Klosterkirken Saint-Denis

Klosterkirken eller katedralkirken Saint-Denis (fransk Cathédrale royale de Saint-Denis, eller ganske enkelt Basilique Saint-Denis, tidligere Abbaye de Saint-Denis) fikk status som katedral i 1966, og er setet for biskopen i Saint-Denis, Pascal Michel Ghislain Delannoy. Bygningen er av unik betydning både historisk som arkitektonisk.

Den ble grunnlagt på 600-tallet av Dagobert I på gravstedet til Sankt Dionysius (Saint Denis), skytshelgen for Frankrike. Den ble et sted for pilegrimsreiser og gravsted for de franske kongene, nær alle kongene fra 900-tallet og fram til 1700-tallet ble gravlagt her, foruten også mange fra foregående århundrer. Det ble ikke benyttet for å krone konger. Den rollen var utsett for katedralen i Reims. Dronningene ble derimot vanligvis kronet her. Kirken ble snart en klosterkirke i et voksende klosterkompleks. På 1100-tallet ombygde abbed Suger deler av klosterkirken ved å benytte nyskapende strukturelle og dekorative trekk som var lånt fra en rekke kilder. I dette er det blitt sagt at han skapte den første sanne gotiske bygning.^[3] Basilikaen er også prototype for en særegen gotisk stil (Rayonnant), og fremmet en arkitektonisk modell for katedraler og klostre i nordlige Frankrike, England og andre steder.

Klosterkirken Saint-Denis er en arkitektonisk landemerke da det var den første betydelig strukturen hvor en betydelig del var formgitt og bygd i gotisk stil. Både stilistisk og strukturelt bebudet den en endring fra romansk arkitektur til gotisk arkitektur. Før begrepet «gotisk» ble vanlig var stilen kjent som «den franske stilen» (Opus Francigenum).

Som den står i dag er kirken en stor korsformet bygning i basilikaform, det vil si at den har en sentral midtskip med lavere sideskip og vinduer i klerestorium (rekke med høytsittende vinduer over triforium). Den har et sideskip i tillegg på den nordlige siden formet som en rekke med kapeller. Den østlige enden, som er bygd over en krypt, er apsis, omgitt av en omgang og av ni utstående kapeller.

Abbed Suger (1081–1155), venn og fortrolig av de franske kongene Ludvig VI og Ludvig VII, besluttet en gang i 1137 å ombygge den store klosterkirken som lå tilknyttet klosteret som også fungerte som kongelig bolig. Suger begynte med vestfronten, rekonstruerte den opprinnelige karolingske fasaden med dens enslige dør. Han formga fasaden til å være et ekko av Konstantinbuen, romerske triumfbuen i Roma, med dens tredelte inndeling og tre store portaler for å lette belastningen. Det er et rosevindu over vestportalen. Selv om runde vinduer i denne posisjonen var vanlig i italiensk romanske kirker, er det antatt å være det første rosevindu i denne posisjonen i Frankrike, og kom til bli et dominerende trekk i gotiske fasader i nordlige Frankrike, snart til å bli etterlignet i Chartreskatedralen og mange andre kirker.

Da vestfronten var fullført i 1140 gikk abbed Suger videre til rekonstruksjonen av den østlige enden, etterlot den karolingske midtskipet i bruk. Han forga et kor som ville bli gjennomstrømmet med lys. For å oppnå sine mål benyttet Sugers murere flere nye trekk som utviklet eller hadde blitt introdusert til romansk arkitektur: spissbuen, ribbehvelv, omgangen med utstående kapeller, søyleknipper som støttet ribbene som gikk i ulike retninger og strebebuene som tillot store høytsittende vinduer.

Dette var første gangen som disse trekkene hadde blitt satt sammen. Erwin Panofsky har argumentert for at Suger var inspirert til å skape en fysisk representasjon av Det himmelske Jerusalem, men i hvilken grad som Suger hadde høyere mål enn estetisk behag har blitt betvilt av senere kunsthistorikere på grunnlag av Sugers egne skrifter.

Den nye strukturen ble ferdig og innviet den 11. juni 1144 i nærvær av kongen.^[4] Klosteret i Saint-Denis ble således modellen og prototypen for framtidige bygninger i de kongelige besittelser i nordlige Frankrike. Fra 1231 ble de gamle midtskipet i klosterkirken ombygd og introduserte en ny fransk gotikk (Rayonnant), og fikk i dens tverrskip to spektakulære rosevinduer^[5]

Gjennom styret til Angevin-dynastiet (Huset Plantagenet) ble stilen innført i England og spredde seg gjennom hele Frankrike, Nederlandene, Tyskland, Spania, nordlige Italia og Sicilia.^[6][7]

Blant andre betydningsfulle arkitektoniske trekk var statuesøylene som flankerte portalene på vestfasaden (i dag ødelagt, men kjent fra tegningene til Bernard de Montfauchon). En plan fra slutten av 1600-tallet av André Félibien viser en stor gravkapell i form av en kuppelformet preget av en søylegang, tilstøtende til det nordlige tverrskipet og inneholdt gravene til Huset Valois.^[8] Bygningen har beholdt glassmalerier fra mange tidsepoker, blant annet også moderne glassmalerier og et sett med tolv misericordia.

Klosteret er hvor Frankrikes konger og deres familier i flere århundrer ble gravlagt og er derfor tidvis blitt referert til som «det kongelige nekropolis i Frankrike». All bortsett fra tre franske monarker fra 900-tallet og fram til 1789 har deres levninger her. En del monarker som Klodvig I ble ikke i utgangspunktet gravlagt her, men overført fra det plyndrete klosteret i Sainte-Geneviève i Paris som han hadde grunnlagt.

