Wikipedia

Eurovision Song Contest 1956

første utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1956 var den første utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Finalen ble organisert av EBU og produsert av de sveitsiske vertskringkasterne Radiotelevisione svizzera (RSI) og Società svizzera di radiodiffusione (SRG SSR). Arrangementet ble offisielt kalt Gran premio Eurovisione 1956 della canzone europea og ble avholdt torsdag 24. mai 1956 i Teatro Kursaal i Lugano i Sveits. Programleder var den sveitsiske tv-programlederen Lohengrin Filipello, og Fernando Paggi ledet orkesteret. Svært få europeere hadde fjernsyn på denne tiden, og sendingen var derfor i stor grad lagt opp som en radiosending. Tv-opptaket fra finalen er heller ikke bevart, kun deler av vinnerfremføringen samt et lydopptak av det meste av sendingen.

Eurovision Song Contest 1956
Datoer
Finale: 24. mai 1956
Vertskap
Sted: Sveits’ flagg Teatro Kursaal, Lugano, Sveits
Programleder: Lohengrin Filipello
Sjefdirigent: Fernando Paggi
Regi: Franco Marazzi
Konkurransesjef: Rolf Liebermann
Kringkaster: Radiotelevisione svizzera (RSI) for Società svizzera di radiodiffusione (SRG SSR)
Deltakelse
Deltakere: 7 land med 2 bidrag hver
Vinner: Sveits’ flagg Sveits
«Refrain»
Lys Assia
Debuterte: Belgias flagg Belgia
Frankrikes flagg Frankrike
Italias flagg Italia
Luxembourgs flagg Luxembourg
Nederlands flagg Nederland
Sveits’ flagg Sveits
Tysklands flagg Tyskland
Kart over deltakere
     Deltakere     Ikke kvalifisert til finalen     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1955        1957 ►

Konkurransen var i stor grad inspirert av den italienske Sanremo-festivalen som hadde blitt avholdt årlig siden 1951. Den italienske kringkasteren Rai foreslo for EBU at man kunne lage en europeisk variant av sangkonkurransen, og en egen komité ledet av Marcel Bezençon, fikk fart på planene i februar 1955. Samme høst ga EBUs generalforsamling grønt lys for sangkonkurransen, og regelverket ble meislet ut de påfølgende månedene. Fortsatt er flere av reglene gjeldende, men den den første utgaven var unik på flere måter. Blant annet deltok hvert land med to låter, og avstemningen var hemmelig. Jurymedlemmene kunne også stemme på sangene fra sitt eget land.

Syv land med til sammen 14 melodier deltok. Hvert land hadde en jury bestående av to medlemmer som ga fra 1 til 10 poeng til hver melodi. Bare vinneren ble offentliggjort, de andre plasseringene forble ukjent. Finalen ble vunnet av vertsnasjonens Lys Assia med sangen «Refrain». Dette var Sveits' eneste seier frem til 1988, da Céline Dion vant i Dublin med «Ne partez pas sans moi».

Bakgrunn

rediger
 
Marcel Bezençon regnes som konkurransens far. Her fra 25-årsjubileet i 1980.

Gryende europeisk tv-samarbeid

rediger

I 1950-årene var Europa fremdeles sterkt preget av etterdønningene etter andre verdenskrig. Vinteren 1950 inviterte britiske BBC 23 europeiske kringkastere til en konferanse i Torquay. Målet med konferansen var å legge til rette for bedre internasjonalt samarbeid og utveksling av tv- og radioprogrammer. Resultatet ble at kringkasterne 12. februar 1950 etablerte Den europeiske kringkastingsunion (EBU).[1]

Utover i 1950-årene utviklet tv-samarbeidet seg sakte, men sikkert fremover. En av de første store begivenhetene var kroningen av dronning Elizabeth II i juni 1953. Kroningen ble overført direkte i Storbritannia samt Belgia, Frankrike, Nederland og Tyskland. Året etter var det flere nye internasjonale tv-overføringer over Eurovisjons-nettverket, blant annet blomsterfestivalen La Fête des narcisses i Montreux, en omvisning i Vatikanet og en Royal Navy-parade for dronning Elizabeth.[1][2]

