Alger

Navnet til byen kom via fransk og katalansk Alger^[5] fra det arabiske navnet الجزائر (al-Jazā’ir), «øyene», og viser til de fire øyene utenfor kysten av Alger som ble del av fastlandet i 1525. Al-Jazā’ir er i seg selv en kortform av det eldre navnet جزائر بني مزغانة (Jaza'ir Bani Mazghana), «Øyene til sønnene av Mazghana», brukt av tidlige kartmakere i middelalderen som al-Idrisi og Yaqut al-Hamawi. Byen ble sannsynligvis gitt navnet av Buluggin ibn Ziri, grunnleggeren av Zirid-dynastiet, til ære for faren Ziri ibn Manad, da Buluggin opprettet den nye byen på ruinene av den tidligere romerske byen Icosium i år 944.

Alger ligger i provinsen med samme navn langs den vestre delen av en bukt i Middelhavet. Byen ligger i en li langs den algeriske sahelen, på en utløper av Atlasfjellene.

Bak den smale og buktende strandlinjen langs Middelhavet står den 1500 km lange fjellkjeden Tell-Atlas med den algeriske hovedstaden.^[6] I det ville fjellmassivet Kabylia i området øst for Alger stiger fjellkjeden, med sine bekken og daler på kryss og tvers, til en høyde på 2 308 meter over havet. På sørsiden faller Tell-Atlas til en høyslette på 391 til mer enn 1 000 meters høyde over havet. I høyslettens indre finnes tallrike myrlendte saltsjøer uten utløp, de såkalte skottene.

De permanente elvene i kystregionen er relativt korte, men vannføringen øker kraftig etter store nedbørsmengder. I Algers omegn nord for Tell-Atlas finnes nedbørsrike områder. Her omfatter vegetasjonen middelhavsvekster som maki, aleppofuru, korkeik, steineik og atlasseder, der sistnevnte vokser i over 1 600 meters høyde over havet. I Kabylia finnes også sammenhengende skogsområder.

Provinsen dekker omkring 865 km² land. Av dette hører 273 km², 32 %, til selve bykjernen (med en forholdsvis høy befolkningstetthet), og 592 km², 68 %, til forsteder og øvrige rurale tettsteder. Det bebodde området har en utstrekning på omkring 30 km.

Byen Alger ligger i en utsatt jordskjelvsone. Atlasfjellene markerer grensen mellom to tektoniske plater, der den afrikanske kontinentalplaten i sør beveger seg i nordvestlig retning i en fart på 6 mm i året relativt til den eurasiske kontinentalplaten i nord. Gnissingen mellom platene kan utløse kraftige jordskjelv.^[7] En har funnet skrevne kilder om sterke jordskjelv i området i og rundt Alger datert helt tilbake til det 14. århundret. 2. januar 1365 og 10. mars 1673 skal det ha vært to større jordskjelv i og rundt byen.

Rundt 20 000 mennesker i regionen omkom ved et skjelv 3. februar 1716. Et annet jordskjelv i byen Blida, sørvest for Alger, skal ha krevd rundt 7000 liv 2. mars 1825, i tillegg til å ødelegge store deler av byen. Kun noen få tiår seinere, på den 2. januar 1867, opplevde Blida igjen et ødeleggende jordskjelv. Chlef, en by vest for Alger, opplevde videre et jordskjelv med styrke 7,1–7,3 på Richters skala den 10. oktober 1980 som krevde 5000 liv.^[8][7] I byen Zemmouri, øst for Alger, krevde et jordskjelv med styrke 6,8 minst 2266 liv, skadet minst 10 261 personer, og etterlot seg minst 150 000 hjemløse den 21. mai 2003.^[9]

Alger har et middelhavsklima med varme og tørre sommere, og kalde og nedbørsrike vintre. Årsgjennomsnittet for temperatur ligger på 18,2 °C. Den varmeste måneden er august, med gjennomsnittstemperaturer på 25,2 grader, mens de kaldeste månedene er januar og februar med middeltemperaturer på mellom 12,2 og 12,6 °C. Bris fra havet sørger for avkjøling på varme dager. Vinteren preges av hyppige stormer og mye nedbør.

