Gregor V

Han var den annen sønn av Otto av Wormsgau (fra 978: hertug Otto av Kärnten) og hans hustru Judith von Kärnten, og sønnesønn av keiser Otto den store.

Bruno ble utdannet i Worms av erkebiskop Willigis av Mainz; en annen lærer var Johannes Philagathos.

Han virket først som kapellan i Worms, då ledsaget han i 996, som kongelig hoffkapellan, sammen med erkebiskop Willigis og biskop Hildebold, sin frende kong Otto III på hans reise til Roma. Pave Johannes XV hadde bedt kongen om hjelp ,ot den romerske byadel. Før de kom frem, fikk de bud om pavens død.

Han etterfulgte pave Johannes XV som pave bare 24 år gammel. Han var husprest hos sin fetter keiser Otto III, som foreslo ham som pave.

Gregor V var den første tyske paven.^[1] (Noen ganger fremheves pave Bonifatius II (530–532) som første tyske pave, men han var egentlig østgoter.)

Han valgte som pavenavn et navn som ikke gikk igjen i hans egen slekt, men et som skulle minne om «den mest kjente av mine forgjengere». Den han hadde i tankene var med sikkerhet pave Gregor den store.^[2]

Politisk var han lojal mot keiseren og gav mange ekstraordinære privilegier til kirker og klostre i det tysk-romerske rike. En av hans første handlinger som pave var å krone Otto til keiser 21. mai 996. Sammen holdt de en synode noen få dager etter Ottos kroning, hvor Arnulf fikk tilbake bispedømmet Reims, og Gerbert (den fremtidige pave Sylvester II) ble fordømt som inntrenger. Robert II av Frankrike, som hadde insistert på sin rett til selv å utnevne biskoper, ble tvunget til å gi seg.

Under sin siste tid fremstod Gregor som svært sterkt avhengighetsforhold til det tyske kiserdømme.

Gregor V døde brått i en alder av 27 år, og ikke uten at det gav opphav til mistanker om at en forbrytelse lå bak, den 18. februar 999. Etter alt og dømme døde han av malaria, at han skulle ha blitt forgiftet er usannsynlig.