Liste over Finlands statsoverhoder

Liste over Finlands statsoverhoder omfatter flere typer statsoverhoder, som avspeiler Finlands ulike statsformer gjennom historien.

Fra 1249 var Finland en del av det svenske riket. Etter Sveriges tap mot Russland i den såkalte finskekrigen (1808–09) måtte Sverige avstå Finland, og fra 1809 til 1917 var Finland et storfyrstedømme under det russiske keiserriket. Ved tsar-Russlands fall og den russiske revolusjon i 1917 ble Finland selvstendig. I en overgangsperiode fra 1917 til 1919 ble det forsøkt ulike modeller for statsform og statsoverhode, inntil man i 1919 festet seg ved en valgt president.

Finlands president utøver sitt embete i henhold til bestemmelser i den finske grunnloven, som ble totalrevidert i 2000: vedkommende er øverstkommanderende for de finske styrkene, og styrer republikkens utenrikspolitikk. Presidenten velges for en periode av 6 år, og kan gjenvelges én gang. Presidenten tiltrer på den første dagen i måneden, i måneden etter valget. Statsministeren er presidentens stedfortreder.

Valget har tidligere vært gjennomført som indirekte valg, og ved unntakssituasjoner har presidenten blitt valgt av Riksdagen; valget skjer fra 1994 som direkte valg.

Del av Sverige 1249–1809

I perioden fra 1249 til 1809 var det nåværende Finland en integrert del av det svenske riket. Tittelen Storfyrste av Finland var en del av den svenske kongens titulatur fra 1581 til 1809. For en liste over de svenske kongene; se Liste over Sveriges monarker.

Den første kjente generalguvernør i Finland var Claes Eriksson Fleming, fra 1594.^[1] Av særlig betydning for Finland regnes grev Per Brahe d.y. (1602–1680), som var generalguvernør fra 1637–40 og 1648–54, og som grunnla både byer og læresteder.

Russisk storfyrstedømme 1809–1917

Tsar Alexander II regnes både i Russland og Finland som en fremskrittsvennlig hersker.
Maleri av K. Makovskij

Carl Gustaf Mannerheim er finnenes nasjonalhelt fra flere kriger. Han ble valgt til president ved utgangen av fortsettelseskrigen.

Foto: Helmut Laxin (1942)

Urho Kekkonen var president i nesten 26 år.

Foto: Finnish Heritage Agency (1977)

Sauli Niinistö var president da Finland ble medlem av NATO i 2023

Foto: Michał Józefaciuk (31. mars 2015)

	Navn	Innsatt	Avgikk
1.	Aleksander I (1777–1825)	29. mars 1809	1. desember 1825^[2]
2.	Nikolaj I (1796–1855)	26. desember 1825	2. mars 1855
3.	Aleksander II (1818–1881)	2. mars 1855	13. mars 1881
4.	Aleksander III (1845–1894)	13. mars 1881	1. november 1894
5.	Nikolaj II (1868–1918)	1. november 1894	15. mars 1917

Tsaren var representert i Finland av en generalguvernør.^[3] Nikolai I. Bobrikov, som var guvernør 1898-1904 utmerket seg særlig ved sin brutale opptreden overfor den gryende finske separatismen.

	Navn		Innsatt	Avgikk
1.		Mikhail Aleksandrovitsj Stakhovitsj (1861–1923)	31. mars 1917	17. september 1917
2.		Nikolaj Vissarionovitsj Nekrasov (1879–1940)	17. september 1917	7. november 1917

Den provisoriske russiske regjeringen satt før bolsjevikregjeringens inntreden; den var representert ved de to siste generalguvernørene

Overgangstiden 1917–1919

Utdypende artikler: Den finske borgerkrigen og Kongeriket Finland

Da båndene til Russland ble brutt i og med oktoberrevolusjonen 7. november 1917 ble Johannes Lundson (Ungfinska partiet) fungerende statsoverhode, i kraft av sin stilling som president for Riksdagen.

