Sportsfiske

Sportsfisket har trolig sin opprinnelse i kultiveringen av tradisjonelle teknikker for matauk. I videste forstand kan også metoder for massefangst som garn og line anses som sportsfiske når de utøves uten kommersielle hensyn. Langs asiatiske strender kan man treffe på ferierende med små kastegarn som morer seg med å stenge småfiskstimer inne. De anstrenger seg for å mestre tidligere generasjoners ferdigheter, men bare for fornøyelsens skyld. I Europa har betegnelsen etterhvert gått over til å bli brukt om enkle metoder som krever håndlag og kunnskap, som f.eks. stangfiske eller håndsnøre. I det følgende pekes det på historiske, økonomiske og sosio-kulturelle faktorer som har formet kultiveringen og utviklingen av sportsfisket.

Kultiveringen av dette fisket går langt tilbake, men den første «bølgen» av noe omfang skjedde i England fra midten av 1800-tallet, og var knyttet til gentlemansklubbene. Miljøet var ikke bare preget av pengerikdom, men også vitenskapelig interesse. Det bidro til utviklingen av fluefisket med fluer som imiterte insekter med livssyklus i vann, og redskaper og fisketeknikker som passet til dette. Stenger av spenstige materialer som greenhart eller herdet bambus blir tatt i bruk, kombinert med kastesnører av flettet silke. Som «fortom» brukte man hestetagl og senere silketråder, såkalt wormgut. Av like stor betydning for kultiveringer var det nok at fluer, teknikk og etikk ble diskutert i klubbene, og bøker ble skrevet. Slik skapes en kultur. I Norge var denne fiskekulturen neppe kjent utenfor sportslige, urbane kretser med tilknytning til England. Her utviklet sportsfisket seg ved at bymennesker på ferie tok opp bygdefolkets mataukfiske i vann og elv, såvel som i sjøen. Byborgernes nyvakte interesse for det som ble oppfattet som opprinnelig og norsk, og som skulle innlemmes i en nasjonal kultur, kom ikke bare til å rette seg mot folkedrakter, men også mot fiskemetoder. I sjøen fisket man med bånnsnøre og agn. I innlandet var det fiske med lang stang, toppknytt snøre og mark på kroken som var vanligst. I P. Chr. Asbjørnsens «En Nat i Nordmarken» fisker han med både mark og flue på den måten i Katnoselva. Ellers er det vel bare i Norge og kanskje i Sverige at et slikt «folkelig» fluefiske har så lange tradisjoner. Svært få kan ha hatt råd til greenhartstang og silkesnøre, slik de engelske fluefiskerne brukte.

Privatøkonomi og fritid har trolig styrt den videre utviklingen av sportsfisket mer enn kultur og tradisjon. Neste trinn i utviklingen eksemplifiserer dette. Da amerikansk slukfiskeutstyr med multiplikatorsnelle, flettet bomullssnøre og kort stang av fjærstål eller stålrør kom i storproduksjon fra 1920-tallet, ble dette overkommelig for en langt større gruppe enn tidligere, mens fluefisket fortsatte å være eksklusivt økonomisk. Først på 1960-tallet, når først massive og så rørbygde glassfiberstenger kommer i masseproduksjon, er valget mellom sluk- eller fluefiske ikke lenger rent økonomisk betinget, for folk flest. Fluefiske med enhåndsstang er heller ikke lenger forbeholdt menn med sterke håndledd, men det er fortsatt lenge til kvinnelige fiskere gjør sin entre. Rammebetingelsene endres også radikalt. Lørdagsfri innføres i begynnelsen av 1970-årene, slik at fritiden øker for alle. Folk skaffer seg fritidseiendom, ofte på steder de også fisker. Likevel er det ikke fluefisket som «tar av» i første omgang. Svenske ABUs katalog «Napp og Nytt» blir folkelesning, og her er det slukfisket som dominerer. Såkalte «idiotsikre» innelukkede hespelsneller og åpne hespelsneller kombinert med billige nylonsnører og nye spennende sluker som spinnere og etterhvert wobblere slår an hos svært mange. Vi leser det svenske ordet «haspelsnelle» så ofte at vi glemmer at det heter «hespelsnelle» på norsk. Uansett har dette utstyret mye å tilby. Ferdighetene som krevdes for å bruke multiplikatorsnelle er ikke nødvendige, og tynne nylonsnører og åpne haspelsneller øker kastelengden på små sluker dramatisk, og sportsfiskerens «effektivitet» øker tilsvarende. Fluefisket tar seg også opp, men da med haspelutstyr og kastedupp og flue. I elv er dette svært effektivt i mange fiskesituasjoner, selv om det ikke duger til å presentere fluer for vakende fisk, såkalt tørrfluefiske.

Ytterligere kultivering skjedde ved utviklingen av imitasjonsfisket, et fluefiske der kunnskapen om insektenes klekketider og adferd, samt fluebinding og teknikker for å presentere imitasjonene ved praktisk fiske oppgraderes kraftig. Utviklingen skjedde i USA fra 1970-årene og utover, med navn som Leisenring, Borger og LaFontaine som markante bidragsytere. Samtidig blir fluestengene lettere og stivere på grunn av nye materialer og teknikker. Kastelengdene øker og tidligere umulige fiskesituasjoner blir nå mulige. «Vitenskapeliggjøringen» av fluefisket ser ut til å ha sterk appell til den tallrike nye gruppen av langtidsutdannede, urbane unge menneskene. Disse etablerer en ny livsstil der ungdomstiden forlenges opp mot mot 35-årsalderen, og tillater seg en nærmest ubegrenset fordypelse i egne interesser, enten det er musikk eller fluefiske.

