Krigsfange

For å kunne bli regnet som krigsfange må den tilfangetagne ha tatt del i militære operasjoner i henhold til krigens lover og skikker, det vil si å være en del av det militære hierarkiet, bære uniform og bære våpen åpenlyst. Franktirører, terrorister og spioner kan derfor ekskluderes fra krigsfangestatus. Dette håndheves ikke alltid strengt; for eksempel bærer geriljasoldater ofte ikke en lett gjenkjennelig uniform, men kan allikevel få innvilget krigsfangestatus.

I en del tilfeller løses mangelen på uniform hos irregulære grupper ved at man bærer armbind eller et annet merke. Årsaken til disse kravene er at det er i strid med krigens lover dersom stridende veksler mellom militær og sivil tilhørighet; man må være enten det ene eller det andre. Dette er for å beskytte sivilbefolkningen. Å forkle seg som sivil er en krigsforbrytelse.

I en stor del av menneskets historie ble krigsfanger oftest enten drept eller slavebundet.^[8] Tidlige romerske gladiatorer kunne være krigsfanger, kategorisert i henhold til deres etniske røtter som samnitter, trakere og gallere.^[9] Homers Iliaden beskrev trojanske og greske soldater som tilbød rikdom som belønning til motstridende styrker som har beseiret dem på slagmarken i bytte mot barmhjertighet, men deres tilbud ble ikke alltid akseptert; Lykaon, sønn av Priamos av Troja er et eksempel.

Vanligvis gjorde seierherrer liten forskjell mellom fiendtlige stridende og fiendtlige sivile, selv om de var mer sannsynlig å skåne kvinner og barn. Noen ganger var hensikten med en kamp, om ikke en krig, å fange kvinner, en praksis kjent som raptio^[10] (kvinnerov).^[11] Sabinerinnerovet innebar, ifølge tradisjonen, en stor massebortføring av sabinske kvinner av grunnleggerne av Roma.^[12] Vanligvis hadde kvinner ingen rettigheter, og ble holdt lovlig som personlig eiendel og løsøre.^[13]

På 300-tallet e.Kr. tok biskop Akakios av Amida (dagens tyrkiske by Diyarbakır), berørt av situasjonen til persiske fanger som var blitt tatt i en nylig krig med Østromerriket, som ble fengslet i byen hans under forferdelige forhold og utpekt for et liv i slaveri. Han tok initiativet til å betale løsepenger for dem ved å selge kirkens kostbare gull- og sølvkar og la dem vende tilbake til landet sitt. For denne barmhjerteligheten ble han til slutt helgenerklært.^[14]

Ifølge legenden, under frankerkongen Kilderiks beleiring og blokade av Paris i 464, tryglet nonnen Genoveva (senere helgenerklært som byens skytshelgen) kongen om barmhjertelighet krigsfangenes velferd og fikk et positivt svar. Senere frigjorde Klodvig I (regjerte 481–511) fanger etter at Genoveva oppfordret ham til å gjøre det.^[15]

Hæren til kong Henrik V av England drepte mange franske krigsfanger etter slaget ved Agincourt i 1415.^[16] Dette ble gjort som gjengjeldelse for det franske drapet på gutter og andre ikke-stridende som håndterte bagasjen og utstyret til hæren, og ettersom franskmennene angrep igjen og Henrik var redd for at de ville bryte gjennom og frigjøre fangene som da ville bli med på nytt i kampen mot engelskmennene.

Under senmiddelalderen var det en rekke religiøse kriger i Europa som hadde som mål om ikke bare å beseire, men også å eliminere fienden. Myndighetene i det kristne Europa anså ofte utryddelsen av kjettere og hedninger som ønskelig. Eksempler på slike kriger er blant annet albigenserkorstoget fra 1200-tallet i Languedoc i sørlige Frankrike og de nordlige korstogene i regionen øst for Østersjøen.^[17] På spørsmål fra en korsfarer om hvordan man kan skille mellom katolikkene og katarene etter den planlagte erobringen (1209) av byen Béziers, svarte den pavelige legaten Arnaud Amalric angivelig: «Drep dem alle, Gud vil kjenne sine egne».^[18][19]

På samme måte ble innbyggerne i erobrede byer ofte massakrert under kristnes korstog mot muslimer på 1000- og 1100-tallet, og tilsvarende den andre veien. De som ikke ble drept var adelsmenn som kunne håpe på å bli løst ut ved betaling; deres familier måtte sende store summer i henhold til den fangedes sosiale status.