Den største begivenheten var imidlertid overføringen av Fotball-VM fra Sveits i 1954. Dette var første gang mesterskapet ble overført på fjernsyn. Den sveitsiske allmennkringkasteren SRG SSR betalte knapt noe til det sveitsiske fotballforbundet for rettighetene. Men SRG SSR-sjef Marcel Bezençon hadde lovet forbundet å kompensere eventuelt bortfall av billettinntekter, dersom folk heller valgte tv-skjermen fremfor tilskuerplass på stadion.[1][2]

Eurovision Song Contest blir til

rediger

Inspirert av suksessen fra Fotball-VM var Bezençon ivrig etter å finne nye konsepter for å fremme det europeiske tv-samarbeidet og samtidig promotere EBU. I november 1953 hadde kringkastingsunionen satt ned en egen programkomité.[2] Denne skulle utrede mulighetene for utvikling av det internasjonale tv-samarbeidet, og Bezençon ble komiteens første leder.

Under programkomiteens møte i Monaco i januar 1955, besluttet komiteen å gå videre med to forslag til internasjonale tv-prosjekter.[2] Det ene var en europeisk sangkonkurranse inspirert av italienske Sanremo-festivalen. Det andre var en europeisk cup for amatørunderholdere der europeiske byer skulle kjempe mot hverandre.[1][2][3] Komiteen droppet raskt det siste forslaget. I stedet gikk de inn for den internasjonale sangkonkurransen, der formålet var å «oppmuntre til produksjon av originale sanger og å stimulere, gjennom en internasjonal konkurranse, til vennskapelig rivalisering mellom låtskrivere».[1]

Under EBUs generalforsamling i Roma 19. oktober samme år ga unionen endelig grønt lys for sangkonkurransen.[1] EBU vurderte å legge konkurransen permanent til Venezia, der italienske Rai og Venezia kommune fra 1955 arrangerte Venezia internasjonale sangfestival.[4] Til slutt aksepterte unionen tilbudet fra sveitsisk fjernsyn om å arrangere den første finalen i sveitsiske Lugano.[1][4] Sveits ble valgt på grunn av sin sentrale geografiske plassering i Vest-Europa.[4] Sendingen var på mange måter et stort direktesendt eksperiment innen flernasjonal kringkasting, og Sveits hadde gode direktelinker til resten av Eurovisjons-nettet. EBUs hovedkvarter lå dessuten i Genève.[4][5] Sendingen fikk likevel et sterkt italiensk preg, siden Lugano ligger i den italiensk-språklige kantonen Ticino. Den italiensk-språklige sveitsiske kringkasteren RSI var ansvarlig for å produksjonen, og sendingen ble avviklet på italiensk. Konkurransen ble lagt til kasinokomplekset Teatro Kursaal ved Luganosjøen. Kasinoet var et tidligere teater som på denne tiden ble brukt til dans, musikkforestillinger og show.[6] I 2001 ble teaterdelen revet for å gi plass til utvidelsen av kasinoet.

Syv land meldte seg på konkurransen, og hvert land stilte med to sanger: Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland, Sveits og Vest-Tyskland (omtalt som Tyskland i konkurransen). Danmark og Østerrike ønsket også å delta, men meldte seg ikke på innen tidsfristen.[3] Historien vil ha det til at også Storbritannia ha misset tidsfristen, men i 2017 fortalte EBU at dette ikke var tilfelle.[7] BBC hadde ingen planer om å delta i den første konkurransen, men laget i stedet sin egen nasjonale konkurranse: Festival of British Popular Songs. Den britiske sangkonkurransen ble en inspirasjon for EBU og førte til flere endringer i Eurovision Song Contest året etter. Storbritannia, Østerrike og Danmark debuterte alle i 1957.[7]

Format

rediger
 
Flyfoto fra Lugano i 1930 med Teatro Kursaal nede til høyre.

Ifølge regelverket var hvert deltakerland representert gjennom en nasjonal allmennkringkaster som var medlem av Den europeiske kringkastingsunion.[8] Hver kringkaster skulle deretter sende inn to deltakermelodier med en maksimal lengde på 3 til 3,5 minutter.[8] Melodiene måtte være originale og aldri ha vært utgitt tidligere. Kringkasterne kunne selv velge hvordan de plukket ut sine melodier, men EBU anbefalte sterkt at bidragene ble valgt ut gjennom en nasjonal finale tilsvarende norske Melodi Grand Prix.[8]

Låtene og notene måtte være EBU i hende senest 10. mai 1956, kun to uker før finalen. I tillegg til notene måtte hver kringkaster også sende inn et lydopptak av låtene samt låtenes originaltekst og en oversettelse til engelsk eller fransk.

Sangene ble fremført direkte på scenen i Teatro Kursaal og ble akkompagnert av et 24-musikers orkester under ledelse av Fernando Paggi. De landene som ønsket det, kunne sende med sin egen dirigent. Orkestret var satt sammen av RSIs storband Radiosa og en strykerseksjon fra RSIs symfoniorkester. Orkesterprøvene begynte mandag 21. mai, tre dager før finalen.[8]

Hvert deltakerland stilte med to dommere som var til stede i Teatro Kursaal under sendingen. Dommerne satt i et eget rom i arenaen og fulgte sendingen via små tv-skjermer. De vurderte hvert bidrag, også låtene fra eget land, med en poengskala fra 1 til 10 poeng.[8] De luxembourgske dommerne var forhindret fra å komme til Lugano, og EBU besluttet at de sveitsiske dommerne skulle stemme på Luxembourgs vegne.[1]

Franco Marazzi hadde regien på sendingen, mens Rolf Liebermann var konkurransesjef og jurypresident med ansvar for teknisk produksjon og avstemningen.

Deltakende land og bidrag

rediger

Syv land debuterte i konkurransen, og hvert land stilte med to bidrag. Oversikt over bidrag, artist, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.[9][10]

Land Kringkaster Artist Sang Komponist Tekstforfatter Språk Oversettelse
  Belgia INR Fud Leclerc «Messieurs les noyés de la Seine» Jean Miret, Jacques Say Robert Montal Fransk Seinens druknede herrer
Mony Marc «Le plus beau jour de ma vie» Claude Alix David Bée Den vakreste dagen i mitt liv
  Frankrike RTF Mathé Altéry «Le temps perdu» André Lodge Rachèle Thoreau Den tapte tiden
Dany Dauberson «Il est là» Simone Vallauris Han er der
  Italia Rai Franca Raimondi «Aprite le finestre» Virgilio Panzuti Pino Perotti Italiensk Åpne vinduene
Tonina Torrielli «Amami se vuoi» Vittorio Mascheroni Mario Panzeri Elsk meg om du vil
  Luxembourg CLT Michèle Arnaud «Les amants de minuit» Simone Laurencin Pierre Lambry Fransk Midnattselskerne
«Ne crois pas» Christian Guitreau Tro ikke
  Nederland NTS Corry Brokken «Voorgoed voorbij» Jelle de Vries Nederlandsk Forbi for godt
Jetty Paerl «De vogels van Holland» Cor Lemaire Annie M.G. Schmidt Hollands fugler
  Sveits SRG SSR Lys Assia «Das alte Karussell» George Betz-Stahl Tysk Den gamle karusellen
«Refrain» Géo Voumard Émile Gardaz Fransk Refreng
  Tyskland NWDR for ARD Freddy Quinn «So geht das jede Nacht» Lothar Olias Peter Mösser Tysk Slik går hver en kveld
Walter Andreas Schwarz «Im Wartesaal zum großen Glück» Walter Andreas Schwarz På venterommet til den store lykken

Sendingen

rediger
 
Sveitsiske Lys Assia vant konkurransen med «Refrain».