Om det også kan være en sammenheng mellom det sterke engasjementet for bevaring av naturmiljøet som vokste frem fra midten av 1970-årene og fluefiske, er ikke lett å si, ut over det at fluefiskere, i kraft av fokuseringen på fiskens miljø og næringstilgang, «ser» truslene mot miljøet bedre. Den økte kultiveringen kommer også frem på andre måter.

Mens fisket tidligere var en del av fjellvandringen eller båtturen, er fiskingen for mange blitt selve årsaken til og mesteparen av innholdet i friluftslivet. I mai håper man å komme ut for en marginata eller vespertina-klekking (døgnfluearter), eller i alle fall fiske basert på klekkende fjærmygg. I juni skal man ha med seg vulgatafisket (en døgnflueart), i juli kan det være Aurivili-klekkingen (også en døgnflueart), i september er det 2. generasjons døgnflueklekkinger og harrfisket om høsten (hva det nå er den spiser). Utviklingen har gått med kjempeskritt. Så sent som på 1990-tallet var trenden i sportsfiskemagasiner gjerne å trekke frem effektive universalfluer.

Samtidig ble det sagt at å imitere de enkelte insektartene i fluebindingen, det kom aldri til å bli noe for menigmann. Ti-femten år senere har det likevel blitt slik. Det samme gjelder utviklingen av stadig raskere fluestenger. De stiveste, og dermed raskeste stengene i 1990, krevde en teknikk som ble karakterisert som «krevende», og ikke anbefalt for nybegynnere. Idag er de samme stengene langsommere enn billige nybegynnerstenger, og «menigmann» er et utdødd begrep.

Det såkalte «fang-og-slipp» fisket (av engelsk «Catch and Release») har vært praktisert av en del amerikanske og vesteuropeiske fluefiskere siden 1970-tallet. Fiskernes beveggrunner kan ha vært ulike. Noen har ment at de ikke har hatt behov for å ta med seg mer enn litt av fangsten. Andre har gjort det for å spare bestanden. «En stor ørret er alt for verdifull som sportsfisk til bare å bli fisket en gang», blir det sagt i USA^{[av hvem?]}.

I for eksempel Storbritannia har antallet fisk (spesielt laks) blitt betydelig redusert i flere vassdrag, slik at fang og slipp er blitt påbudt hovedregel i mange vassdrag. Det har ført til et stort utvalg av instrumenter som skal hjelpe fiskeren med å få kroken ut på en mest mulig skånsom måte. Fang og slipp som fiskemetode representerer et stort sprang i utviklingen av sportsfiskets kultivering, ved at fangstens næringsverdi ikke lenger står i fokus. Fabrikken Partridge, som produserer kroker bl.a. til fluefiske, har utviklet en krok der spissen er erstattet med et krokøye. Den kalles «Touch and Go», noe som innebærer at fiskeren nøyer seg med å se at fisken tar fluen, og kjenner den sprelle litt før den mister taket i fluen.

Mattilsynet sier at rendyrket fang og slipp, altså sportsfiske hvor hensikten er å slippe fisken ut igjen, f. eks slik det praktisieres under moderne meite etter karpefisk, er i strid med dyrevelferdsloven.^[1]

• Walton, Izaak og Cotton, Charles: «The Compleat Angler», 1653. Den første omfattende fremstilling av sportsfiske både naturlig og kunstig agn.
• Pulman, Vade: «Mecum of Fly Fishing for Trout», 1851. Pionerverk om tørrfluefiske i engelske kalkelver.
• Halford, F.M: «Dry-Fly Fishing in Theory and Practice», 1889. Et standardverk om tørrfluefisket med vid utbredelse.
• Preuthun, Jacob: «Ørredfiske i strøm og indvand», 1905. Omfattende verk om flue, sluk-og markfiske. Imponerende om fluefiske.
• Engeseth, A. og Schultz, A.J.: «Tørrfluefisket i teori og praksis», 1935. Avansert om teknikk og taktikk.
• Jahn, Gunnar: «Om binding av ørretfluer», 1938. Første verk om dette på norsk.
• Sømme, I.D.: «Øretboka», 1941. Omfattende verk basert på egen forskning om ørretens liv.
• Leisenring, Jim: «The Art of Tying the Wet Fly», 1941. Beskriver flymfen, den første kjente klekkeren.
• Skues, G.E.M.: «Minor Tactics of the Chalk Stream», 1910. Et verk som prøver å gi nymfefisket lik status som tørrfluefisket.
• Marinario, Vincent: «A Modern Dry Fly Code», 1950. Klassiker, bl.a. om fiskens synsvinkel.
• Ivens, Tom: «Still Water Fishing», 1952. Pionerverk om metoder for innsjøfiske.
• Walker, Richard: «Still-Water Angling», 1953. Beskriver mange nye fluetyper for fisket i innsjøer.
• Kite, Oliver: «Nymph Fishing in Practice», 1963. En bok som følger Skues spor.
• Goddard, John: «Trout Fly Recognition», 1966.
• Rom, Knut: «Etter ørret med stang og snøre», 1967. Oppdatert om alle typer ørretfiske i samtiden.
• Swisher, D. og Richards, C.: «Selective Trout», 1971. Vitenskapeliggjør emnet «ørretens valg av føde».
• La Fontaine, Gary: «Caddisflies», 1981. Verket som gir vårfluene plassering på lik linje med døgnfluene.
• Pierrou, Ulf og Gustavsson, Thommy: «Flugfiskarens insekter», 1990. Grunnleggende om entomologi, artsbestemmelse, fluebinding og praktisk fisketeknikk.

• Norges Jeger- og Fiskerforbund
• Bekkefiske
• Meitefiske

• Norges havfiskeforbund
• DittFiske – Sosialt nettsted for sportsfiskere