Den 9.–10. november 2001 døde 737 mennesker i Alger etter kraftig uvær. I løpet av to døgn falt det 287 mm regn, og vindhastigheter opp til 33 m/s.^[10][11] Det kraftige regnet utløste et ras av leire og rullestein, og dette rev med seg de små husene i fattigkvarteret oppført på åsen hvor hovedstaden ligger. Dagen da raset kom falt det over 100 millimeter nedbør, hvilket omtrentlig tilsvarte nedbøren hele den foregående måneden.^[12]

Den årlige middelnedbøren ligger på rundt 680 mm. Det meste av denne faller mellom november og februar, med henholdsvis 83 og 111 mm, mens det er minst nedbør mellom juli og august, med henholdsvis 4 og 5 mm.^[13]

Rundt år 1200 f.Kr. bosatte fønikerne seg i områdene ved dagens by, og opprettet en handelsbosetning under navnet Ikosim. Etter punerkrigene falt området til den mauritanske kongen. Siden år 42 hørte byen til den romerske provinsen Mauretania Cæsariensis under navnet Icosium langs det som i dag er kysten av Alger. «Rue de la Marine» følger det som var en romersk gate. Romerske gravlunder fantes nær Bab-el-Oued og Bab Azoun. Byen ble gitt latinske rettigheter av Vespasian. Biskopene av Icosium blir nevnt i kilder fra så sent som det 5. århundret.

I år 429 erobret vandalene under kong Geiserik bosetningen. I år 533 ble byen del av Østromerriket, og forble østromersk fram til arabiske styrker ødela byen i 681. I år 944 grunnla Buluggin ibn Ziri, herskeren over og grunnleggeren av det berberske dynastiet ziridene, en ny by ved kysten.^[14] Faren Ziri ibn Manad hadde tidligere, i 935, bygd et eget hus og opprettet en sanhajisk bosetning i Ashir like sør for Alger.^[15] Selv om mye av Zirid-dynastiet hadde falt til den sicilianske kongen Roger II av Sicilia i 1148, hadde ziridene allerede i 1014 mistet Alger til utbryterdynastiet hammadidene.^[16] I 1159 mistet hamadidene byen til almohadene, og i det 13. århundret ble den delen av Zayyanid-dynastiet, styrt av sultanene fra Tlemcen. Selv om den formelt sett var en del av sultanatet, nøt emirene av Alger en stor grad av selvstendighet da Oran var hovedhavnen til zayyanidene.

Allerede i 1302 ble holmen Peñón like utenfor havnen til Alger, okkupert av spanjolene. Siden dette økte handelen betydelig mellom Alger og Spania. Byen fortsatte likevel å være av forholdsvis liten betydning fram til maurerne ble fordrevet fra Spania, da flere av disse valgte å søke tilflukt i Alger. Etter at Oran og en rekke andre byer langs kysten av Afrika hadde falt under spansk okkupasjon, styrket spanjolene tilstedeværelsen på Peñón, og innførte en avgift for å slå ned på virksomheten til barbareskpirater.^[17]

I 1516 ba emiren av Alger, Selim b. Teumi, barbareskpiratene og brødrene Aruj og Khair ed-Din Barbarossa om hjelp til å fordrive spanjolene. Aruj dro til Alger, beordret attentatet på Selim, overtok byen og drev bort spanjolene i erobringen av Alger i 1516. Khair ed-Din, som overtok da broren ble drept under et slag mot spanjolene om Tlemcen i 1517, ble grunnleggeren av pasjaliket, og seinere beyliket, Algerie. Barbarossa tapte Alger i 1524, men tok det tilbake igjen under erobringen av Alger i 1529, for så formelt å be sultan Suleiman I den store overta og annektere Alger til Det osmanske riket.^[19]

Alger ble den viktigste byen til barbareskpiratene. Oktober 1541 gjorde kongen av Spania og den tysk-romerske keiseren Karl V et forsøk på å erobre byen, men flere av skipene hans ble ødelagt under en storm, og hæren på 30 000 mann, først og fremst spanjoler, ble overvunnet av algerierne ledet av pasja Hassan.

Da Alger i praksis var selvstyrt under Det osmanske riket, ble plyndring saktens utbredt blant algerierne utover 1600-tallet. Ettersom byen hvilte på grensen mellom både den osmanske og europeiske økonomiske sfæren, og var avhengig av Middelhavet som i stadig større grad kom under europeisk kontroll, utviklet piratvirksomheten seg til å bli den mest utbredte inntektskilden for algerierne. Mange nasjoner forsøkte gjentatte ganger å få bukt med piratene, som ikke bare forstyrret skipsfarten i det vestlige Middelhavet, men som også deltok i slavetokter så langt nord som til Island.^[20] USA deltok i to kriger mot algeriernes angrep på skipsfarten: den tripolitanske og den algeriske krigen.

Under osmanerne var byen omsluttet av en mur, også langs kystlinjen. Muren hadde fem porter med fem tilhørende veger som møttes foran Ketchaoua-moskeen. I 1556 ble det reist et citadell på den høyeste delen av muren. En større gate fra nord til sør delte byen i to: Den øvre delen al-Gabal, «fjellet», som bestod av femti mindre andalusiske, jødiske, maurerske og kabylske strøk, og den nedre delen al-Wata, «slettene», som var det administrative, militære og kommersielle senteret av byen, der det hovedsakelig bodde tyrkiske embetsmenn og annen overklasse.^[21]

Piratflåten i Alger ble utslettet da en britisk skvadron under lord Exmouth, med hjelp fra nederlandske krigsskip, bombarderte byen august 1816.

