Algernon Swinburne

Swinburne var den eldste i en søskenflokk på seks. Han ble født i London, men vokste opp på Isle of Wight. Somrene tilbragte han hos sine velstående, adelige besteforeldre på Capheaton Hall i nærheten av Wallington i Northumberland. I Swinburnes senere diktning kan man spore kontrasten mellom Wights nærmest tropiske klima og Northumberlands ville og romantiske natur.

Etter å ha blitt uteksaminert fra Eton College ble han i 1856 student ved Balliol College i Oxford. Han ble i Oxford i tre år, men tok ingen universitetsgrad. Matematikken synes å ha vært en hindring for ham, men han fordypet seg i gresk litteratur. Oversettelsen av Platon hadde da og senere en stor betydning på ham. En av hans søstre døde i 1863, og dette tok han tungt. Etter dødsfallet kastet han seg ut i London-livet hvor han begynte å omgås de såkalte pre-rafaelittene som han hadde blitt kjent med i Oxford.

I selskap med sin mor tilbrakte han flere uker i Italia hvor han i Firenze traff den gamle, landsflyktige poeten Walter Savage Landor. I 1860, året etter at han hadde forlatt eller blitt utvist fra universitet utga han to dramaer i elisabethansk stil, begge ganske umodne: Dronningmoren (The Queen Mother) og Rosamond. Han hadde tidligere øvet seg på å skrive en komedie i John Fletchers stil.

Til denne tiden hører også den eneste kjærlighetshistorien i hans liv, hans forelskelse i Jane Simon, hustruen til en lege, men tiltrekningen var ikke gjensidig. Swinburne glemte henne aldri, noe hans dikt Tidens triumf (The Triumph Of Time) viser.

Berømt ble hans først etter hans tragedie Atalanta i Kalydon (Atalanta in Calydon), skrevet i stilen til Sofokles og var kanskje ett av hans beste verker, men var ikke gresk i sin ånd med oppfatningen av at Olympos' guder var moderne revolusjonære.

Samme år utkom også Chastelard, skjønt det var skrevet tidligere. Den utgjorde første ledd i en trilogi hvor de andre var Bothwell (1874) og Mary Stuart (1881). I 1866 fulgte hans diktsamling Poems and Ballads, påvirket av Charles Baudelaires erotiske diktning og pre-rafaelittenes poetiske idealer. Boken ble sterkt angrepet og førte til en skandale man knapt hadde vært vitne til England siden Lord Byron hadde utgitt Don Juan.

Swinburne hedenske og vellystige dikttrampet over engelsk tradisjon og konvensjonalisme. Til tross for at diktene tilhørte hans tidligste begynte dikterens originalitet å gjøre seg gjeldende. Han markerte seg en posisjon som en av Englands fremste poeter. Han svarte på angrepene med Notes on Poems and Reviews (1866) samt mer indirekte i Under the Microscope (1872).

I 1867 traff Swinburne, som lenge hadde svermet for Italias politiske frihet, Guissepe Mazzini, og denne tok da det løftet av ham at han heretter ikke lenger skulle skrive erotisk poesi, men bruke sitt liv for friheten. Swinburne leste for Mazzini sitt nye dikt Song of Italy fra den påbegynte samlingen Songs Before Sunrise, sterkt påvirket av Victor Hugo og Mazzini selv. Samlingen kom ut i 1871 og ga uttrykk for Swinburnes radikale, republikanske frihetsdrømmer, men vakte liten oppmerksomhet blant publikum da den kom ut midt under Den fransk-prøyssiske krig.

I 1875 kom de politiske sangene Songs of Two Nations, som inneholdt den ovennevnte sangen til Italia, en ode over republikkens proklamasjon i Frankrike, først gang trykt i 1870, samt Dirae.

I 1876 opptrådte han imot William Gladstone og russervennlige under krigen på Balkan i skriftet Notes of an English Republican on the Muscovite Crusade. Imidlertid hadde helsen blitt svekket på grunn av alkoholisme. Spesielt sommeren 1879 var han langt nede på grunn av et fysisk og mentalt sammenbrudd. Det var da hans store beundrer, kritikeren Theodore Watts-Dunton, tok hånd om ham. Helt fram til sin død bodde han under hans beskyttelse i Putney, og fra denne tiden forsvant hans ungdommelig opprør, og han utviklet seg til respektert person i samfunnet.

Til tross for sin velgjerning hadde Watts-Dunton en tvilsom innflytelse på Swinburne ved at han presset på ham sine egne, personlige meninger. Swinburnes angrep på maleren James McNeill Whistler og på den amerikanske poeten Walt Whitman, som han tidligere hadde uttrykt stor beundring for, må antagelig tilskrives Watts-Duntons innflytelse.