Finalen ble arrangert i kasinokomplekset Teatro Kursaal torsdag 24. mai 1956. Sendingen startet klokken 21.00 og varte til 22.40 sentraleuropeisk tid. Deltakerlandene stilte med to låter hver, til sammen 14 bidrag. Startrekkefølgen ble trukket på forhånd, men landene kunne bestemme selv hvilket av sine to bidrag som skulle fremføres først.[11]

Svært få europeere hadde tilgang til fjernsyn på denne tiden, og sendingen var derfor i hovedsak lagt opp som en radiosending. Konkurransen ble likevel filmet og sendt på tv, men det finnes ingen tv-opptak av sendingen, bare det meste av radioopptaket. Det finnes imidlertid et filmavis-opptak av vinnerfremføringen.[3][12]

Den sveitsiske tv-programlederen Lohengrin Filipello ledet finalen. Dette er fremdeles eneste gang sendingen har blitt ledet av mann alene, og kun én av to utgaver uten en kvinnelig programleder; i 2017 ledet tre menn konkurransen. Det skulle også gå 22 år før det igjen var en mannlig programleder i Eurovision Song Contest – da Léon Zitrone ledet finalen sammen med Denise Fabre i 1978.[13]

Etter at de 14 sangene var fremført, gikk juryene i gang med å kåre vinneren. Hvert deltakerland hadde to dommere på plass i Teatro Kursaal. Unntaket var Luxembourg som fikk innvilget at de sveitsiske dommerne stemte på deres vegne. De tolv jurymedlemmene bedømte hver låt, også bidragene fra sitt eget land, med poeng fra 1 til 10.

Mens dommerne ga sine poeng var pausenummeret en opptreden med gruppen Joyeux Rossignols som plystret melodien «Aubade d'oiseaux». Deretter kom Les Trois Ménestrels på scenen og fremførte «Guerre de Troie». Etter dette kom jurypresident Rolf Liebermann på scenen og kunngjorde enkelt og greit at «Refrain» og Lys Assia hadde vunnet. Assia kom deretter på scenen for å fremføre vinnermelodien én gang til. Da hun skulle synge, glemte hun i gledesrusen teksten og måtte be orkesteret starte på nytt.[14]

Sendingen varte i 1 time og 40 minutter, under halvparten så lenge som dagens finaler.[3]

Resultat

rediger

Det komplette resultatet fra konkurransen er ikke kjent, og det finnes heller ikke i EBUs arkiver. Fans og historikere har gjort flere forsøk på å rekonstruere avstemningen ved å intervjue jurymedlemmene, men dette har heller ikke resultert i et troverdig resultat.[3]

Dagen etter finalen skrev den italienske avisen La Stampa at Sveits' vinnerbidrag hadde fått 102 poeng, men dette har aldri blitt bekreftet av arrangøren eller EBU.[15] I et intervju med det italienske magasinet Settimana Radio TV etter konkurransen, uttalte SRG SSR-sjef Stelio Molo at det kun skilte 2 poeng mellom «Refrain» og andreplassen, og at de øvrige låtene også lå tett bak.[16] Heller ikke Molos uttalelser har EBU kunnet bekrefte eller avkrefte. Under er deltakerne, med vinneren markert med gul bakgrunn.[17]