Under den finske borgerkrigen var Svinhufvud både statsoverhode og statsminister i den parlamentarisk baserte regjeringen, som hadde militær støtte i de de hvites paramilitære styrker. Kullervo Manner og Otto Ville Kuusinen var forgrunnsfigurer i Finlands sosialdemokratiske parti, og ledet opprørsregjeringen for de røde. De to var slik sett statsministre i den ikke anerkjente Finske sosialistiske arbeiderrepublikk fra januar til mai 1918.

Fra oktober til desember 1918 var Fredrik Karl av Hessen valgt konge av Finland.^[4] Han rakk aldri å besøke Finland, og frasa seg tronen da det ble klart at stemningen både i Finland og hans hjemland Tyskland var imot monarkier. Etter Tysklands nederlag i første verdenskrig hadde dessuten hans rolle som garantist for en tysk-finsk allianse tapt sin betydning for Finland. Svinhufvud gikk av som riksforstander da det ble klart at hans plan om et tysk-orientert monarki ikke lot seg gjennomføre.

	Riksforstandere 1918-1919		Innsatt	Avgikk	Parti
1.	Pehr Evind Svinhufvud (1861–1944)		18. mai 1918	12. desember 1918	Samlingspartiet
2.	Carl Gustaf Mannerheim (1867–1951)		12. desember 1918	27. juli 1919	Partiløs

Finlands presidenter 1919–

	Navn	Innsatt	Avgikk	Parti	Merknader
1.	Kaarlo Juho Ståhlberg (1865–1952)	27. juli 1919	1. mars 1925	Framstegspartiet	Valgt av Riksdagen
2.	Lauri Kristian Relander (1883–1942)	1. mars 1925	1. mars 1931	Agrarförbundet	Valgmenn, tre omg.
3.	Pehr Evind Svinhufvud (1861–1944)	1. mars 1931	1. mars 1937	Samlingspartiet	Valgmenn, tre omg.
4.	Kyösti Kallio (1873–1940)	1. mars 1937	19. desember 1940	Agrarförbundet	Valgmenn, to omg.
5.	Risto Ryti (1889–1956)	19. desember 1940	4. august 1944	Framstegspartiet	Valgmenn^[5]
6.	Carl Gustaf Mannerheim (1867–1951)	4. august 1944	11. mars 1946	Partiløs	Valgt av Riksdagen
7.	Juho Kusti Paasikivi (1870–1956)	11. mars 1946	1. mars 1956	Samlingspartiet	Valgt av Riksdagen^[6]
8.	Urho Kekkonen (1900–1986)	1. mars 1956	27. januar 1982	Centern	Valgmenn^[7]
9.	Mauno Koivisto (1923–2017)	27. januar 1982	1. mars 1994	Socialdemokraterna	Valgmenn, to omg.^[8]
10.	Martti Ahtisaari (1937–2023)	1. mars 1994	1. mars 2000		Direktevalg, to omg.
11.	Tarja Halonen (1943–)	1. mars 2000	1. mars 2012		Direktevalg, to omg.^[9] Valget i 2006
12.	Sauli Niinistö (1948–)	1. mars 2012	1. mars 2024	Samlingspartiet	Direktevalg, to omganger i 2012 Direktevalg, én valgomgang i 2018
13.	Alexander Stubb (1968–)	1. mars 2024		Samlingspartiet	Direktevalg, to omganger i 2024

Noen statistiske trekk kan påvises: Seks av presidentene hadde vært statsminister før de ble president (Svinhufvud, Kallio, Ryti, Paasikivi, Kekkonen og Koivisto), og alle seks var sittende statsminister idet de ble valgt. Av de seks som var født før 1883, hadde fire finnifisert enten hele navnet sitt, eller bare fornavnet (Ståhlberg, Relander, Kallio og Paasikivi) i løpet av oppveksten. Syv var/er jurister (Ståhlberg, Svinhufvud, Ryti, Paasikivi, Kekkonen, Halonen, Niinistö) ; to var bønder (Relander og Kallio); og dertil kommer en sosiolog/bankmann (Koivisto), en offiser (Mannerheim), en lærer/diplomat (Ahtisaari) og en statsviter/diplomat (Stubb).

Da Koivisto ble president i 1982, var han den første sosialdemokraten; og begge hans etterfølgere var også sosialdemokrater.