I perioden 1830–1962 var Alger under fransk kolonistyre. Etter et møte med den franske konsulen, som deien av Alger hadde smekket til med en fluepisk etter å ha sagt at den franske regjeringen ikke var klar til å betale tilbake gjelden til to algeriske handelsmenn, invaderte franske styrker under general de Bourmont byen den 4. juli 1830. Alger kapitulerte dagen etter angrepet, og ble hovedstaden i fransk Algerie.

Mange europeere bosatte seg i Alger, og ved begynnelsen av 1900-tallet utgjorde disse brorparten av befolkningen.^[22] I 1930-åra tegnet arkitekten Le Corbusier planene sine for en fullstendig ombygging av kolonibyen. Le Corbusier var høyst kritisk til den urbane stilen i Alger, og beskrev de europeiske strøkene som «intet annet enn falleferdige murer og ødelagt natur; alt er en skitten flekk». Han kritiserte også forskjellene i levekårene han opplevde mellom europeerne og afrikanerne i byen. «De 'siviliserte' lever som rotter i hull», mens «'barbarene' lever i ensomhet, i velvære».^[23] Planene hans ble imidlertid avvist av den franske administrasjonen.

Under andre verdenskrig var Alger den siste byen tyskerne tapte til de allierte under Operasjon Torch under det nordafrikanske felttoget.

Etter en svært blodig krig løsrev Algerie seg fra Frankrike og erklærte seg selvstendig i 1962, med Alger som hovedstad. Krigen krevde anslagsvis mellom 500 000 og 1 500 000 liv, hovedsakelig algeriere, men også franskmenn og pieds-noirs, som følge av sammenstøtetene mellom den franske hæren og den algeriske Front de libération nationale (FLN). Byen har siden da opplevd en voldsom vekst, trass i at den har mistet alle sine pieds-noirs. Byen er hjem til omtrent en tidel av Algeries befolkning, og forstedene dekker det meste av Mitidja-sletta rundt byen.

Alger spilte en viktig rolle under Algeriekrigen 1954–1962, spesielt under slaget om Alger som startet 7. januar 1957, da franske fallskjermsoldater, etter ordre fra den franske justisministeren François Mitterrand, angrep algeriske frigjøringsstyrker. Alger bærer ennå preg fra dette slaget, som var preget av nådeløs krigføring mellom algeriske styrker, som tydde til angrep mot franske og franskvennlige innbyggere, og den franske hæren, som drev en blodig undertrykking av motstanden, blant annet gjennom systematisk tortur av motstandere av kolonistyret. Demonstrasjonene den 13. mai 1958 førte til kollapsen av Den fjerde franske republikken og til at Charles de Gaulle igjen kom til makten.

Algerie erklærte selvstendighet den 5. juli 1962. Under ledelse av FLN ble Algerie medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner under den kalde krigen. I oktober 1988, året før Berlinmuren falt, oppstod det demonstrasjoner i Alger mot ettpartisystemet og for opprettelsen av et «ekte» demokrati. Myndighetene slo ned på demonstrasjonene, og mer enn 300 mistet livet, men bevegelsen markerte et vendepunkt i den politiske historien til det moderne Algerie. Ettpartisystemet endte da en ny grunnlov ble vedtatt i 1989, og mer enn femti nye partier oppstod. Dessuten ga den nye grunnloven formelt pressefrihet.

Tallrike politiske demonstrasjoner fant sted i byen fram til 1992. I 1991 begynte den politiske og religiøst konservative Front Islamique du Salut å organisere motstand mot myndighetene etter hva de så på som valgfusk mot dem. Under første runde av valget i 1992 høstet islamistene en stor andel av stemmene, hjulpet av lav valgdeltagelse blant desillusjonerte algeriske velgere. Hæren fryktet at islamistene skulle vinne, og avbrøyt valget, som utløste en ti år lang borgerkrig mellom staten og væpnede islamister.

Den 11. desember 2007 exploderte to bilbomber i Alger utenfor to FN-bygninger og en høyesterettsbygning. Angrepet etterlot seg 62 døde og over 200 sårede.^[24] Likevel forble kun 26 personer igjen på sjukehus dagen etter.^[25] I 2008 ble det spekulert i om angrepet ble utført av en gruppe i byen knyttet til al-Qaida.^[26] Siden 2002 har flere grupper i Algerie drevet aktiv terrorisme.

