Nikobarene

Nikobarene har antagelig vært bebodd i over 2000 år. Seks lokale mon-khmer-språk tales på øyene. Disse språkene tilhører den austroasiatiske språkfamilie som også omfatter språkene mon, khmer og vietnamesisk i Sørøstasia og mundaspråkene i India.

Den greske geografen Ptolemeus omtalte på 100-tallet noen fjerntliggende kannibaløyer som han kalte Andamanene og Nikobarene. Men det er slett ikke sikkert at det var de samme øyene som senere skulle få dette navnet som han siktet til. Den kinesiske buddhistmunken Xuan Zang (600-tallet) og arabiske sjøfarere (800-tallet) forteller om ville og kannibalistiske øyboere, og Marco Polos beskrivelse av øyboerne var lignende (1200-tallet).

Hvor meget som er reelt i disse skildringene, er vanskelig å si. Men det er kjent at malayiske pirater som holdt til i området så seg tjent med å spre historiene; man ville ikke ha nærgående besøkende, og øyene lå gunstig til for overfall på handelsskip på vei mellom India og Kina og andre land i Orienten.

På 1600-tallet kom øyene under indisk Marathastyre. På 1600- og 1700-tallet gjorde både franskmenn, nederlendere og dansker forgjeves forsøk på å kristne nikobareserne.

Danskene var de mest pågående i sine forsøk på å underlegge seg øyene som koloni, men avstod sitt krav på dem til slutt til fordel for Storbritannia.

Danmark-Norge gjorde et første koloniseringsfremstøt i 1750-årene, under kong Frederik V. I 1755 ble det sendt en ekspedisjon med 82 mann om bord i skipene Kongen af Danmark og Ebenezer fra Trankebar med ordre om å besette Nikobarene. Man gikk i land på "Store Nikobar" (Grand Nicobar) der de fant en god havn ved utløpet av en liten elv i St. Jørgens Kanal. Noen hytter og en liten skanse ble oppført og nyttårsdag 1756 innviet de kolonien Ny Danmark på det de skulle kalle Frederiksøerne.

Det uvante klimaet krevde hurtig sine ofre. Forsterkningene på 61 mann som kom fra Trankebar den følgende august, fant bare 35 kolonister i live i Ny Danmark. Ti mann ble etterlatt der, og man dro så nordover til en annen av øyene, Nancowry. En ny koloni, Ny Sjælland, ble så anlagt nær dagens Kanlaha på den nærliggende øya Kamorta. Men også her gikk det galt. Noe skyldes at de febersyke kolonistene man hadde etterlatt i Ny Danmark ble evakuert og flyttet til Ny Sjælland, der de smittet de som ennå var friske der. Den lokale befolkning inntok etterhvert en såpass truende holdning at de fleste av de gjenværende gav opp og flyktet til Aceh på Sumatra. Derfra prøvde de senere å vende tilbake, men skipet strandet på Store Nikobar. De av folkene som ikke døde, slapp bort på fremmede skip. De siste overlevende evakuerte med et engelsk skip i april 1759.

I august 1768 sendte danskene herrnhutermisjonærer fra Trankebar til Nikobarene, ledsaget av en liten tropp soldater. De slo seg ned på Nancowry, men like etter ankomsten tok regntiden riktig fatt og feberen krevde straks sine ofre. Takket være disiplin og fornuftig levevis klarte herrnhuterbrødrene seg bedre enn de første kolonistene. De bygde hus og anla haver og plantasjer og begynte dyrking av kaffe og bomull.

I juli 1778 ankom en østerriksk fregatt ved Nancowrys havn for å ta Nikobarerne i besittelse. Østerrike hadde fått med seg at Det danske ostindiske kompani i 1772 hadde avsluttet sitt engasjement der, men ikke at den danske statsmakt hadde overtatt ansvaret for kolonien i 1777. Østerrikerne etablerte seg på Kamorta, hvor tidligere Ny Sjælland lå, og kalte den bosetningen de etablerte Kaiserhügel. Kolonien ble oppgitt i 1784.

Danmark-Norge hadde hele tiden opprettholdt sitt krav. I 1787 oppgav misjonærene sitt arbeide, men den danske militærmakt holdt det gående frem til 1809.

I 1831 gjorde Danmark imidlertid et nytt forsøk på å få noe ut av sin koloni. En liten flokk kolonister gikk i land først Nancowry og senere på Kamorta og anla en bosetning der Ny Sjælland og Kaiserhügel hadde vært. De kalte den nye kolonibosetningen Frederikshavn. I 1833 flyttet man bosettingen til et annet sted på øya. Den danske interesse for prosjektet var imidlertid ikke særlig sterk, og i 1837 ble det bestemt å avslutte det hele og hente folket tilbake til Trankebar.

Men Danmark oppgav ikke sine krav på Nikobarene. I 1845–46 ble det foretatt et nytt og mislykket bosettingsforsøk, på øya Pulomilo ved Lille Nikobar. I 1848 var det hele over.

I 1868 gav Christian IX avkall på øyene, og i 1869 gikk britene i land og tok øyene i besittelse som en del av Britisk India. Da India senere ble selvstendig, fulgte Nikobarene med.

I 1991 bestod befolkningen av rundt 65 % egentlige nikobaresere og 35 % innflyttere fra India eller Sri Lanka.

Den 26. desember 2004 ble øyene rammet av tsunamier utløst av en rekke undersjøiske jordskjelv langs en linje fra vest for Sumatra til Andamanøyene. (Se Jordskjelvet i Indiahavet 2004).