Det arabiske alfabetet

(OBS! Du må ha installert støtte for arabisk skrift hvis du skal kunne se bokstavene, du kan prøve å velge arabisk under encoding i nettleseren din.)

• ا 'ælif
• ب ba'
• ت ta'
• ث þa' (som engelsk th, som i thunder)
• ج ġīm (dzjīm) (ǧīm)
• ح ḥa'
• خ khaa'
• د dal
• ذ ðal (som engelsk the, there eller this)
• ر rā'
• ز zay
• س sīn (som norske ordet "sin")
• ش sjīn
• ص ṣād
• ض ḍād
• ط ṭā'
• ظ ẓā'
• ع ʿayn (ʔˤayn) (3ayn)
• غ ghayn
• ف fa'
• ق qāf
• ك kaf
• ل lam
• م mīm
• ن nūn
• ه ha'
• و wāw
• ي ja'

Korte vokaler skrives på arabisk med diakritiske tegn kalt harakat over eller under foregående konsonant. For å markere at en konsonant ikke etterfølges av en vokal kan den markeres med et sukūn.

En lang a skrives, etter alle konsonanter unntatt hamza, med tegnet for kort a etterfulgt av en ʾalif. Lang i skrives med tegnet for kort i fulgt av en yāʾ. Lang u skrives med tegnet for kort u fulgt av en wāw.

I tekster der korte vokaler ikke skrives ut representeres de lange vokalene av konsonanttegnene ʾalif, yāʾ og wāw. Et viktig unntak er den bestemte artikkelen al der a uttales kort til tross for at den skrives med ʾalif.

Tegnkodingen Unicode støtter det arabiske alfabetet. Det finnes tegnkoder både for nominelle arabiske bokstaver (som skal formes ved utskrift, slik at de bindes sammen med tilstøtende bokstaver) og for predannede bokstaver og ligaturer. De predannede arabiske bokstavene er med som tegnkoder for kompatibilitet med eldre tegnstandarder, og bør ikke benyttes i nyskrevne tekster. De nominelle bokstavene skrives ut med ulik utformning, og eventuelt ulik vertikal posisjonering, avhengig av tilstøtende bokstaver. Moderne fonter (som for eksempel OpenType eller AAT) for arabisk inneholder flere former for hver nominell arabisk bokstav (pluss eventuelle ankerpunkter for vertikal posisjonering), og utskriftsystemet velger form avhengig av nabobokstaver. Tegnkodene for de predannede bokstavene anvendes da ikke, og en hel del utvidede arabiske bokstaver har ingen kodepunkter for predannede varianter. Også ligaturer, spesielt for den obligatoriske lam-alif-ligaturen, formes ved hjelp av data i fonten, ikke via tegnkoder for arabiske ligaturer.

Et annet problem er at skriveretningen for arabisk tekst er fra høyre mot venstre. Ifølge Unicode skal arabisk tekst lagres i leseordning, og siden skrives ut høyre-til-venstre. Så om en tekst bare inneholder arabiske bokstaver og noen skilletegn er det lett, tegnenes rekkefølge snus ved utskrift (om man må skrive ut fra venstre mot høyre), eller helt enkelt skriver dem ut høyre-til-venstre, samtidig som enkelte tegn, blant andre parenteser, speiles. Men om teksten også inneholder for eksempel ord skrevet i et alfabet der skriveretningen er venstre-mot-høyre, eller tall (arabiske tall skrives fra venstre mot høyre) blir det mer komplisert. Unicode-standarden inneholder en, dessverre ganske komplisert, algoritme for dette som programvareutviklere kan benytte. Resultatet blir ikke alltid perfekt, så det finnes også styringskoder som kan brukes slik at utskriften kan forbedres, for eksempel for parenteser, sitat og lignende. I HTML finnes i stedet attributter for dette som bør anvendas i stedet for styringskodene.

• ISO 233 for translitterasjon av arabisk til det latinske alfabet
• Romanisering av arabisk