I tettstedene rundt om og knyttet til bykjernen, slik det er definert av det statlige statistikkontoret Office National des Statistiques, bodde det 2 364 230 mennesker per 2008.^[3] Provinsen Alger, med sine 57 kommuner, hadde 2 817 868 innbyggere.^[3] I de siste tiårene har det vokst fram større forsteder omkring hovedstaden. I storbyregionen, som strekker seg langt utover grensene til provinsen, bodde det rundt 3,7 millioner i 1995, og anslått nærmere 7,4 millioner mennesker i 2013, ifølge World Gazetteer.^[27] Kommunen Alger-Centre (arabisk: الجزائر الوسطى), som omfatter bysentrumet av Alger, hadde 75 541 innbyggere i 2008.^[28]

Arabere og en rekke til dels arabiserte berberske stammer utgjør en overveiende del av befolkningen i hovedstaden. En bør merke seg at disse folkegruppene har smeltet stadig mer sammen i løpet av de siste tiårene, noe som gjør det vanskelig å dele algeriere inn i bestemte stammer. Antallet europeiske innbyggere i Alger sank til noen få tusen etter den algeriske uavhengigheten fra Frankrike.

Alger opplever en stor utvandring hovedsakelig grunnet mangel på arbeid og et økende befolkningstrykk. Flere flytter til Frankrike og andre land. I 2008 var omtrent 34 % av innbyggerne i hovedstaden under 20 år,^[29] og den forventede levealderen, 71 år.

Den følgende oversikten viser utviklingen av innbyggertallet i Alger fra 1966 til 2008:^[3]

Alger-provinsen er delt inn i distrikter og kommuner, og blir administrert av et styre ledet av en guvernør (wali). Guvernøren blir utnevnt av den algeriske presidenten, og hører til under innenriksdepartementet. Siden 1996 har guvernøren av Alger holdt en stilling tilsvarende en ministerposisjon.

Hver kommune, herunder Alger, styres av en valgt kommunal folkeforsamling (Assemblée Populaire Communale, APC) i fireårsperioder. Denne forsamlingen er ansvarlig for den lokale forvaltningen samt næringslivet, finansen og kulturen. Forsamlingen velger et kommunalt styre og presidenten av dette. Alle rådsmedlemmer, herunder presidenten, er underordnet innenriksdepartementet.

Alger-provinsen, som bykjernen av Alger utgjør en tredjedel av, er inndelt i 13 distrikter (daïra) og 57 kommuner (baladiyah). Kommunen Alger-Centre, med 75 541 innbyggere per 2008, hører til under denne inndelingen. Alger-provinsen omfatter følgende distrikter med tilhørende kommuner:

• Sidi M'Hamed: Alger-Centre, Sidi M'Hamed, El Biar, El Madania, El Mouradia, Hamma-Anassers, Hydra
• Bab El Oued: Bab El-Oued, Casbah, Bologhine, Hammamet, Oued Koriche, Rais Hamidou
• Hussein Dey: Bourouba, El Magharia, Hussein Dey, Kouba
• Bouzareah: Ben Aknoun, Beni Messous, Bouzareah, Dely Brahim
• Bir Mourad: Raïs, Bir Mourad Raïs, Birkhadem, Gue de Constantine, Saoula
• El Harrach: Bachdjerrah, El Harrach, Oued Smar, Mohammadia
• Dar El Beïda: Aïn Taya, Bab Ezzouar, Bordj El Bahri, Bordj El Kiffan, Dar El Beïda, El Marsa
• Cheraga: Aïn Benian, Cheraga, Ouled Fayet, El Achour
• Zeralda: Mahelma, Rahmania, Souidania, Staouali, Zeralda
• Draria: Baba Hassen, Douera, Draria, Khraïssia
• Birtouta: Birtouta, Ouled Chebel, Tessala El Merdja
• Baraki: Baraki, Les Eucalyptus, Sidi Moussa
• Rouïba: H'raoua, Reghaïa, Rouïba

Alger har følgende vennskapsbyer:

•   Berlin, Tyskland
•   Sofia, Bulgaria
•   Moskva, Russland
•   São Paulo, Brasil
•   Rabat, Marokko
•   Mexico by, Mexico
•   Stockholm, Sverige
•   Riyadh, Saudi-Arabia
•   Brussel, Belgia
•   Casablanca, Marokko siden 19. juli 1963
•   Montréal, Canada siden 22. februar 1989
•   Amman, Jordan siden 3. september 1998 ^[30]

Videre har Alger samarbeidsavtaler med følgende byer:

•   Beijing, Kina siden 11. oktober 1989
•   Paris, Frankrike siden 2003^[31]

Det offisielle språket i Alger er arabisk. Fransk spiller en viktig rolle innen bygg-, handels- og samferdelsbransjen. Statlig fjernsyn i Alger sender dessuten også nyheter og dokumentarer på fransk. Som skriftspråk nyttes enten fransk eller høyarabisk, der sistnevnte fremmes på regjeringens initiativ. Brorparten av innbyggerne i Alger taler arabisk som morsmål.

