Beleiringsmaskiner

Den tidligste formen for beleiringsmaskiner i Europa var rambukken, etterfulgt av kastemaskinen i det gamle Hellas. Spartanerne benyttet rambukker i beleiringen av Platea i 429 f.Kr., men det ser ut til at grekerne begrenset bruken av beleiringsmaskiner til angrepsstiger, selv om peleponnesiske styrker brukte noe som kunne minne om flammekastere. Man har nylig kastet frem tanken om at den trojanske hesten ikke var en kamuflert beholder for angripere, slik legenden sier, men heller en lang rambukk som liknet en hest.

Det første folket ved Middelhavet som tok i bruk avanserte beleiringsmaskiner var kartagenere som brukte beleiringstårn og rambukker mot de greske koloniene på Sicilia. Dette gjorde inntrykk på herskeren i Syrakus, Dionysius I, som utviklet store beleiringstog.

De etterfølgende herskerne i middelhavsområdet som tok i bruk beleiringsmaskiner i stor utstrekning var Filip II av Makedonia og Aleksander den store. Deres store maskiner satte fart i en utvikling som førte til imponerende beleiringsmaskiner som de som brukt av Demetrius Poliorcetes Helepolis (eller «Byerobreren») fra 304 f.Kr.: Den var ni etasjer høy og kledd med jernplater og målte 40 m i høyden, og 21 m i bredden og veide omkring 180 tonn.

De mest brukte innretningene var rambukker eller «skilpadder», som kunne flyttes på forskjellige finurlige måter slik at angriperen kunne nå frem til vollgravene eller murene med en rimelig grad av sikkerhet. Til beleiringer fra sjøsiden brukte man vippe-liknende innretninger (sambykē or sambuca). De besto av store stiger som var hengslet nederst på en mekanisme og brukt til å overføre marinesoldatene til bymurene som omgav byer som lå mot sjøen. De var i alminnelighet montert på to eller flere skip som var bundet sammen og utstyrt med en sambyke med skjold som beskyttet de klatrende marinesoldatene mot piler.

Andre hengselapparater ble brukt til å gripe fatt i utstyr hos fienden ved hjelp av eller til og med gripe fiendtlige soldater, eller slippe ned tunge vekter på dem ved hjelp av finurlige innretninger som antagelig er forløperne til den romerske corvus.

Romerne foretrakk å bygge ramper av jord (agger) eller ganske enkelt storme murene, som i den tidlige beleiringen av Samniteen by i Silvium (306 f.Kr.). Soldater som befant seg på rampen ble beskyttet av overdekning som bla kalt vinea som var anordnet som en korridor. Skjold av vidjeflettverk (plutei) ble brukt til å beskytte korridorfronten etter hvert som den ble bygget. Andre ganger brukte de en annen innretning som minne om «skilpaddene» som ble brukt til å fylle vollgravene med, den såkalte «muculus» («den vesle musa»). Rambukker var også mye brukt. Beleiringstårn ble for første gang brukt av romerne rundt 200 f.Kr.

Den første dokumenterte forekomsten av antikkens beleiringsartilleri i Europa var gastraphetes, en slags «armbrøst» som kastet gjenstander uten bruk av torsjonskraft. De var montert på rammeverk av tre. Større beleiringsmaskiner framtvang et taljesystem til å heise på plass prosjektilene, som også hadde utviklet seg til å omfatte tunge steiner. Senere brukte man torsjonssystemer hvor spennkraften besto av sener. Onageren (kastemaskin) var romernes betydeligste oppfinnelse innen beleiringsmaskiner.

Første dokumentert bruk av beleiringsartilleri i Kina var den vektstangsbaserte traksjonskatapulten og to og en halv meters beleirings-armbrøst fra Mozi (Mo Jing), et mohist manuskript skrevet omkring det 3. århundre eller det 4. århundre f.Kr. av tilhengere av Mozi som grunnla skolen for Mohist-tenkningen. Mye av det vi vet om beleiringsteknikken fra denne tiden, er kjent fra bok 14 og 15 (kapitlene 52 til 71) om beleiringskrig av Mo Jing. Mye av teksten er nå nokså skadet eller ødelagt fordi den er nedtegnet og bevart på bambusstrimler. På tross av den massive fragmenteringen har imidlertid mohistenes flid og vektlegging av detaljer, kan grundig og detaljert innsyn i bruk og virkemåte til de enkelte mekaniske innretningene som himmelstiger, roterende slynger og vektarmskatapulter, mekanisk artilleri og beleiringsvåpen fremdeles finnes.^[1]

Middelalderkonstruksjoner omfatter katapulten (medregnet mangonelen og onageren, ballistaen og trebucheten. Disse innretningene benyttet mekanisk energi til å slynge prosjektiler for å slå ut forsvarsverk i stein. I Europa ble katapulten oppfunnet i Hellas av Dionysius i 399 f. Kr. I utstrakt bruk var også rambukken og beleiringstårnet, et tretårn på hjul som tillot angriperne å klatre opp og over forsvarsmurene samtidig som de var beskyttet mot fiendens pileregn. Men det hendte at pilene kunne trenge gjennom beleiringstårnet og treffe soldatene på innsiden.

En typisk militær konfrontasjon i middelalderen besto i at den ene siden beleiret motstanderens borg. Om man forsvarte seg skikkelig, hadde beleirerne valget mellom å beleire for å sulte ut innbyggerne ved å blokkere matleverensene, eller mer offensivt ta i bruk beleiringsmaskiner som var spesielt konstruert for å bryte gjennom forsvarsmurene.

En annen taktikk gikk ut på å fyre opp bål langs murene for å bryte ned mørtelen som holdt fast og støttet enkeltsteinene i murverket slik at de med letthet kunne slås ut. En annen måte var praksisen å grave tunneler under murene for å svekke fundamentene eller ødelegge dem. Man kastet sykdomsinfiserte eller døde dyr eller menneskropper over bymurene for å fremkalle sykdommer eller svekke motstandernes stridsvilje og få dem til å overgi seg.

Med fremkomsten av kruttet, ble der utviklet skytevåpen, slik som hakebørsen og kanonen; og til sist ble morter og artilleri utviklet. Disse våpnene viste seg å være så effektive at befestninger som bymurer måtte bygges lavere og tykkere slik som eksempelvis tilfellet var med den franske militæringeniøren Marquis de Vaubans forsvarsanlegg.

Den største jernbane-kanonen som noensinne var konstruert ble kalt «Paris-kanonen». Den ble brukt av tyske styrker under beleiringen av Paris under den første verdenskrig. De største og lengstrekkende kanoner som ble foreslått bygget under den andre verdenskrig var det lite kjente tyske våpenet V-3-kanonen, en serie faste løp boret inn i tunneler med det formål å kunne avfyre granater på over tre meter i diameter. De skulle bygges på kysten av Frankrike intensjonen var å kunne ødelegge London fullstendig. Byggingen av disse kanonene stoppet opp etter å ha blitt bombet med jordpenetrerende bomber av allierte styrker. Rester etter disse våpnene kan beskues ennå i dag.

Før Golf-krigen ble det antatt at Irak-styrkene var i ferd med å utvikle en superkanon, under ledelse av en kanadisk ingeniør ved navn Gerald Bull, for å angripe Israel. Man tror at denne ingeniøren ble myrdet av den israelske sikkerhetsstyrken Mossad. Dette ble skildret i 1994 i filmen Doomsday Gun.

Beleiringsvåpen er nå regnet som avleggs på grunn av effektiviteten i moderne luftbårent krigsmateriell som kryssermissiler, som har gjort befestninger foreldete. Det eneste effektive statiske og defensive beskyttelsesmiddel er nå en dyp bunker til bruk for militær kommandokontroll. Men til og med disse faste installasjonene er av tvilsom verdi etter som det viser seg at den mest overlevelsesdyktige kommandokontroll over mobile, defensive styrker (som moderne taktiske og strategiske luftstyrker, mekanisert kavaleri og mekanisert infanteri er gjennom desentralisert kommando og bruk av mobile kommandosentre.

• Campbell, Duncan B. (2003). Greek and Roman Siege Machinery 399 BC - AD 363. Osprey Publishing. 
• Liang, Jieming (2006). Chinese Siege Warfare: Mechanical Artillery & Siege Weapons of Antiquity. ISBN 981-05-5380-3. 

• Militærhistorie
• Militæringeniør

• Sunward Aerospace, working Siege Engine Kits
• Book: Catapult Design, Construction and Competition with The Projectile Throwing Engines of the Ancients
• Medieval castle siege weapons Arkivert 12. november 2006 hos Wayback Machine.
• Chinese Siege Warfare Arkivert 21. juni 2007 hos Wayback Machine.
• Paolo Santini De Machinis or De machinis bellicis de Mariano Taccola, Paris, BnF, Département des manuscrits, Latin 7239