På denne tiden oppnådde hans egen diktning et høydepunkt som ikke dalte før de siste årene av livet. Hans senere diktsamlinger er den andre samlingen Poems and Ballads (1878), Songs of the Springtides (1880), Studies in Song (1880), The Modern Heptalogia (1880), samt en samlinger parodier, det episke diktet Tristram of Lyonesse (1882), en moderne bearbeidelse av en middelalderenfortelling som The Tale of Balen (1896) slutter seg til som en slags fortsettelse, A Century of Roundels (1883), A Midsummer Holiday (1884), en tredje samling Poems and Ballads (1889), Astrophel and Other Poems (1894) og A Channel Passage and Other Poems (1904).

Dessuten skrev på den tiden tragediene Erechtheus (1876), Marino Falieri (1885), Locrine (1886), The Sisters (1892), Rosamund, Queen of the Lombards (1899) og Duke of Guardia (1908).

Han utøvde også betydelig virksomhet som kritiker i aviser og tidsskrifter som startet i 1862 med artikler om Victor Hugos Les Miserables, Baudelaires Fleurs du Mal og Byron, og fortsatte siden med William Blake (1868), George Chapman (1874), Essays and Studies (1875), A Note on Charlotte Brontë (1877), A study of Shakespeare (1880), Miscellanies (1886), A study of V. Hugo (1886) og The Age of Shakespeare (1908).

Avslutningsvis ga han ut i 1905 en ubetydelig ungdomsroman, Love's cross-currents. Et bind Selections utkom i 1887. En samling med samtlige dikt og tragediene ble utgitt i The Poems (seks bind, 1904) og The Tragedies (fem bind, 1905–1906).

Swinburne beherskelse av vokabular, rytme og versemål plasserte ham blant de mest talentfulle poeter i engelsk historie, skjønt han ble også kritisert for sin blomstrete stil og ordvalg som ble valgt mer for rytmen enn for poesiens mening. Swinburnes dikt var en stund meget populære blant studenter på Oxford og Cambridge, men har i dag gått av moten. Det blir gjenspeilt både hos det lesende publikum og i den akademiske verden, skjønt hans Poems and Ballads, First Series og hans Atalanta in Calydon har aldri helt mistet kritikernes gunst.

Det var Swinburnes ulykke at de to verkene han publiserte da han var nesten 30 år skulle etablere ham som Englands ledende poet, som etterfølgeren til Alfred Tennyson og Robert Browning. Det var en posisjon som han holdt til han døde, men sofistikerte kritikere som A. E. Housman følte, rett eller galt, at det var en overvurdering. Swinburne må ha følt det likedan. Han var meget intelligent og senere i livet ble han selv en respektert kritiker, og han mente selv at jo eldre man ble, jo mer kynisk og mindre godtroende ble man. Det ga ham problemer da han ble eldre.

• Eliot, T. S. (1922): «Swinburne as Critic» i Eliots essay «Imperfect Critics», samlet i The Sacred Wood: Essays on Poetry and Criticism.
• Rooksby, Rikky (1997): A C Swinburne: A Poet's Life. Aldershot: Scolar Press.
• McGann, Jerome (1972): Swinburne: An Experiment in Criticism, University of Chicago Press
• Louis, Margot Kathleen (1990): Swinburne and His Gods: the Roots and Growth of an Agnostic Poetry, McGill-Queen's Press - MQUP. ISBN 0-7735-0715-9
• Lang, Cecil Y. (red.): The Swinburne Letters, 6 bind
• Meyers, Terry L. (red.): Uncollected Letters of Algernon Charles Swinburne, 3 bind
• Anonymous (1873): C. Swinburne Cartoon portraits and biographical sketches of men of the day. Illustrated by Frederick Waddy. London: Tinsley Brothers. s. 48–49.
• Wakeling, E; Hubbard T; Rooksby, R (2008): Lewis Carroll, Robert Louis Stevenson and Algernon Charles Swinburne by their contemporaries. London: Pickering & Chatto, 3 bind.

• The Algernon Charles Swinburne Archive: Et digitalt arkiv om livet og verkene til Algernon Charles Swinburne
• Algernon Swinburne hos Project Gutenberg
• Swinburne av A.E. Housman
• No. 2. The Pines Arkivert 6. desember 2006 hos Wayback Machine. – Max Beerbohms memoarer
• Foto av Swinburnes grav på Isle of Wight