Det føydale Japan hadde ingen tradisjon med å løse ut krigsfanger. Isteden kunne de forvente summariske henrettelser.^[20]

På 1200-tallet skilte Mongolriket mellom byer eller tettsteder som overga seg (hvor befolkningen ble spart, men krevd for å støtte den erobrende mongolske hæren) og de som gjorde motstand (i så fall ble byen plyndret og ødelagt, og hele befolkningen drept). I byen Termez ved elven Amu-Darja: «alt folket, både menn og kvinner, ble drevet ut på sletten, og delt i samsvar med deres vanlige skikk, deretter ble de alle drept».^[21]

Aztekerne var jevnlig i krig med nabostammer og grupper, og et av målene var å samle levende fanger for å ofre dem.^[22] For gjeninnvielsen av den store pyramiden av Tenochtitlan i 1487 ble, løst beregnet, «mellom 10 000 og 80 400 personer» ofret.^{[23] [24]}

Under de tidlige muslimske erobringene i 622–750 fanget muslimer rutinemessig et stort antall fanger. Bortsett fra de som konverterte, ble de fleste løst ut eller gjort til slaver.^[25][26] Kristne som ble tatt til fange under korstogene ble vanligvis enten drept eller solgt til slaveri hvis de ikke kunne betale løsepenger.^[27] I løpet av sin levetid (ca. 570 – 632) gjorde Muhammed det til den islamske regjeringens ansvar å sørge for mat og klær, på en rimelig basis, til fanger, uavhengig av deres religion; men hvis fangene var i en persons varetekt, var ansvaret på den enkelte.^[28] Ved de anledninger der Muhammed mente at fienden hadde brutt en traktat med muslimene, støttet han massehenrettelsen av mannlige fanger som deltok i kamper, som i tilfellet med Banu Qurayza i 627. Muslimene delte opp kvinnene og barna til de henrettede. som ghanima («krigsbytte»).^[29]

I Europa ble behandlingen av krigsfanger stadig mer sentralisert, i tidsperioden mellom 1500- og slutten av 1700-tallet. Mens krigsfanger tidligere hadde blitt sett på som den private eiendommen til den som hadde tatt vedkommende til fange, ble tilfangede fiendesoldater i økende grad sett på som statens eiendom. De europeiske statene forsøkte å utøve økende kontroll over alle stadier av fangenskap, fra spørsmålet om hvem som ville bli tillagt status som krigsfanger til deres eventuelle løslatelse. Handlingen med overgivelse ble regulert slik at den ideelt sett burde legitimeres av offiserer, som forhandlet om overgivelse av hele sin enhet.^[30] Særskilte soldater, som kosakker og kroatiske leiesoldater, som hadde en praksis som ikke samsvarte med kamptaktikken til vanlige europeiske hærer, ble ofte nektet status som krigsfanger.^[31]

I tråd med denne utviklingen ble behandlingen av krigsfanger i økende grad regulert i internasjonale traktater, særlig i form av det såkalte kartellsystemet, som regulerte hvordan utvekslingen av fanger skulle gjennomføres mellom krigførende stater.^[32] En annen slik traktat, og som var et vendepunkt, ble inngått ved Freden i Westfalen i 1648, som avsluttet tredveårskrigen. Denne traktaten etablerte regelen om at krigsfanger skulle løslates uten løsepenger ved slutten av fiendtlighetene og at de skulle få lov til å vende tilbake til sine hjemland.^[33][34]

Det utviklet seg også et privilegium, ikke en rett, til prøveløslatelse basert på æresord,^[35] på engelsk parole,^[36] der en fanget offiser overga sverdet sitt og ga sitt ord som en gentleman i bytte mot privilegier. Hvis han sverget å ikke rømme, kunne han få bedre innkvartering og friheten til fengselet. Hvis han sverget å opphøre fiendtlighetene mot nasjonen som holder ham fanget, kunne han bli hjemsendt eller byttet ut, men han kunne ikke tjenestegjøre militært mot det land han tidligere var holdt som fange hos.^[37]

Den eldste kjente spesialbygde krigsfangeleiren ble etablert ved Norman Cross i Huntingdonshire i England i 1797 for å huse det økende antallet fanger fra de franske revolusjonskrigene og napoleonskrigene.^[38] Det gjennomsnittlige antallet innsatte var på rundt 5 500 menn. Det laveste antallet registrert var 3 300 i oktober 1804 og 6 272 den 10. april 1810 som var det høyeste antallet fanger registrert i noe offisielt dokument. Norman Cross Prison var ment å være et forgangsdepot som ga den mest humane behandlingen av krigsfanger. Den britiske regjeringen gikk langt for å tilby mat av en kvalitet som i det minste tilsvarte den som er tilgjengelig for lokalbefolkningen. Offiserer fra hver kvadrat av fengselet (se illustrasjon) hadde rett til å inspisere maten etter hvert som den ble levert til fengselet for å sikre at den var av tilstrekkelig kvalitet. Til tross for det sjenerøse tilbudet og kvaliteten på mat, døde noen fanger av sult etter å ha spilt bort rasjonene sine. De fleste av mennene som ble holdt i fengselet var lavtstående soldater og sjømenn, herunder også sjøkadetter og junioroffiserer, med et lite antall kapere. Rundt 100 senioroffiserer og noen sivile «med god sosial status», hovedsakelig passasjerer på skip som ble tatt til fange og konene til noen offiserer, ble gitt prøveløslatelse utenfor fengselet, hovedsakelig i Peterborough, men noen lenger unna. De ble gitt høflighet av sin rang i det engelske samfunnet.^[39]

