Guinea-Bissau

Landet ligger på vestkysten av Afrika mot Atlanterhavet og grenser til Senegal og Guinea. Det er blant de minste landene i Afrika med en befolkning på litt over en million. Landet har et tropisk til subtropisk klima, og regntiden varer fra mai til oktober. I Guinea-Bissau finnes det fremdeles store tropiske skoger. Det er ingen vannmangel, noe som er gunstig for landets fruktbarhet.

Det er full religionsfrihet i Guinea-Bissau. Rundt halvparten av befolkningen tilhører animismen. Det vil si at de tror på tradisjonelle lokale religioner hvor man er svært opptatt av de avdøde og deres sjeler. Animistene mener at de avdødes sjeler gir en slags kontakt mellom folk på jorden og de åndelige. Det finnes også grupperinger innenfor katolisismen og islam. Religion er en svært viktig del av det daglige liv for innbyggerne.

Indigenas (portugisisk for «personer fra urbefolkningen») er samlebetegnelsen på urbefolkningen i Guinea-Bissau, som består av mer enn 30 ulike etniske grupper. Noen av disse er balanta, fulani, mandjako, mandingo, papel, europeere og blandet afrikanere-europeere. Det offisielle språket er portugisisk, men dette snakkes kun av en tredjedel av befolkningen. Videre er kriol (kreolspråk, en blanding av portugisisk og vestafrikanske språk), made og fulah de vanligste språkene i landet.

For de fleste mennesker i Guinea-Bissau er et nært familiebånd meget viktig for å kunne klare seg økonomisk. En gjennomsnittlig bondefamilie består av minst tre generasjoner som bor sammen, og mennene kan ha flere koner. Familiemedlemmene bor vanligvis i egne hytter rundt et tun. Livet for befolkningen som bor på landet er preget av rutiner. Arbeidsdagen starter ved soloppgang og slutter ved solnedgang. Kvinnene har ansvaret for barna og husholdningen, samtidig som de har en viktig rolle i jordbruket. Det er vanlig at barna også arbeider, både på jordene og i hjemmet. Kvinner og barn sørger for å skaffe vann og fyringsved som familiene trenger daglig. Kvinnene står økonomisk og sosialt i en svært vanskelig situasjon, og omskjæring av kvinner er utbredt.

Denne delen av Vest-Afrika har blitt kalt Den hvite mannens grav, fordi mange europeere døde av malaria her. Etter at franskmenn og briter hadde brukt området som stasjon for slavehandel gjennom 1600- og 1700-tallet, kalte Portugal området for Portugisiske Guinea og gjorde krav på det som koloni i 1879.

Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (PAIGC) ble i 1956 grunnlagt av Amilcar Cabral for å kjempe mot de portugisiske kolonimyndighetene. En geriljakrig ble innledet i 1963 etter at Cabral erklærte full krig mot portugiserne. Etter ti års kamp hadde PAIGC i 1973 vunnet herredømmet over mesteparten av landet. Portugal avsluttet krigen og gav landet uavhengigheten etter Nellikrevolusjon i 1974. Luís Cabral, Amilcar Cabrals halvbror, ble landets første president og regjerte med ettpartistyre og planøkonomi frem til 1980, da han ble styrtet i et militærkupp. Hans etterfølger ble Joao Bernardo «Nino» Vieria. Han innførte markedsøkonomi og et tilsynelatende flerpartisystem, men i realiteten ble politisk opposisjon undertrykt. 1980-tallet var preget av flere kuppforsøk mot Vieira, men han klarte å beholde makten.

I 1994 ble de første frie valgene avholdt og Vieira ble valgt til president. I 1998 avskjediget han sin øverstkommanderende og utløste dermed militær mytteri og en ødeleggende borgerkrig. Etter internasjonale formidlinger og Vieiras avgang i mai 1999 ble det inngått våpenhvile mellom partene, og et fredsstyrke bestående av soldater fra vestafrikanske land sikret freden. Nye valg ble avholdt i februar 2000, og Kumba Yalá ble innsatt som president. I 2003 ble han avsatt etter et kupp, og Henrique Rosa ble interimpresident etter at de militære mente at den økonomiske og politiske situasjonen utviklet seg negativt.

Valget i 2005 så igjen Vieira som vinner, og han forsøkte å få landet ut av fattigdom med en strammere økonomisk politikk og styrking av privat sektor med støtte fra IMF og Verdensbanken. I mars 2009 ble imidlertid Vieira drept av soldater som ville ta hevn for det forutgående drapet på general Batista Tagme Na Wai, en av Vieiras rivaler. Nasjonalforsamlingens daværende president Raimundo Pereira ble interimpresident. Det påfølgende valget i juni 2009 ble vunnet av Malam Bacai Sanhá.

Guinea-Bissau er et av de seks fattigste landene i verden. Landet har ingen naturressurser som lar seg utnytte eller blir utnyttet kommersielt, og følgelig er agrarsektoren hovedinntektskilde for landet; særlig produksjon av cashewnøtter er viktig.

Godt over halvparten av befolkningen er bønder, fiskere eller skogsarbeidere og dette utgjør størstedelen av den økonomiske aktiviteten. Flesteparten av befolkningen bor på landsbygda, langt unna skoler, markeder og helsesenter. Veinettet er svært dårlig, og elektrisitet finnes kun i større byer, hvor tilførselen er sporadisk. Det finnes minimalt med helsesentre og utdanningsmuligheter i landsbyene og levestandarden er lav. En 50 kilos sekk med ris, som dekker næringsbehovet for en gjennomsnittlig familie i en måned, koster nesten like mye som en månedslønn for en lærer.

Landet mangler fremfor alt gode veier, kommunikasjonsmidler, kapital og industri. Ved siden av cashewnøtter er palmekjerner, peanøtter, bomull, fisk og tømmer de viktigste eksportproduktene.

Den geografiske beliggenheten, tallrike øyer utenfor kysten og korrupsjon særlig i militæret har gjort Guinea-Bissau til en mellomstasjon for narkotika på vei til Europa.

• Liste over byer i Guinea-Bissau

• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 31. ISBN 8251607450. 
• Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 71. ISBN 8254002312. 

• (pt) Offisielt nettsted  
• (en) Guinea-Bissau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Guiné-Bissau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (no) Statistikk og andre data om Guinea-Bissau i FN-sambandets nettsted Globalis.no