Startnr. Land Artist Sang
01   Nederland Jetty Paerl «De vogels van Holland»
02   Sveits Lys Assia «Das alte Karussell»
03   Belgia Fud Leclerc «Messieurs les noyés de la Seine»
04   Tyskland Walter Andreas Schwarz «Im Wartesaal zum großen Glück»
05   Frankrike Mathé Altéry «Le temps perdu»
06   Luxembourg Michèle Arnaud «Ne crois pas»
07   Italia Franca Raimondi «Aprite le finestre»
08   Nederland Corry Brokken «Voorgoed voorbij»
09   Sveits Lys Assia «Refrain»
10   Belgia Mony Marc «Le plus beau jour de ma vie»
11   Tyskland Freddy Quinn «So geht das jede Nacht»
12   Frankrike Dany Dauberson «Il est là»
13   Luxembourg Michèle Arnaud «Les amants de minuit»
14   Italia Tonina Torrielli «Amami se vuoi»

Dirigenter

rediger

Mens Fernando Paggi var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[18]

Land Dirigent 
  Nederland Fernando Paggi[a]
  Sveits Fernando Paggi
  Belgia Léo Souris
  Tyskland Fernando Paggi
  Frankrike Franck Pourcel
  Luxembourg Jacques Lassry
  Italia Gian Stellari

Kommentatorer og sendinger

rediger

Alle deltakerlandene overførte finalen direkte, i tillegg til de «passive deltakerne» Danmark og Østerrike. Britiske BBC viste bare siste halvdel av konkurransen direkte.[4][20] Under er en oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1956.[21]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia INR INR Janine Lambotte [22]
NIR NIR TV Nand Baert
  Frankrike RTF RTF Télévision Michèle Rebel [23]
Paris-Inter Ukjent [24]
  Italia Rai Programma Nazionale Franco Marazzi [25][26]
Secondo Programma
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Michèle Rebel [27]
  Nederland NTS NTS Piet te Nuyl jr. [22][28][29]
  Sveits SRG SSR SRG Ukjent [24][30]
Radio Beromünster Ukjent
TSR TV Georges Hardy
Radio Sottens Ukjent
Radio Monte Ceneri Ukjent
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Wolf Mittler [22]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land

rediger
Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Danmark Statsradiofonien Statsradiofonien Fjernsyn Jens Fr. Lawaetz [31]
  Storbritannia BBC  BBC Television Service Wilfrid Thomas [20]
  Østerrike ORF ORF Wolf Mittler [3]