Under slaget ved Leipzig i 1813 brukte begge sider byens kirkegård Alter Johannisfriedhof som en lasarett (sykehus) og fangeleir for rundt 6 000 krigsfanger som bodde i gravhvelvene og brukte kistene til ved. Det var knapt med mat og fanger tydde til å spise hester, katter, hunder eller til og med menneskekjøtt. De dårlige forholdene inne på kirkegården bidro til en sykdomsepidemi i hele byen etter slaget.^[40]

Den omfattende konfliktperioden under den amerikanske revolusjonskrigen og Napoleonskrigene (1793–1815), etterfulgt av den anglo-amerikanske krigen i 1812, førte til framveksten av et behov for kartellsystem (overenskomst mellom krigførende stater om ordning)^[41] for utveksling av fanger, selv mens de krigførende fortsatt var i krig . Et kartell ble vanligvis arrangert av den respektive væpnede tjenesten for utveksling av like rangert personell. Målet var å oppnå en reduksjon i antall fanger som holdes innesperret.

Ved begynnelsen av den amerikanske borgerkrigen var det et system med prøveløslatelser. Fangene gikk med på å ikke kjempe før de ble offisielt byttet ut. I mellomtiden ble de holdt i leire drevet av deres egen hær hvor de ble betalt, men ikke tillatt å utføre noen militære oppgaver.^[42] Systemet med utveksling kollapset i 1863 da konføderasjonen (Sørstatene) nektet å utveksle svarte fanger. På sensommeren 1864, et år etter at Dix–Hill-kartellet (det første offisielle systemet for utveksling av fanger)^[43] ble suspendert, henvendte de konfødererte tjenestemenn seg til nordstatsgeneralen Benjamin Butler, Nordstatenes kommisjonær for utveksling av krigsfanger, om å gjenoppta kartellet og som også omfattet de svarte fangene. Butler kontaktet Ulysses S. Grant for veiledning om saken, og Grant svarte Butler 18. august 1864 med sin nå berømte uttalelse. Han avviste tilbudet, og uttalte i hovedsak at Unionen hadde råd til å etterlate sine menn i fangenskap, konføderasjonen kunne ikke.^[44] Etter det døde rundt 56 000 av de 409 000 krigsfangene i fengsler under den amerikanske borgerkrigen, og utgjør nesten 10 % av dødsfallene borgerkrigen.^[45] Av de 45 000 krigsfangene fra Unionen som var innesperret i fangeleiren Camp Sumter, som ligger nær Andersonville i delstaten Georgia, døde 13 000 (28 %).^[46] På Camp Douglas i Chicago i Illinois, døde 10 % av de konfødererte fangene i løpet av en kald vintermåned; og Elmira Prison i delstaten New York, med en dødsrate på 25 % (2 963), var nesten like stor som Camp Sumter i Andersonville.^[47]

I løpet av 1800-tallet ble det økt innsats for å forbedre behandlingen og behandlingen av krigsfanger. Som et resultat av disse nye konvensjonene ble det holdt en rekke internasjonale konferanser, som startet med Brussel-konferansen i 1874, med nasjoner som ble enige om at det var nødvendig å forhindre umenneskelig behandling av fanger og bruk av våpen som forårsaker unødvendig skade.^[48] Selv om ingen avtaler umiddelbart ble ratifisert av de deltakende nasjonene, ble arbeidet videreført som resulterte i at nye konvensjoner ble vedtatt og ble anerkjent som internasjonal lov som spesifiserte at krigsfanger skulle behandles humant og diplomatisk.

Kapittel II i vedlegget til Haagkonvensjonen av 1907 IV om vedtekter for krig på land som dekket behandlingen av krigsfanger i detalj.^[49] Disse bestemmelsene ble ytterligere utvidet i Genève-konvensjonen fra 1929 om krigsfanger og ble i stor grad revidert i den tredje Genève-konvensjonen i 1949.^[50]

Artikkel 4 i den tredje Genève-konvensjonen ga beskyttelse til militært personell som var tatt til fange, også noen geriljakrigere og visse sivile. Den var i virksomhet fra det øyeblikk en person blir tatt til fange til han eller hennes løslatelse eller hjemsendelse. I henhold til Genève-konvensjonene fra 1949 oppnår krigsfanger status som beskyttede personer, noe som betyr at det er en krigsforbrytelse av den stat som fratar rettighetene som er gitt dem i henhold til bestemmelsene i den tredje konvensjonen.^[51] Artikkel 17 i den tredje Genève-konvensjonen sier at krigsfanger bare kan kreves å oppgi navn, fødselsdato, rangering og tjenestenummer dersom slikt finnes.^[6]

• (en) Prisoners of war – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Prisoner of war – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• «Det finnes regler i krig», Norges Røde Kors
• «Prisoners of war and humanitarian law» Arkivert 12. februar 2009 hos Wayback Machine., fra nettsidene til Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC)