Wikipedia

Carole King

amerikansk sanger, låtskriver

Carole King (født Carol Joan Klein 9. februar 1942 i Brooklyn i New York City) er en amerikansk sanger-låtskriver. Hun er den mest vellykkede kvinnelige låtskriver i siste halvdel av det 20. århundre i USA, hun er også den mest suksessfulle kvinnelige låtskriver på de britiske singellistene mellom 1952 og 2005.[7] Mer enn 400 av hennes komposisjoner blitt spilt inn av mer enn 1000 artister, noe som har resultert i 100 hitsingler.[8]

Carole King
FødtCarol Joan Klein
9. feb. 1942[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (82 år)
Brooklyn
BeskjeftigelseSanger og låtskriver, musiker, skuespiller, sanger, komponist, pianist, fjernsynsskuespiller, filmskuespiller, stemmeskuespiller, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedQueens College
James Madison High School
EktefelleGerry Goffin (1959–1968)
BarnLouise Goffin
NasjonalitetUSA
Medlem avGoffin-King
Utmerkelser
9 oppføringer
Grammy Lifetime Achievement Award (2013)
Grammy Trustees Award (2004)
MusiCares Person of the Year (2014)
Kennedy Center Honors (2015)
Gershwin Prize (2013)
Johnny Mercer Award (2011)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Rock and Roll Hall of Fame (1990) (sammen med: Gerry Goffin)[5]
Rock and Roll Hall of Fame (2021)[6]
Musikalsk karriere
PseudonymCarole King
SjangerPopmusikk, softrock, folkrock, blue-eyed soul, easy listening, moderne voksenpop, Brill Building
InstrumentPiano, vokal, gitar
Aktive år1958–
PlateselskapA&M Records, MNRK Music Group, Epic Records, Ode, Sony Music Entertainment, Koch Records, EMI, Priority Records, RCA Records, Columbia Graphophone Co. Ltd.
Nettstedhttps://www.caroleking.com/
IMDbIMDb
Signatur
Carole Kings signatur
Carole King på Commons
Carole King

Hun har også gitt ut en rekke soloalbum i sin myke popstil. «Jazzman», som er en av hennes største hits, blir benyttet i en episode av TV-serien The Simpsons, med Yeardley Smith som gjør stemmen til Lisa Simpson.

Karriere

rediger

Låtskriver

rediger

Carole King var ganske ung da hun begynte å skrive hitsanger for grupper som The Drifters og The Shirelles. I en periode spilte hun inn demosanger med Paul Simon under navnet The Cousines. Hun begynte å samarbeide med Gerry Goffin som hun også giftet seg med og fikk to døtre, Louise Goffin og Sherry Goffin, som også er musikere og låtskrivere. Goffin og King var et produktivt team gjennom hele 1960-tallet, Goffin stod for teksten og King for musikken. Duoen jobbet i Brill Building og skrev for kjente artister og grupper som Ike & Tina Turner, Ann-Margret, The Beatles, The Animals, Blood, Sweat and Tears, The Byrds og The Everly Brothers. De skrev også en hit til hushjelpen deres, Eva Narcissus Boyd som tok artistnavnet Little Eva, etter at King hørte henne synge på kjøkkenet og låten «The Loco-Motion» ble en stor hit i 1962.

De skrev sanger frem til deres separasjon og skilsmisse i 1968, hvoretter King startet sin egen vellykkede solokarriere og Goffin samarbeidet med andre komponister.[9]

Solokarriere

rediger

På 1970-tallet ble Carole King også kjent som selvstendig musiker. Kings soloalbum fra 1971, Tapestry, tok henne til toppen av hitlistene. Tapestry fikk fire Grammy Awards, årets album, beste kvinnelige vokalprestasjon, beste plate samt årets sang - en pris som for første gang ble vunnet av en kvinne. Med mer enn 25 millioner solgte eksemplarer over hele verden ble Tapestry det mest solgte albumet av en kvinnelig artist på et kvart århundre. Tapestry ble innlemmet i Grammy Hall of Fame i 1998.

Utmerkelser

rediger

I 1987 ble King innlemmet i Songwriters Hall of Fame, og et år senere ble Goffin og King tildelt National Academy of Songwriters' Lifetime Achievement Award. I 1990 ble duoen innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame, og i 2002 ble King hedret med den prestisjetunge Johnny Mercer Award fra Songwriters Hall of Fame. To år senere mottok Goffin og King Trustees Award fra The Recording Academy.

