Edgar av England

Edgar ble utropt som konge nord for Thames i en sammenkomst av adelsmenn fra Mercia i 958, men offisielt ble han først konge da Edwy døde i oktober 959. Umiddelbart etter tilkalte Edgar Dunstan (senere kanonisert som Sankt Dunstan) fra hans eksil og utnevnte ham deretter til biskop av Worcester, så av London og til slutt til erkebiskop av Canterbury.^[2]

Anklagen om at Dunstan til å begynne med nektet å krone Edgar fordi han mislikte hans levevis er en taktfull referanse til de populære fortellinger om Edgars elskerinne Wulfthryth, ei nonne ved Wilton som fødte ham datteren Eadgyth i 961. Dunstan fungerte allikevel som Edgars rådgiver gjennom hele hans tid på tronen.

Edgars regime var fredelig, og det er sannsynligvis riktig å hevde at det angelsaksiske kongedømmet var på høyden av sin makt og utvikling under ham. Selv om tidligere konger hadde bidratt til å legge grunnmuren til «England», var det kong Edgar som konsoliderte det. På slutten av Edgars regime var det små muligheter for at det skulle splittes opp i mindre deler slik som under Edwy.

Klosterreformen som endret Englands udisiplinerte klostersamfunn til samfunn som fulgte Benedikts regel var på sitt sterkeste under Dunstan, Aethelwold og Oswald. Imidlertid blir både omfanget og viktigheten av klosterbevegelsen fortsatt debattert blant forskerne.

Edgar ble kronet ved Bath, men ikke før i 973. Den kongelig seremonien var ikke planlagt som en innvielse, men som kulminasjonen av hans regime. Det var en politikk som må ha krevd en god del diplomati i forkant, planlagt av Dunstan selv og feiret med et hyldningsdikt i Angelsaksiske krønike. Diktet danner fortsatt basisen for dagens britiske kroningsseremoni. Symbolverdien i kroningen var av høyeste viktighet: andre konger i Britannia kom og avla sine troskapseder til Edgar ved Chester kort tid etter. Seks konger i Britannia, inkludert kongene i Skottland og i Strathclyde, avga løfter om at de ville være kongens vasaller til sjøs og til lands. Senere krønikeskrivere har fortalt om en rekke på åtte konger som alle avga sin troskapsed i en pram på elven Dee. Det er kanskje ikke riktig, men «underkastelsen ved Chester» synes å være i grove trekk historisk korrekt.^{[trenger referanse]}

Edgar døde den 8. juli 975 i Winchester og ble gravlagt i klosteret Glastonbury Abbey. Han hadde flere barn deriblant to sønner; den eldste het Edvard, født av hans første hustru Ethelfleda (som ikke må forveksles med Ethelfleda, mercianernes frue), og Ethelred, som ble født av hans andre hustru Elfrida. Edgar ble etterfulgt av sin eldste sønn, kong Edvard Martyren.^[3]

Fra Edgars død og til den normanniske erobringen var det ikke et eneste troneskifte som ikke ble utfordret og bestridt. Edgars død ble dermed i realiteten begynnelsen på slutten for det anglosaksiske England som i løpet av 1000-tallet ble utsatt for tre vellykkete erobringer, to danske og en normannisk.

• Medieval Sourcebook: Anglo-Saxon Dooms: laws of King Edgar Arkivert 11. januar 2010 hos Wayback Machine. – fragmenter av kong Edgars lover (engelsk)
• Find A Grave: Edgar of England - kort biografi og bilder (engelsk)