Barlaam og Josaphat

Fortellingens handling er i korte trekk følgende: En indisk konge kalt Avennir hater kristendommen og forfølger tilhengerne av den i sitt rike. Kongen har vært barnløs i mange år, men da han endelig får en sønn, blir det spådd at denne sønnen, Josaphat, i fremtiden skal anta kristendommen. For å forhindre dette lar kongen Josaphat vokse opp i ensomhet, slik at han ikke skal få vite om kristendommen. En eremitt (eneboer) ved navn Barlaam forsøker likevel å omvende kongesønnen. Under forkledning skaffer han seg adgang til Josaphat, underviser ham i kristendommen og omvender ham. Etter at Barlaam er reist igjen får kongen vite om omvendelsen. Han forsøker nå å true og lokke Josaphat tilbake til hedendommen, men sønnen holder stand. I stedet klarer han selv å overbevise sin far, som omvender seg før sin død. Etter å ha arvet tronen frasier Josaphat seg kongeverdigheten og tilbringer resten av livet som eremitt sammen med Barlaam.^[1]

Stoffet i fortellingen stammer fra India og legendene om Buddha. Dette ble mellom 750 og 900 omarbeidet i en arabisk versjon, som ligger til grunn for en georgisk versjon fra 800- eller 900-tallet. Her var stoffet bygget inn i en kristen kontekst, som igjen ble utvidet i en gresk versjon fra ca. 950–1000. Den greske teksten ble lenge tilskrevet Johannes Damaskenos (ca. 650–før 754), men den antas i dag å være skrevet langt senere.

Etter å ha blitt oversatt til latin spredte fortellingen seg i løpet av middelalderen til hele Vest-Europa. Fra 1200-tallet kjenner man flere franske og tyske oversettelser.

Fortellingen om Barlaam og Josaphat ble oversatt til gammelnorsk ved midten av 1200-tallet. Den gammelnorske teksten er kjent som Barlaams ok Josaphats saga. Det er antakelig den latinske utgaven som har ligget til grunn for sagaen, men teksten er en temmelig fri oversettelse, hvor det også er skutt inn fortellinger fra andre kilder.

I Gudmund Arasons saga står det at det var «kong Håkon unge» som oversatte sagaen. Det ble tidligere antatt at dette måtte være kong Sverres sønn Håkon Sverresson, men senere har man kommet frem til at det sannsynligvis dreier seg om Håkon Håkonsson unge (1232–1257). Det er uvisst om han oversatte sagaen selv, eller fikk noen andre til å gjøre det.

I tillegg til den gammelnorske versjonen finnes det en mye kortere islandsk versjon. Agnete Loth mener at denne ble oversatt av storbonden Björn Þorleifsson (1470–1550) på grunnlag av en tysk legendesamling. På svensk finnes det to versjoner, en fra 1200-tallet og en fra ca. 1440.

Den gammelnorske sagaen ble første gang utgitt av Rudolf Keyser og C. R. Unger i 1851, og igjen av Magnus Rindal for Norsk historisk kjeldeskrift-institutt i 1981.

• R. Keyser og C. R. Unger: Barlaams ok Josaphats saga. Christiania, 1851
• Fredrik Paasche: Norges og Islands litteratur inntil utgangen av middelalderen. Oslo: Aschehoug, 1957
• Magnus Rindal: Barlaams ok Josaphats saga. Oslo, 1981. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt. Norrøne tekster, nr. 4.