Statsreligionen i Algerie er sunniislam. Offisiell statistikk tilsier at omtrent 99 % av befolkningen tilhører denne religionen. Kun et ørlite fåtall er kristne og jøder, da hovedsakelig utlendinger bosatt byen, men også et lite antall algeriere. Disse praktiserer likevel troen sin noe forsiktig.

Den romersk-katolske kirken i regionen ledes av erkebiskopen av Alger. Bispedømmet ble opprettet den 10. august 1838, og ble et erkebispedømme allerede den 25. juli 1866. Suffraganene underlagt dette er bispedømmene Constantine og Oran.^[32] Rundt 350 000 troende i 1959, og rundt 35 000 i 1980, hørte til under det 54 927 km² store erkebispedømmet. I dag er det ikke mer enn omkring 1500 katolikker i en befolkning på nesten ni millioner i denne regionen.^[33] Da franskmennene trakk seg ut av Algerie, førte dette til en større omstrukturering i erkebispedømmet, i tillegg til i de andre algeriske erkebispedømmene.

En lov som trådte i kraft den 28. mars 2006 forbød misjonering overfor muslimer av ikke-muslimer i Algerie, og forbyr ikke-muslimer å praktisere religionen sin utenfor steder godkjent av staten. Algeriske protestanter får i praksis sjelden innvilget lov til å praktisere religionen sin.^[34]

Den moderne delen av byen har en opera og flere museer. Nasjonalmuseet for prehistorikk og etnografi i Bardo (fransk: Musée National de Préhistoire et d'Ethnographie du Bardo) byr på en utstilling av en samling fossiler, verktøy og våpen fra eldre og yngre steinalder, i tillegg til drakter og smykker fra hele landet. Nasjonalmuseet for de skjønne kunster i Alger (fransk: Musée national des beaux-arts d'Alger) byr på en utstilling av moderne franske malerier.^[35] Videre byr Museet for klassiske oldsaker og islamsk kunst på en utstilling av romersk glasskunst og mosaikk, broderier fra tiden under osmansk herredømme, i tillegg til maurisk keramikk og treskulpturkunst fra det 11. til det 15. århundret. Nasjonalgalleriet byr på ymse orientalske verk og en miniatyr- og skulptursamling.

Gamlebyen i Alger, Kasbah, er en borg fra det 16. århundret. Stedet er preget av blant annet en større moske fra det 11. århundret, en annen moske fra 1660, og bygninger fra den franske kolonitida fra 1830 til 1962. I 1992 ble gamlebyen ført opp på verdensarvlista til UNESCO.^[36]

På den kommunale gravplassen ligger mausoleet til sufihelgenen Sidi Abderrahmane, som levde fra 1383 til rundt 1470. Stedet er et populært reisemål for pilegrimer, særlig kvinner, som kan ytre sine ønsker her.

Fra havnen fører trapper og gater opp til Boulevard Che Guevara (tidligere kjent som Boulevard de la République), med en 2000 meter lang terrasse dekorert med blant annet ornamentalske rekkverk. Terrassen har to lange rekker av om lag 350 buekonstruksjoner. Boulevard Che Guevara ble bygd mellom 1860 og 1866 etter planene til Morton Peto. Langs bulevarden ligger blant annet de prektige bank-, postkontor- og justispalassbygningene. Ved enden ligger Place de la Kasbah (tidligere kjent som Place de Gouvernement), palasset til erkebiskopen, et eldre maurisk praktbygg, og moskeen Djamâa el Djedid som stod ferdig i år 1660. Vest i Boulevard Che Guevara ligger nasjonalteatret, og like ved dette ligger det tidligere vinterpalasset til guvernøren og den katolske katedralen. Basilique Notre-Dame d'Afrique, som en kan nå med taubane, ligger i bydelen Z’ghara og stod ferdig i 1858.

Siden 1845 stod en rytterstatue av hertug Ferdinand Filip av Orléans laget av Charles Marochetti på den tidligere Place de Gouvernement. Kort tid etter at Algerie hadde erklært seg selvstendig ble denne statuen flyttet til Frankrike i 1963, og stilt ut i Neuilly-sur-Seine i Paris i 1981.

Monument aux Martyrs (Maquam E’chahid) ble reist i 1984. Det 90 meter høye byggverket symboliserer tre palmeblader som går sammen midtveis, og hviler på en vidstrakt esplanade der «Den evige flammen» står. Monumentet er reist til minne om de som døde under frigjøringen 1954–1962.

