Johanna av Castilla

Johanna ble født i Toledo, hovedstaden i kongeriket Castilla. Hun var datter av Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragón (begge av huset Trastámara). Hun var et intelligent barn, og lærte seg alle de iberiske språk, såvel som fransk og latin.^{[trenger referanse]} Samtidig var hun en skjør og reservert ung kvinne, i en slik grad at det vakte oppmerksomhet.^{[trenger referanse]}

Seksten år gammel ble hun forlovet med Filip av Burgund, og i 1496 giftet de seg. Med Filip fikk hun seks barn. To ble keisere og fire ble dronninger. Johanna skal ha elsket sin ektemann svært meget, og hans sidesprang og forsøk på å frarøve henne arveretten gikk sterkt inn på henne.^{[trenger referanse]}

Da hennes to eldre søsken, Johan (fyrste av Asturias) og Isabella (dronning av Portugal) døde, og deretter også Isabellas sønn Miguel, ble Johanna arving til de spanske kongerikene. Hennes to yngre søsken var Maria (dronning av Portugal) og Katarina (dronning av England). Den kastiljanske Cortes anerkjente i 1502 Johanna som arving til Castillas trone, og hun fikk tittelen fyrstinne av Asturias. Samme år sverget den aragonske Cortes troskap til henne.

Da hennes mor, Isabella I, døde i november 1504, ble Johanna regjerende dronning av Castilla. Filip ble konge iure uxoris (dvs. i kraft av sitt ekteskap). Johannas far, Ferdinand II, opphørte samtidig å være konge av Castilla, men Isabellas testamente gav ham rett til å styre når Johanna måtte være fraværende eller uten vilje til selv å herske, frem til Karl I, den fremtidige Karl V av det tysk-romerske rike, sin 20. fødselsdag. Ferdinand ignorerte dette og titulerte seg selv konge av Castilla, med sin datter Johanna som dronning. I 1505 fikk han Cortes med på å gjøre ham til formynder for den stadig mer sinnssyke Johanna, men han møtte motstand fra Filip. De preget begge mynter med seg selv som konge av Castilla og Johanna som dronning.

Ferdinand forsøkte å vinne fransk støtte ved å gifte seg med Germaine de Foix, Ludvig XIIs niese, men dette gjorde bare Filip mer populær.^{[trenger referanse]} I januar 1506 forlot Filip Flandern sammen med sin kone, og drog mot Castilla. De forliste utenfor kysten av England og oppholdt seg der som Henrik VIII og Katarina av Aragóns gjester. De reiste ikke videre før 21. april, og kom hjem til gryende borgerkrig. Filip kan ha planlagt å gå i land i Andalucía for å samle støtte mot Ferdinand blant adelen der,^{[trenger referanse]} men valgte i stedet La Coruña på nordvestkysten av Den iberiske halvøy. Her gikk den kastiljanske adelen over på Filips side, og da denne endelig møtte sin svigerfar 20. juni 1506, sa Ferdinand fra seg kravet på Castilla. De ble enige om å utelate Johanna fra statsstyret, på grunn av hennes sviktende mentale helse. Imidlertid gikk Ferdinand straks tilbake på avtalen, og selv om han trakk seg ut av Castilla, holdt han fast på retten til å gripe inn på sin datters vegne.

9. juli 1506 ble Filip og Johanna kronet til konge og dronninger av Castilla og León. 25. september samme år døde Filip plutselig av tyfus mens han oppholdt seg i Burgos (det gikk rykter om at han skulle ha blitt forgiftet på Ferdinands ordre^{[trenger referanse]}). Johanna var da svanger med deres sjette barn. Hun forsøkte å styre landet selv, men uroen vokste. Et regentkonsil under Ximénes de Cisneros, erkebiskopen av Toledo, klarte ikke å bringe landet under kontroll. Hungersnød og pest tok livet av store deler av befolkningen, kanskje så mye som halvparten.^{[trenger referanse]} Kong Ferdinand vendte tilbake til Castilla i juli 1507. Hans inntog sammenfalt med at pesten og hungersnøden avtok i styrke, slik at mange fikk inntrykk av at hans gjenkomst hadde bragt landet hell.^{[trenger referanse]}

