mortefontaine nord for Paris. I 1807 fikk han sin første informator, Le Moine.

Da den svenske kongen Karl XIII ikke hadde noen legitime barn, og Sverige derfor manglet en tronarving, ble Oscars far i 1810 foreslått som svensk kongsemne. I denne sammenheng ble det brukt som argument, at han allerede hadde en sønn, og at den fremtidige arvefølge dermed var sikret. Et portrett av den unge Oscar ble delt ut på valgriksdagen i Örebro og fungerte som løftestang for valget av Bernadotte, som ble valgt til svensk tronarving den 21. august 1810. To måneder senere, den 5. november, ble han formelt adoptert av kongen under navnet «Karl Johan» og ble utnevnt til kronprins av Sverige; Oscar ble ved denne anledning tildelt tittelen prins av Sverige med verdighetstittelen kongelig høyhet, og han ble også tildelt tittelen hertug av Södermanland.

Den nye arvingen til tronen reiste til Sverige i oktober 1810, mens Oscar kom til Stockholm sammen med sin mor i januar 1811. Mens Oscar raskt ble vant til livet ved det svenske hoffet, hadde moren vanskelig for å tilpasse seg og foraktet det kalde været. Derfor forlot hun Sverige sommeren 1811 for ikke å komme tilbake før i 1823.

Oscar overtok styret ved farens død den 8. mars 1844. Han og Josefine ble kronet i Stockholm 28. september 1844, men de ble aldri kronet i Norge.

I mai 1844 opphevet han forbudet fra 1812 mot all omgang mellom svenske borgere og den avsatte kongen Gustav IV Adolfs familie. I arbeidet med regjeringssaker gikk han langt inn i detaljer og kunne noen ganger fortsette natten igjennom. Han leste selv korrektur til viktigere forordninger.

I Norge kjente man den nye kongen så dårlig, at man innen visse politiske kretser fryktet at han skulle gjøre statskupp. Men den frykten viste seg snart å være ugrunnet da han løste konflikten om nasjonalsymbolene med sin «morgengave til det norske folk». Den store unionskomité, som Karl III Johan utnevnte i 1839, framla mot slutten av 1844 et forslag til foreningsakt. Men allerede 10. juni 1844 hadde Oscar I ved kongelig resolusjon godkjent forslag fra en felles svensk-norsk komité til nye flagg for begge riker. Det nye flaggsystemet imøtekom de norske krav ved å markere full likestilling mellom rikene. Begge land fikk sine egne handels- og orlogsflagg, men med et felles unionsmerke i kantonen (det øvre feltet nærmest stangen). Merket kombinerte begge lands flaggfarger, likelig fordelt. Særlig vakte det norsk tilfredshet at landet fikk sitt eget orlogsflagg, istedenfor det tidligere unionsflagget av 1815, som var et svensk flagg med «norske» farger i kantonen. Kongen lovfestet samtidig det norske riks- og kongevåpens innhold og utseende, og innførte et felles unionsvåpen for begge kongeriker. Det ble også gjennom resten av unionstiden brukt som personlig våpen for kongen og medlemmer av kongehuset. Allerede da han overtok regjeringsmakten bestemte han at Norges navn skulle nevnes før Sveriges i kongetittelen på alle dokumenter som angikk indre norske forhold. I 1847 opprettet han også St. Olavs Orden, den første norske ordenen, som også var en symbolsk gave for å understreke likestillingen i unionen. Tidligere hadde nordmenn måttet motta svenske ordener, og et ønske om en norsk orden var blitt ytret flere ganger i perioden før Oscar ble konge. At han ga ordenen navn etter den nasjonalmytiske Olav den hellige understreker det symboltunge i gesten.

Løsningen av symbolspørsmålet til norsk tilfredshet gjorde at de øvrige kravene om revisjon av unionsvilkårene kom i bakgrunnen, og unionskomiteens forslag ble lagt til siden. Som for faren Karl III Johan lyktes det likevel aldri for Oscar I å styrke de politiske båndene mellom landene i retning av en «amalgasjon», noe som var et overordnet mål for alle konger av Bernadotte-familien.

En nyordning av konsulatvesenet ble likevel gjennomført i 1858, og de to landenes bidrag til dette og til den felles utenrikstjenesten ble regulert. Men forslag om bidrag fra begge land til felles forsvarsformål ble bestemt avvist fra norsk side. Norge avviste også forslag vedrørende mellomriks handel og sjøfart, og om at domsavsigelser i det ene riket skulle være gyldige også i det andre.

Oscar Is håp om tilnærming mellom folkene ble ikke innfridd, til tross for at unionen i hans regjeringstid nådde høydepunktet av popularitet i Norge, styrket av skandinavismen som fikk stor tilslutning ved midten av 1800-tallet. Mot slutten av sin regjeringstid skal han ha klaget over at unionen var ulykkelig, og at den aldri kunne bli noe annet. I 1856 gikk den siste stattholder Severin Løvenskiold av, og embetet ble ikke besatt. I stedet ble kronprins Karl i 1857 utnevnt til visekonge for en kortvarig periode.

I 1852 ble Oscar I og flere i hans familie rammet av tyfoidfeber en gang de var i Christiania, og kongeparets nest eldste sønn, prins Gustaf, døde av sykdommen. I 1857 fikk kongen en hjernesvulst og etterhvert overtok kronprinsen regjeringen. Oscar I døde i 1859, 60 år gammel, og ble begravet i Riddarholmskyrkan i Stockholm.

Oscars gate i Oslo, Oscarsborg festning i Drøbak, Oscars gate i Stavanger og Kong Oscars gate (fra 1857) i Bergen er oppkalt etter Oscar I.

• (en) Oscar I of Sweden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (no) Oscar I hos Virksomme ord  
• (no) Oscar I i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør  
• (en) Oscar I hos The Peerage  
• Biografi på Kongehuset.no
• Biografi hos Runeberg
• Artikkel hos SNL
• SNLs artikkel ved WebCitation