Om lag 50 km vest for Alger ligger ruinene etter byen Tipasa, som ble ført opp på verdensarvlista til UNESCO i 1982.^[37] Byen ble grunnlagt av fønikere, for så å bli erobret og bygd ut av romerne under keiser Claudius for en romersk militærkoloni. Byen ble seinere et municipium.

Byen huser ruiner av tre basilikaer: Den store basilikaen, basilikaen Alexander på den vestre kollen, og basilikaen St. Salsa på den østre. Videre står det ruiner av to gravplasser, flere bad, et teater, et amfiteater og et nymfeum. Bymuren er lett å få øye på, og ved foten av den østlige kollen finnes det rester av den antikke havnen. Basilikaen er omgitt av gravplasser med tallrike likkister av stein pyntet med mosaikk.

Omkring 20 km vest for Alger finnes det badesteder som Sidi Fredj (tidligere Sidi Ferruch), Palm Beach, Douaouda, Zéralda og Club des Pins. Disse stedene har blant annet turistkomplekser, algeriske og utenlandske restauranter, suvenirforretninger og strender med badevakter. Større hotellkomplekser som «Hilton», «El-Aurassi» og «El Djazair» er planlagt å åpne i fremtiden.

Øst i Alger ligger også landets første vannpark med et areal på to hektar. Her finner en blant annet svømmebasseng for både voksne og barn, i tillegg til en Go-kart-bane. Parken er planlagt å utvides med ytterligere ett halvannet hektar stort leikebasseng. Øst i byen finnes det også en botanisk hage (El-Hamma) med dyrehage og fornøyelsespark. Hagen ble bygd i 1832 etter planene til A. Hardy. Med en flate på 80 hektar byr parken på tallrike eksotiske planter og anlagte hager.

Flere fotballklubber fra Alger spiller i den algeriske førstedivisjonen. CR Belouizdad, stiftet i 1962, er med sine seks mesterskap den mestvinnende algeriske fotballklubben. De har deltatt sju ganger i finalen i den algeriske cupen, og vunnet fem. I 2000 vant de dessuten ligacupen, og i 1970 og 1971 vant de Championnat du Maghreb. Hjemmebanen Stade du 20 août 1955 kan huse inntil 20 000 tilskuere. USM Algier, stiftet i 1937, har gjennom historien sin vunnet fem nasjonale mesterskapstitler, og vunnet ved sju av femten finaledeltakelser i den algeriske cupen. Dessuten deltok de i semifinalen i CAF Champions League i 1997 og 2003. Hjemmebanen Omar Hammadi stadion har plasser til inntil 17 000 tilskuere. NA Hussein Dey, stiftet i 1947, vant det algeriske mesterskapet i 1967. De har vunnet ved en av fire finaledeltakelser i den algeriske cupen. I 1978 vant de den afrikanske cupfinalen. Laget spiller i gult og rødt på Zioui stadion, som har plass til 15 000 tilskuere. De andre fotballklubbene i hovedstaden er MC Algier, Paradou AC, USM El Harrach, RC Kouba, OM Ruisseau og DNC Algier.

Den Alger-fødte mellomdistanseløperen Nouria Mérah-Benida er en av hittil fem algeriske idrettsutøvere som har vunnet en olympisk gullmedalje. I sommer-OL i 2000 vant hun 1500-meter-løpet.^[38]

Fra 11. til 23. juli 2007 var Alger stedet for De 9. panafrikanske leikene.^[39] 66 000 tilskuere møtte opp på Stade 5 Juillet 1962 for å se leikene der 52 land deltok. Det ble delt ut medaljer i 338 disipliner og 22 idrettsgrener. Også De 3. panafrikanske leikene fant sted i Alger, den 13. til 28. juli 1978.

Restaurantene i den algeriske hovedstaden byr på tallrike spesialiteter både fra inn- og utland. Tradisjonelle retter i Alger består gjerne av fisk, sjømat, fåre- og lammekjøtt, ymse grønnsaker, dadler, mandler, oliven, druer og frukt. Rettene blir gjerne krydret med spisskarve, muskat, kanel og safran. Peppermynte, persille og koriander brukes også iblant.

En hovedrett består ofte av kjøtt, som regel fra lam eller storfe, eller av fisk med couscous og en grønnsakssaus. Harissa brukes for å gi en sterk saus. Annen typisk mat er shakshuka, en gryte av paprika, tomat og løk med egg, og tagine med lammekjøtt. På gatekjøkken i Alger kan en blant annet kjøpe merguez (en pølse av lammekjøtt) og fylte baguetter.