Ferdinand møtte Johanna i Hornillos 30. juli 1507. Han presset henne til å gi fra seg makten over Castilla, hvilket hun motstrebende gikk med på, men hun nektet å underskrive avståelsen. Heretter fungerte hun som dronning bare i navnet, og Ferdinand ble riksforstander av Castilla i 1510. Johanna ble sendt til Santa Clara-klostret i Tordesillas, hvor hun ifølge enkelte kilder bragte med seg sin avdøde husbonds legeme.^{[trenger referanse]}

Heller ikke gjennom sin annen hustru fikk Ferdinand en mannlig arving, og dermed falt hans riker til Johanna ved hans død. Han mislikte dattersønnen Karl I, som var født og oppvokst i Flandern, og ville først gjøre Karls lillebror Ferdinand til arving.^{[trenger referanse]} Imidlertid lot han seg overtale til å gjøre om beslutningen, og da han døde i 1516 ble kongedømmene Castilla, León og Aragón, samt deres oversjøiske besittelser, overlatt Johanna og Karl. Mens Karl ennå var i Flandern, ble Aragón styrt av Ferdinand IIs uekte sønn Alonso de Aragón, mens Castilla og León fremdeles ble administrert av erkebiskopen av Toledo. En gruppe adelsmenn under ledelse av hertugen av Infantado forsøkte å gjøre prins Ferdinand (Johannas nevø) til konge, men mislyktes.

I 1517 ankom Karl I Asturias ved Biscayabukten. 4. november møtte han og hans søster Eleonore Johanna i Tordesillas. Hun lot Karl regjere sammen med henne som medkonge, men fortsatte selv sitt tilbaketrukne liv. Den kastiljanske Cortes viste sin misbilligelse overfor Karl ved å titulere ham deres høyhet, heller enn deres majestet, som de forbeholdt Johanna.^{[trenger referanse]} Imidlertid anså ingen henne for å være istand til å styre.^{[trenger referanse]}

I 1520 brøt Comunerosopprøret ut. Opprørerne motsatte seg det de oppfattet som en fremmed hersker. For å gi opprøret legitimitet vendte de seg til Johanna, som formelt fremdeles var den egentlige herskerinne. Hun var ikke uten velvilje, men av frykt for at en støtteerklæring til opprørerne ville skade både landet og hennes sønn, avstod hun fra å gi noen slik støtte.^{[trenger referanse]} Året etter seiret Karl I i slaget ved Villalar, og med det var opprøret over.

Johanna kom aldri over sjokket etter Filips plutselige død i 1506, og hun nektet å skille lag med hans balsamerte lik. Fra 1509 og frem til sin død bodde hun under bevoktning i Santa Clara-klosteret i Tordesillas. Hun var Spanias lovlige dronning i sønnen Karls lange regjeringstid.^[9] Hun kan ha vært rammet av en rekke mentale sykdommer, som depresjon eller schizofreni. Samtidig virker det som tilstanden forverret seg med alle dødsfallene rundt henne: To eldre søskens død, søstersønnen Miguels død, morens og særlig ektefellens død. Det må også bemerkes at både ektefellen og sønnen Karl hadde alt å vinne på at Johanne ble erklært uskikket til å styre.^[10]

Som ung fulgte Ignatius Loyola kongens skattmester til Tordesillas, der dronningen bodde med sin yngste datter Katharina. I mange år skal han ha vært hemmelig forelsket i prinsesse Katharina, «hans hjertes hemmelighet».^[11] Oppholdet skal ha tæret hardt på Johannas mentale og fysiske helse. Hun fryktet at noen av nonnene ville ta livet av henne (en beskyldning som hverken har latt seg bevise eller motbevise),^{[trenger referanse]} og hadde blant annet problemer med å spise, sove, bade og kle på seg. Mot slutten av livet var hennes helse svært skral, og hun hadde vondt for å bevege seg. Langfredag, 12. april 1555 døde hun, 75 år gammel. Hun er gravlagt i det kongelige kapell i Granada, sammen med sine foreldre, sin ektemann og sin nevø Miguel de la Paz. I Tordesillas kan man i dag besøke klostret hvor hun ble holdt innesperret i femti år av sitt liv, og der finnes også en statue av henne.

• (en) Joanna of Castile – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Johanna av Castilla hos The Peerage