I 2012 mottok King BMI Icon Award og en æresdoktorgrad fra Berklee College of Music. Året etter fikk hun The Recording Academy Lifetime Achievement Award, og hun ble den første kvinnen som ble tildelt The Library of Congress Gershwin Prize for Popular Song. Prisen ble overrakt av president Barack Obama på en all-star-galla i Det hvite hus.

King publiserte sine memoarer, A Natural Woman i 2012. Boken kom på 6.-plass på The New York Times' bestselgerliste.

I 2014 ble King hedret som MusiCares Person of the Year, og det ble avholdt en spesiell galla på Los Angeles Convention Center der blant annet Lady Gaga, Alicia Keys og Kacey Musgraves fremførte mange av Kings klassikere. King avsluttet konserten med fremføring av låtene «Home Again», «Jazzman» og «Sweet Seasons»/«Hey Girl» med James Taylor.

King mottok Kennedy Center Honors i 2015. Hyllestforestillingen inkluderte James Taylor, og inneholdt også en oppsiktsvekkende fremføing av «(You Make Me Feel Like A) Natural Woman» av Aretha Franklin.[8]

Beautiful

rediger

12. januar 2014 åpnet musikalen Beautiful: The Carole King Musical på Broadway. Showet forteller historien om Carole Kings tidlige liv og karriere, ved hjelp av sanger hun skrev. Showet ble sesongens hit og vant en Grammy for beste musikkteateralbum og to Tony-priser. I 2015 åpnet den på Londons West End, og fikk 2 Olivier Awards.

Miljøaktivist

rediger

Carole King har bodd på en Idaho-ranch siden tidlig på 1980-tallet og hun er aktivt involvert i miljøorganisasjoner til støtte for bevaring av villmarken.

Diskografi

rediger

Sanger skrevet for andre artister

rediger

Musikk av Carole King og tekster av Gerry Goffin.

Resultater fra Billboard Hot 100 i USA og UK Singles Chart i Storbritannia.

Soloalbum

rediger

Studioalbum

Livealbum

Samlingsalbum

Soundtrack album

Solosingler

rediger
  • «It Might As Well Rain Until September», 1962, US #22 / UK #3 (gikk inn på nytt på listene i UK som #43 i 1972)
  • «He's a Bad Boy», 1963, US #94
  • «Road to Nowhere», 1966, -
  • «It's Too Late» / «I Feel the Earth Move», 1971, US #1 (AC #1), Gold / UK #6
  • «So Far Away» / «Smackwater Jack», 1971, US #14 (AC #3)
  • «Sweet Seasons», 1972, US #9 (AC #2)
  • «Been to Canaan», 1972, US #24 (AC #1)
  • «Believe In Humanity», 1973, US #28
  • «You Light Up My Life», 1973, US #67 (AC #6)
  • «Corazon», 1973, US #37 (AC #5)
  • «Jazzman», 1974, US #2 (AC #4)
  • «Nightingale», 1975, US #10 (AC #1)
  • «Only Love Is Real», 1976, US #28 (AC #1)
  • «High Out of Time», 1976, US #76 (AC #40)
  • «Hard Rock Cafe», 1977, US #30 (AC #8)
  • «Simple Things», 1977, US AC #37
  • «Morning Sun», 1978, US AC #43
  • «One Fine Day», 1980, US #12 (AC #11)
  • «One to One», 1982, US #45 (AC #20)
  • «City Streets», 1989, US AC #14
  • «Now and Forever», 1992, US AC #18
  • «Love Makes the World», 2001

Referanser

rediger
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Carole-King, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id king-carole, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Internet Broadway Database, Internet Broadway Database person-ID 84001, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID gerry-goffin-and-carole-king[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID carole-king[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Roberts, David (2005). Guinness Book of British Hit Singles. ISBN 1-904994-10-5. 
  8. ^ a b «Carole King Bio». caroleking.com. Besøkt 20. oktober 2020. 
  9. ^ «Gerry Goffin and Carole King Biography | The Rock and Roll Hall of Fame and Museum». rockhall.com. Besøkt 20. oktober 2020. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Carole_King&oldid=22991297»