På de tallrike markedene og forretningene i Alger finnes det et rikt utvalg av lærvarer, berberske tepper, kopper- og messingartikler, og algeriske drakter og smykker, og videre kan en kjøpe kurver og varer i leire og stein fra Sahara. Markedene og de små forretningene tilbyr også vanlige dagligvarer. La Rue Didouche Mourad er den viktigste handelsgata i Alger. Det finnes to offentlige håndverkssentre i Alger, der ett av disse befinner seg på lufthavnen.

Alger er den viktigste industribyen i Algerie. Lær- og tekstilindustri, bearbeiding av petroleum og produksjon av kjøretøy og metallvarer står for en betydelig del av industrien. Rundt byen pågår det intensiv jorbruksdrift. Åkre og permanente avlinger er hovedsakelig privateide. De viktigste landbruksproduktene er korn, sukkerbete, poteter, belgfrukter, tomater, oliven, dadler, fiken, tobakk, vin og sitrusfrukter. I drivhus av plast blir grønnsaker dyrket for eksport. Hovedstaden er stedet for den største børsen i Algerie, Bourse d'Alger, med en markedsverdi på i overkant av 13 milliarder DZD.^[40] Etter den algeriske selvstendigheten fra Frankrike kom flere områder innen næringslivet under statlig kontroll. Siden begynnelsen av 80-tallet har det likevel pågått en økonomisk liberalisering og fremming av privatsektoren.

Alger opplever problemer med utilstrekkelig infrastruktur grunnet utvandring og en stor boligmangel. Strøm- og vannforsyning er i forholdsvis dårlig tilstand. Byen sliter også med kapasiteten på kloakk, utslipp og avfall. Det finnes kun noen få renseanlegg, som ofte er ute av drift. Kloakk fra industrien og private hjem tømmes derfor urenset ut i Middelhavet. Elvene i den algeriske hovedstaden inneholder spillvann som til dels benyttes i landbruket. Smittsomme sykdommer som skyldes de uhygieniske forholdene, kommer ofte i form av luftvegs- og hudsykdommer grunnet giftige utslipp fra samferdselen og den utbredte industrivirksomheten. Problemene kommer særlig til syne i nabolag ved boligområder og industrianlegg. Luftforurensningen og byspredningen utover historisk viktige arealer har ødelagt flere algeriske kulturminner.

Byen er et knutepunkt for samferdsel i landet, med utbredt vegnett, jernbane og en lufthavn. En strategisk gunstig beliggenhet sammen med en moderne havn har gjort Alger til et senter for både import og eksport, så vel som et lastepunkt for skip. En jernbanestrekning fra Alger binder Algerie sammen med Tunisia. Veger binder dessuten Alger sammen med Tunisia, Libya, Niger, Mali og Mauritania, men ikke Marokko, da grensene her er stengt. Med ferje kan en dra fra hovedstaden og til Spania, Frankrike og Italia. I 2009 åpnet et lokaltogsystem i Alger for tog med hastigheter på opptil 160 km/t. I denne forbindelsen ble det bestilt 64 Flirt-tog av sveitsiske Stadler.^[41] Det finnes dessuten en taubane som brukes i de svært bratte skråningene.

Algers undergrunnsbane ble åpnet den 31. oktober 2011.^[42] Hovedstrekningen er ni km lang og har ti stasjoner. Linja går da fra sør og i retning nord, og deretter langs kystlinja i retning vest. Linja forbinder Aïn Allah, med Gué de Constantine, med Aïn Naadja via El-Biar i bysenteret av Alger. Det er planlagt å bygge ut med ytterligere tre linjer.

Et av sporvognsnettverkene knyttet til undergrunnsbanen ble den 8. mai 2011 delvis satt i drift langs en 8 km lang delstrekning.^[43] En østgående, 30 km lang strekning fra bysentrumet og til Ain Taya og El Kiffan Bordj med 30 holdeplasser, i tillegg til en vestgående, 17 km lang strekning mellom byen El-Qued og Ain Benian Bab med 20 holdeplasser, er under utbygging.^[44] Byen har tidligere hatt sporvogner i drift i byen, mellom 1890 og 1969. Også trolleybusser var i bruk i Alger mellom 1. juli 1934 og 1974.

Den algeriske hovedstaden er landets media- og forlagssentrum. Nesten alle de viktigste forlagene og radio- og TV-kringkasterne holder til her, deriblant det statseide nyhetsbyrået Algérie Presse Service (APS), som ble grunnlagt i 1961. En rekke større utenlandske nyhetsbyråer har også kontorer i Alger, blant andre Agence France Presse (AFP), Associated Press (AP) og Reuters.