Mannerheim, Ryti, Kekkonen og Halonen var blant de fem første i Yles kåring av 100 Suuret suomalaiset (Store finner) i 2004. Mer oppsiktsvekkende var det at Ahtisaari ikke var på listen i det hele tatt. Heller ikke Relander nådde opp i kåringen.

Se også

Referanser

^ En liste over Sveriges generalguvernører i det finske storfyrstedømmet finnes hos worldstatesmen.org. Listen fremstår som i overkant grundig.
^ Konstantin (1779–1831) ble utropt til storfyrste 1. desember 1825, men aksepterte ikke stillingen. Han ble avløst 26. desember samme år.
^ En liste over Russlands generalguvernører i det finske storfyrstedømmet finnes hos worldstatesmen.org
^ Det har dannet seg en oppfatning av at Fredrik Karl ville ha tatt kongenavnet Väinö I. Dette nevnes i flere bøker, men er vanskelig å verifisere.
^ På grunn av vinterkrigen ble det supplerende presidentvalget etter Kallios død i 1940 gjennomført med valgmennene fra 1937, etter at Riksdagen hadde endret loven for å gi rom en slik løsning. Valget i 1940 skjedde for resten av Kallios opprinnelige periode, inntil 1943. Samme valgprosedyre ble fulgt da Ryti ble gjenvalgt i 1943.
^ Paasikivi ble 1946 valgt av Riksdagen. I 1950 ble han gjenvalgt av valgmenn, i én valgomgang
^ Valget i 1956 ble gjennomført med valgmenn, i tre omganger. Valget i 1962 ble gjennomført med valgmenn, i én omgang. Valget i 1968 ble gjennomført med valgmenn, i én omgang. Presidentvalget i 1973 ble «gjennomført» ved at Riksdagen vedtok en unntakslov som forlenget presidentens valgperiode med 4 år. Valget i 1978 ble gjennomført med valgmenn, i én omgang.
^ Koivisto ble valgt med valgmenn, i to valgomganger både i 1982 og 1988
^ Halonen ble valgt i direkte valg, i to valgomganger både i 2000 og i 2006

Eksterne lenker

(sv) president.fi/sv Presidentens offisielle nettsted
(en) Finlands nasjonalbiografi. Biografier over samtlige.
(en) Tihonen, Seppo: The Finnish Presidency as an Institution, 1999. Politisk-historisk kommentar og biografier

Autoritetsdata

[1] En liste over Sveriges generalguvernører i det finske storfyrstedømmet finnes hos worldstatesmen.org. Listen fremstår som i overkant grundig.

[2] Konstantin (1779–1831) ble utropt til storfyrste 1. desember 1825, men aksepterte ikke stillingen. Han ble avløst 26. desember samme år.

[3] En liste over Russlands generalguvernører i det finske storfyrstedømmet finnes hos worldstatesmen.org

[4] Det har dannet seg en oppfatning av at Fredrik Karl ville ha tatt kongenavnet Väinö I. Dette nevnes i flere bøker, men er vanskelig å verifisere.

[5] På grunn av vinterkrigen ble det supplerende presidentvalget etter Kallios død i 1940 gjennomført med valgmennene fra 1937, etter at Riksdagen hadde endret loven for å gi rom en slik løsning. Valget i 1940 skjedde for resten av Kallios opprinnelige periode, inntil 1943. Samme valgprosedyre ble fulgt da Ryti ble gjenvalgt i 1943.

[6] Paasikivi ble 1946 valgt av Riksdagen. I 1950 ble han gjenvalgt av valgmenn, i én valgomgang

[7] Valget i 1956 ble gjennomført med valgmenn, i tre omganger. Valget i 1962 ble gjennomført med valgmenn, i én omgang. Valget i 1968 ble gjennomført med valgmenn, i én omgang. Presidentvalget i 1973 ble «gjennomført» ved at Riksdagen vedtok en unntakslov som forlenget presidentens valgperiode med 4 år. Valget i 1978 ble gjennomført med valgmenn, i én omgang.

[8] Koivisto ble valgt med valgmenn, i to valgomganger både i 1982 og 1988

[9] Halonen ble valgt i direkte valg, i to valgomganger både i 2000 og i 2006

[1]