Klosterkirken inneholder en del fine eksempler på kadavergraver. Bildene av mange av kongene og dronningene er på gravene, men under den franske revolusjonen ble disse åpnet på ordre av revolusjonens ledere. Levningene ble fjernet og slengt i to store graver rett ved. Arkeologen Alexandre Lenoir reddet mange av monumentene fra den samme skjebne av å bli ødelagt ved å hevde at de var kunstverker for hans Museum av franske monumenter (Monument historique).

Likene til den halshugne kong Ludvig XVI av Frankrike, hans hustru Marie Antoinette, og hans søster madame Élisabeth de France ble opprinnelig ikke gravlagt i klosterkirken, men i kirkegård i Madeleine hvor de ble dekket av ulesket kalk. Legemet av dauphin, som døde av sykdom, ble gravlagt i en umerket grav i Paris i nærheten av Tour du Temple.

Napoléon Bonaparte åpnet kirken på nytt i 1806, men lot de kongelige levningene bli i massegravene. I løpet av Napoleons eksiltid på Elba beordret restaurasjonen i Frankrike en søkning etter likene til Ludvig XVI og Marie Antoinette. Noen få levninger, noen få beina som antagelig var kongens og en klump av grå materie som inneholdt en kvinnes strømpebånd ble funnet 21. januar 1815, ble ført til klosterkirken i Saint-Denis og gravlagt i krypten. I 1817 ble massegravene åpnet, men det var umulig å skille noen av beinene fra hverandre. Levningene ble derfor plassert i et beinhus i kirkens krypt bak to marmorplater med navnene på de flere hundre medlemmene av de franske kongene og deres familier som hadde ble gravlagt i kirken i årenes løp.

Kong Ludvig XVIII av Frankrike som døde i 1824 ble gravlagt i kryptens sentrum, nær gravene av Ludvig XVI og Marie Antoinette. Kistene til de kongelige familiemedlemmer som døde mellom 1815 og 1830 ble også plassert i velvet. Under ledelse av arkitekt Eugène Viollet-le-Duc, berømt for hans arbeid på Notre-Dame i Paris, ble kirkemonumenter som var blitt flyttet til Museum av franske monumenter levert tilbake til kirken. Liket til kong Ludvig VII, som hadde blitt gravlagt i klosteret Saint-Pont og hans grav således ikke ødelagt av de revolusjonære, ble ført til Saint-Denis og gravlagt i krypten. I 2004 ble det mumifiserte hjertet til dauphin, gutten som ville ha blitt Ludvig XVII, forseglet i kryptens vegg.

I klosterkirken finnes også Det armenske kongedømmet Kilikias siste regent Levon VIs grav.

Alle de franske kongene, unntatt tre, ble gravlagt i klosterkirken, foruten også noen få andre monarker. Levingene av tidligere monarker ble fjernet fra den ødelagte klosteret Sainte-Geneviève. De mest prominente er:

• Klodvig I (465 – 511)
• Childebert I (496 – 558)
• Arégonde (c.515 – c.573)
• Fredegund (Hustru av Chilperik I av Neustria) (? – 597)
• Dagobert I (603 – 639)
• Klodvig II (635 – 657)
• Charles Martel (686 – 741)
• Pipin den yngre (714 – 768) og hans hustru Bertrada av Laon (726-783)
• Karloman I Konge av frankerne (ca. 751 – 771)
• Karl den skallete (823 – 877) (hans monument ble smeltet ned) og hans hustru, Ermentrude av Orléans (823 – 869)
• Karloman II (866 – 884)
• Robert II av Frankrike (972–1031) og Constance av Arles (ca. 986 – 1032)
• Henrik I (1008–1060)
• Ludvig VI (1081–1137)
• Ludvig VII (1120–1180) og Constance av Castilla (1141–1160)
• Filip II August av Frankrike (1180–1223)
• Karl I av Napoli (1226 - 1285), Kongedømmet Sicilia (1266-85). Et gravbilde dekker hans hjertegrav.
• Filip III av Frankrike (1245 – 1285)
• Filip IV av Frankrike (1268 – 1315) og Isabella av Aragón (1247 – 1271)
• Leo V av Armenia (1342 – 1393)
• Frans I (1494 – 1547)
• Henry II (1519 – 1559) og Catherine de' Medici (1519 – 1589)
• Frans II (1544 – 1560)
• Karl IX (1550–1574) (intet monument)
• Henrik III (1551 -1589) (hjertegravmonument)
• Henrik IV (1553 – 1610)
• Ludvig XIV (1638 – 1715)
• Ludvig XV (1710 – 1774),
• Ludvig XVI (1754 – 1793) og Marie Antoinette (1755 – 1793)
• Ludvig XVII (1785 – 1795)
• Ludvig XVIII (1755 – 1824)

• Offisielt nettsted  
• (en) Basilique Saint-Denis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Detailed list of members of the French Royal families buried in Saint Denis Basilica
• L'Internaute Magazine: Diaporama (fransk)
• Satellite image from Google Maps
• Saint-Denis, a town in the Middle Ages
• Photos of tombs and the Basilica (fransk)

•  
  Koret
•  
  Vinduene i klerestorium
•  
  Koret i solnedgang
•  
  Graven til Ludvig XII og Anne de Bretagne
•  
  Graven til Dagobert I
•  
  Detailjer fra vinduet Kristus’ liv, 1100-tallet
•  
  Beskrivelse av Treenigheten over hovedinngangen
•  
  Fulrad, abbed av Saint-Denis