Noter

rediger
  1. ^ Dolf van der Linden skulle egentlig ha dirigert de to nederlandske bidragene, men ble forhindret fra å reise til Lugano. Dermed steppet Paggi inn som dirigent for Nederlands bidrag.[19]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e f g h Gordon Roxburgh (19. oktober 2015). «A diamond day for the Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 13. august 2023. 
  2. ^ a b c d e Patrick Jaquin (juni 2004). «Eurovision’s Golden Jubilee». DIFFUSION online (2004/7 utg.). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 11. august 2004. Besøkt 27. august 2023. 
  3. ^ a b c d e f «Lugano 1956». Eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 13. august 2023. 
  4. ^ a b c d e «The Origins of Eurovision». Eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 13. august 2023. 
  5. ^ «‘Made in Italy’: How Eurovision almost ended up in Venice annually! 🇮🇹». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 13. mai 2022. Arkivert fra originalen 13. mai 2022. Besøkt 27. august 2023. 
  6. ^ «History of the Casino». Casinò Lugano (på engelsk). Besøkt 27. august 2023. 
  7. ^ a b Paul Jordan og Gordon Roxburgh (11. januar 2017). «Shining a light on the United Kingdom: 60 Years at Eurovision». eurovision.tv. Besøkt 19. mars 2017. «Contrary to popular fan myths, the UK did not intend to enter in 1956 as the BBC had previously created their own separate contest, the Festival Of British Popular Songs, and elements of that contest were incorporated into the 1957 Eurovision Song Contest.» 
  8. ^ a b c d e «Reglement du Grand Prix Eurovision 1956 de la Chanson Européenne (version définitive) [Reglement for Eurovisjonens store europeiske sangpris 1956 (endelig versjon)]» (PDF) (på fransk). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 20. juni 2016. Besøkt 13. august 2023. 
  9. ^ «1956 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 13. august 2023. 
  10. ^ «Participants of Lugano 1956». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 13. august 2023. 
  11. ^ Nathaly Schwarm-Bronson. «Eurovision Song Contest: the Story» (PDF). Eurofestivalitalia.net. Besøkt 3. august 2018. 
  12. ^ «Full reprise - Eurovision Song Contest 1956: Lys Assia - Refrain». YouTube. 24. mai 1956. Besøkt 26. september 2021. 
  13. ^ O'Connor, John Kennedy (2010). The Eurovision Song Contest: The Official History (2 utg.). London: Carlton Books. s. 72. ISBN 978-1-84732-521-1. 
  14. ^ Lindfors, Kalvin (9. september 2021). «Uncovering the 1956 Grand Prix». Good Evening Europe! (på engelsk). Besøkt 13. august 2023. 
  15. ^ A.A. (25. mai 1956). «Sette paesi in gara per il 'Gran Premio Eurovisione': Canzoni tristi al concorso di Lugano» [Syv land konkurrerte om den store Eurovisjonsprisen: Triste sanger i konkurransen i Lugano]. La Stampa (på italiensk). s. 3. Arkivert fra originalen 1. juni 2022. Besøkt 13. august 2023. 
  16. ^ «Il premio Eurovisione 1956 per la canzone europea a Lugano: ha vinto il Refrain di marca elvetica» [Eurovision-prisen i 1956 for europeisk sang i Lugano: det sveitsiske bidraget 'Refrain' vant]. Settimana Radio TV (på italiensk) (23). 3. juni 1956. 
  17. ^ «Result of Lugano 1956 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 14. september 2022. 
  18. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  19. ^ «Kijk naar: Song festival». De Telegraaf (på nederlandsk). 24. mai 1956. s. 9. 
  20. ^ a b «Grand Prix of the Eurovision Song Competition – BBC Television 24 May 1956». genome.ch.bbc.co.uk. BBC Genome. Besøkt 3. august 2018. 
  21. ^ «The Eurovision Song Contest (1956) – Full Cast». imdb.com. Besøkt 22. november 2017. 
  22. ^ a b c «Wegwijs in de aether». Limburgsch dagblad (på nederlandsk). – via Delpher. 23. mai 1956. s. 9. Besøkt 19. september 2022. 
  23. ^ «1956 - Lugano». songcontest.free.fr. Besøkt 13. august 2023. 
  24. ^ a b «Programmes des Émissions Suisses et Étrangères, jeudi 24 Mai». Radio – Je vois tout – actualité télévision (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 17. mai 1956. s. 37–39. Arkivert fra originalen 2. juni 2022. Besøkt 19. september 2022 – via Scriptorium. 
  25. ^ «I programmi della tv». La Stampa. La Stampa – Consultazione Archivio. 24. mai 1956. s. 4. Besøkt 19. september 2022. 
  26. ^ «Oggi e domani alla radio». La Stampa. La Stampa – Consultazione Archivio. 24. mai 1956. s. 6. Besøkt 19. september 2022. 
  27. ^ «Télé-Luxembourg». Luxemburger Wort (på fransk og tysk). 24. mai 1956. s. 8. Arkivert fra originalen 6. november 2022. Besøkt 13. august 2023. 
  28. ^ «Kijk naar: Song festival». De Telegraaf (på nederlandsk). – via Delpher. 24. mai 1956. s. 9. Besøkt 13. august 2023. 
  29. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». www.eurovisionartists.nl. Besøkt 13. august 2023. 
  30. ^ «La télévision – programmes de la télévision suisse». Radio – Je vois tout – actualité télévision (på fransk) (20 utg.). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 17. mai 1956. s. 23. Besøkt 13. august 2023 – via Scriptorium. 
  31. ^ «DR1 24. maj 1956». Alle tiders programoversigter. DR. Besøkt 13. august 2023. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1956&oldid=24714073»