De mest leste dagsavisene i hovedstaden, alle med mer enn 100 000 solgte eksemplarer i hele landet, er: Al-Moudjahid (grunnlagt i 1965; språk: arabisk og fransk), Al-Badil (grunnlagt i 1990; språk: arabisk og fransk), Le Matin (grunnlagt i 1990; språk: fransk) og El Watan (grunnlagt i 1965; språk: fransk). Det mest solgte ukebladet i Alger er Algérie Actualité (grunnlagt i 1965; språk: fransk).

Hovedstaden var også hjem for det statseide selskapet Radiodiffusion Télévision Algérienne (RTA), grunnlagt i 1962 under dagens Ministère de la Culture. I 1986 ble selskapet avløst av de fire statseide selskapene ENRS (radio), TDA (kringkasting), ENPA (audio-visuell produksjon) og ENTV (fjernsyn).^{[45][46][47][48]} Sendinger kringkastes via bakkenett og satellitt på arabisk, fransk og tamazight.

Byen huser en mengde universiteter, herunder Université d'Alger (grunnlagt i 1909), Université de Ben Aknoun, Université de Bouzareah, Université de la Formation Continue d'Alger, og Université des Sciences et de la Technologie Houari Boumediene, i tillegg til tallrike forskningsinstitutt, høg- og fagskoler og bibliotek. Noen av de viktigste skolene i Alger er Ecole Nationale des Travaux publics, École nationale d'administration og École normale supérieure des langues et Sciences humaines D'Alger. Andre viktige utdanningsinstitusjoner er Faculté des Sciences Economiques et Sciences de Gestion, I.N.E.S des sciences commerciales d'Alger, I.N.E.S Oussoul Eddine d'Alger, Institut national agronomique, Institut National de Recherche Forestière, Institut national d'informatique, Institut Supérieur de la Gestion et de la Planification og Unité de recherche en aménagement du territoire.

Alger har gratis og obligatorisk skolegang for unge fra 6 til 16 år. Andelen unge som gjennomfører denne utdanningen er likevel i praksis langt under 100 %.^[49] Det er betydelige forskjeller mellom utdanningen til gutter og jenter, menn og kvinner. Andelen lesekyndige ligger på 79 og 61 % for henholdsvis menn og kvinner.^[49] Alfabetiseringsprogram for voksne og en høyere andel barn i skolegang har bidratt til at analfabetismen i Alger langsomt har sunket de siste tiåra.

Følgende personer kom fra eller holdt til i Alger:

• Albert Camus, fransk forfatter og filosof født i Alger, og vinner av nobelprisen i litteratur i 1957
• Camille Saint-Saëns, fransk komponist og pianist som holdt til i Alger de siste årene av livet sitt

• Pépé le Moko (1937) av Julien Duvivier – Poetisk-realistisk film om den kjente gangsteren Pépé le Moko, som søkte tilflukt fra politiet i Kasbah
• La battaglia di Algeri (1966) av Gillo Pontecorvo – Film om den algeriske frigjøringsstriden
• Bab El-Oued City (1994) av Merzak Allouache – Film som gir et bilde av Alger i begynnelsen av den algeriske borgerkrigen
• Viva Laldjérie (2003) av Nadir Moknèche – Portrett av tre kvinner i det moderne Alger

• Ernle Bradford: The sultan's admiral: the life of Barbarossa. Hodder & Stoughton, London 1968, ISBN 0-340-02504-2
• Stephen Clissold: The Barbary Slaves. Rowman and Littlefield, 1977, ISBN 0-236-40084-3
• Geophysical Research Letters, Vol. 31, 2004: The 21 May 2003 Zemmouri (Algeria) earthquake Mw 6.8: Relocationand aftershock sequence analysis.
• Ulrich Haarmann (Hrsg.): Geschichte der arabischen Welt. Verlag C. H. Beck, München 1987, ISBN 3-406-31488-0
• Jörg Manfred Mössner: Die Völkerrechtspersönlichkeit und die Völkerrechtspraxis der Barbareskenstaaten (Algier, Tripolis, Tunis 1518-1830). Verlag Walter de Gruyter, Berlin 1968, ASIN B0000BSP4E
• Bernhard Schmid: Algerien - Frontstaat im globalen Krieg? Neoliberalismus, soziale Bewegungen und islamistische Ideologie in einem nordafrikanischen Land. Unrast Verlag, Münster 2005, ISBN 3-89771-019-6
• Bernhard Schmid: Das koloniale Algerien. Unrast Verlag, Münster 2006, ISBN 3-89771-027-7
• John B. Wolf, The Barbary Coast: Algeria under the Turks. W. W. Norton & Co Ltd., New York 1979, ISBN 0-393-01205-0

• (en) Algiers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) (الجزائر (مدينة – galleri av bilder, video eller lyd på Commons